Hvorfor jeg tror mobbeofferet ikke sier ifra

Mobbeofferet burde si ifra til en lærer, ikke sant? Eller iallefall foreldrene. Det er ikke så lett å hjelpe noen når du ikke vet at de er i knipe, eller hva?
Men det er ikke så lett å si ifra. Kanskje gjør han det til å begynne med: «Lærer, han kalte meg en idiot»,»han kastet sand i øynene mine», «han dytta meg så jeg falt i søla»!
Sakte men sikkert blir han en man «plukker» på. I 4. klasse er ting blitt mye værre.
Han har opplevd så mange ganger nå at hver gang han sier ifra om det til en lærer, blir det værre for hver gang. I hemmelighet bak hjørnet, eller inne i buskene, kanskje under trappen der inge ser. Der er ting blitt værre. Det er der det foregår nå. Ordene er også blitt styggere. Mobberne vet i hvillke situasjoner de skal oppføre seg, og de vet når ingen ser. På vei hjem fra skolen kanskje?

Mor spør hvordan dagen har vært og igjen svarer han «Bra, mamma» før han går inn på rommet for å «gjøre lekser». Han gråter stille under puten sin.

Hvorfor sier han ikke noe?
Fordi: Hvis han sier ifra til en lærer, får mobberne skjenn, og da blir det værre, det har han lært av erfaring.
Hvorfor sier han ikke noe til mor? Fordi mor elsker han og kommer til å ta det opp med lærerne eller i værste fall gå rett til mobbernes foreldre. Mobberne kommer til å få skjenn igjen. Og han vet at det vil bli mye værre – igjen.
Derfor lider han heller i stillhet og trøster seg med at det er kun fire år igjen nå, bare tre år igjen, bare to, bare ett.

En ganske håpløs situasjon, eller hva?

En annen grunn jeg kan tenke på som kan være en grunn til at mange ikke sier ifra, er at det må være veldig nedverdigende. Å si det høyt «Jeg blir mobbet, de slår og sparker, lugger, får meg til å blø» kan ikke være enkle ord å si. Det er å si at du er en liten dritt, det er å si at du er liten og ubetydelig. Du vil ikke at noen skal vite at du er det, kanskje spesielt ikke de du er glad i ? Du vil ikke at andre skal se på deg slik.

Hva skal vi gjøre? Dette er alle sitt ansvar, enten barnet ditt blir mobbet, eller det mobber, eller ingen av delene. Det må begynne tidlig, men kan startes når som helst.

Mobbing har mange faktorer. De som mobber kan ha blitt «mobbet» hjemme av søsken eller foreldre, noen har så dårlig selvbilde og «trenger» å rakke ned på andre for å føle seg på topp. Mange er stolte og ser ned på andre, tror de er bedre enn andre, mer verdt enn andre.

Jeg kan komme på en ting alle foreldre kan gjøre for å motvirke mobbing:

Lær barna dine at de er elsket, og lær dem at alle har like stor verdi. Hvis du lærer barnet ditt at det er elsket og er av høy verdi, er sjansen stor for at de ser slik på andre mennesker også.
Jeg sier ikke at det er foreldrenes feil hvis barnet ditt mobber noen. Jeg tror ikke det er enkelt. Men jeg tror likevel det er et godt sted å begynne. Dette tar TID. Det er også det viktigste etter min mening, som du kan lære barnet ditt her i livet; at det er elsket. Derfor er det også verdt å bruke tid på det. Tid er det samme som kjærlighet.

Kjærlighet staves med tre bokstaver: T-I-D!

Linda

2 Comments:

  1. Gode poenger:) Det du skriver om kjærlighet er tid stemmer veldig med meg, men har du lest om kjærlighetens fem språk, som er en bok av Gary Chapman. Den ga meg en del aha-opplevelser. Noen kan ha andre kjærlighetsspråk enn kvalitetstid, f.eks. fysisk kontakt eller tjenester.

    Du har likevel fortsatt rett i at kjærlighet staves T-I-D da, for berøring, tjenester etc. krever jo også tid:)

    Men jeg anbefaler boka på det sterkeste, plutselig så jeg at familiemedlemer som jeg ikke følte brydde seg om meg faktisk viste meg masse kjærlighet, jeg kunne bare ikke deres «språk».

    Unnskyld digresjonen, det du skriver om mobbing var veldig bra og riktig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.