Det må være noe galt med speilet mitt!

Jeg tar jo gjerne en titt i speilet før jeg går ut. Sjekker sminken, håret, pusser tennene og sånt. Sjekker at jeg ikke ser altfor dum ut i klesstilen. Nå på vinteren har jeg jo en flott  ytterjakke som er lang, så hva jeg har innenfor spiller ikke så stor rolle.

Jeg ser meg i speilet og tenker «ja , jeg ser ok ut, helt greit», og så drar jeg ut. Etterhvert som jeg ser fler og fler folk, synker selvtilliten. Alle de andre er så fine på håret, sminken er bra. Jeg oppdager i speilet i bilen at jeg skulle ha nappet øyenbrynene. Dessuten er leppene litt tørre. Hvorfor så jeg ikke dette i speilet hjemme?

Ikke bare det, men noen ganger får jeg også en følelse av at alle andre er flinkere enn meg. Jeg kan plutselig ingen ting. Jeg baker relativt ofte. I går var jeg på en samling med mange av damene i menigheten jeg går i. Vi lærte å bake skikkelig grovt brød. Da jeg var der, virket det som om ALLE bakte brød hjemme. Grove brød, altså. Jeg gjør ikke det. Jeg lager rundsykker, for jeg får ikke til brød, de blir for harde og tørre. Jeg kunne helt sikkert satt meg mer inn i det, men har ikke giddet egentelig. Jeg har følte meg flink og fornøyd med at jeg lager halvgrove rundstykker, horn og pizzabunn. Jeg har til og med litt grovt mel i pannekakerøra! Jeg turte ikke si høyt at jeg aldri har laget et rugbrød. Jeg som har vært hjemme med barna i 13 år og er liksom skikkelig husmor, burde jo ha laget skikkelig brød. Men barna mine vil ikke ha brød med hele korn. Om jeg hadde laget det fra de begynte å spise, hadde de sikkert villet ha det, men ja, jeg har vel ikke gjort en god nok jobb der. Noen av barna er altetende, men noen er mer kresne.
Det var også noen damer der som sa at de ikke pleide å bake så mye.

Det var også en gruppe som heklet og strikket der. Jeg kan hverken hekle eller strikke. Jeg har aldri strikket en gryteklut engang! Jeg har ikke interessen heller. Men jeg kan sy, da, og male og pusse opp! Det liker jeg å gjøre. Det er jo noe.

Vi damer er så flinke til å ta det vi er minst fornøyd med hos oss selv og sammenlikne oss med noen som er på topp i det vi er «dårlige» til. Da kommer vi alltid til kort!

Når vi ser noen som er flinke i noe, må vi også bli flinke i det. Er det sånn? Kanskje ikke alltid. Men tenkt på dette:
Hvite tenner! Når vi ser på eldre filmer, ser vi at skuespillerene ikke hadde kritthvite tenner. Det er veldig tydelig. Men da de begynte å bleke tennene, ja, da måtte alle gjøre det, ellers så de ikke så fine ut som de med kritthvite tenner. De ville ikke fått jobber. Og det er det samme med hairekstentions. Artister som begynte å bruke det, så så bra ut, at alle andre måtte bruke det. Man må jo ikke henge etter.
For å være med på leken, må man jo følge reglene.
Det er vel sånn med plastiske operasjoner også. Eller ekstrem trening. Vi blir informert med at «hvis du gjør ditt og datt får du den kroppen du alltid har drømt om»!
Har jeg det? Er det det jeg har drømt om? Åja, nå husker jeg det jo.

Det finnes et skapt ideal som alle vil ligne på. Det finnes den perfekte husmoren (ikke meg), den perfekte kroppen, det perfekte håret, de perfekte vippene, de perfekte leppene.
Jeg har nesten ikke lepper jeg, så jeg ligge ganske tynt an, men mannen min liker å kysse meg fordet og er noen ganger overrasket over hvor godt det er til tross for at jeg har små lepper (haha),  ikke har jeg naturlig lange bøyde øyevipper heller. Jeg har en kjempefin nese da!

Vi er sånn vi er, og det burde vi være fornøyde med, det burde holde lenge, iallefall hvis vi i tillegg er friske!

I går leste jeg i en lokalavis om Dagfinn Enerly. Fotballspilleren som fra det ene øyeblikket til det andre fikk livet snudd på hodet. Han ble skadet under en fotballkamp og lam fra halsen og ned. Jeg beundrer positiviteten til både han og kona. I seks år har han trent opp musklene i kroppen og etter seks år klarer han nå å stå på egen ben. Altså stå, ikke gå. Målet er å følge jentene sine opp kirkegulvet når de skal gifte seg.
Det sette ting litt i perspektiv å lese sånt, synes du ikke? Jeg gråter av å lese sånt. Men det hjelper meg også til å være takknemlig for den velfungeredne kroppen jeg har, fokusere på det, være glad for det. Ikke stresse for mye med alt jeg ikke er fornøyd med. Det får meg også til å ønske å ta godt vare på den, ved å være sunn og å mosjonere. Ikke for å få den «perfekte» kroppen, men for å glede meg over kroppen og for å være frisk og sterk.

Det er ikke noe galt med speilet mitt. Ikke ditt heller. Det er ikke menignen vi skal være som alle andre, og takk og pris for det. For jeg har nok med å være meg!

Linda

10 Comments:

  1. Så bra. Du er flott som du er, Linda!!

  2. Takk for flott innlegg. Vi må bare bli flinkere til å akseptere at vi ikke er best eller bra i alt, men fremheve de tingene vi faktisk kan 😀

    Noen ganger føler jeg meg som verdens vakreste andre dager som verdens styggeste. Jeg lurer på om noen bytter ut speiliet mitt om natten noen ganger. Et vakkert utseende speil og et stygt. hehe

    • Ja, det er det vi må! Alle har noe de er gode i! Men man kan ikke finne ut av det hvis man bare skal sammenligne seg med andre. Aller er sin egen spesialitet!

      Sangen «her kommer dumme, dumme, dumme, dum» Er ganske passende ofte!

  3. Pingback: Lille speil på veggen der, og desverre shopping.

  4. Ikke noe galt med speil, nei, selvom man kan se ganske forskjellige ut i forskjellige speil(slank og høy, liten og rund, skjev eller ‘bølgete/rifla!’ ha,ha) Det er heller ikke noe i veien med den som ser i speilet, men softwaren kan noen ganger(ofte) være feilprogrammert – eller utgått på dato. Heldigvis er det noe man kan gøre noe med. Følelser er en kinki sak innimellom, selvom de er bare det. Følelser. De er ikke hvem vi er, likevel har vi en hang til å identifisere oss med følelsene våre. De er liksom ekte vare. Men følelser kan svinge fort, så man ser at de er påvirkelige.
    Tenk på en gang du følte deg skikkelig nedfor og trist. Blæh!
    Så tenk på en av dine lykkeligste stunder! Gå tilbake til den gangen. Gjennopplev hvordan det føltes, hvordan hjertet sang og sjelen danset av glede!! Føles det bedre?
    Når som helst, hvor som helst :o)
    Merkelige greier dette, gett. Eller kanskje ikke?

  5. jeg har en perfekt kropp med noen defekter… ja da er det ikke den ryggen min jeg snakker om, for den er VIRKELIG defekt, nei det er alle de andre små tingene som er midlertidig defekt…
    det er en samling av mange defekter;
    -den første er vekten min som har rast opp etter jeg fikk invalidiserende bekkenløsning under graviditet, og legg så til at jeg fikk godtesug fra røykeslutt, og søthungeren ble ekstrem til slutt (enda sliter jeg med å få kontroll på søthungeren, faktisk like vanskelig som med røykeslutten!)
    -skjeve tenner som jeg selv ser utrolig ofte (har fremdeles lyst å gi pryl til den forbaska tannlegen som bare lo av meg da jeg som 14åring ville ha tannregulering)
    -skeive nesebor (ene større enn det andre)
    -som snart 30åring så popper det ut kviser og underjordiske fjell av urenheter når jeg nærmer meg den uka i måneden
    -den uka i måneden… den som like gjerne kan være borte i 2måneder og så være her i1 måned…
    -store føtter (40-41)
    -en for stor byste som gjør det slik at topper som er lekre på andre med ‘normal’ byste, gjør at jeg får kommentarer på at jeg brifer med stor kløft for å vise mine store bryst. selv når jeg ikke har på med de sommerlige toppene så får jeg kommentarer på bysten… (å som jeg HATER å kjøpe bh’er, for da får jeg sett alle de lekre bh’er som man kan kjøpe om man har A/B/C/D cup!!)
    -strekkmerkene mine er jo egentlig ‘defekter’, men for meg så er de like fantastiske som de hvite hårene som dukket opp på hodet mitt da jeg var 20 🙂

    jeg kunne jo sikkert listet opp mange andre små og store defekter, men hvorfor?
    merkelig nok så har jeg ikke følelsen av at jeg er annet enn perfekt med mine mange små defekter, og bortsett fra det med vekten så bryr jeg meg egentlig ikke om alt det andre.
    når jeg ser meg i speilet så er jeg faktisk fornøyd selv til tross for de kiloene som skal bort…

    det viktigste er ikke hvordan du tror verden ser deg, men hvordan du ser deg selv. for om du klarer å la deg selv innse at du faktisk er pen akkurat slik du er; med både stor byste og skjeve nesebor, da vil selvtilliten bli større. og dèt igjen vil gjøre at andre vil føle/se din utstråling og selvsikkerhet og dermed blir du like vakker som du virkelig er 🙂

  6. Så fint innlegg:)
    Men huff,jeg har også små lepper og burde nappa øyenbryna,hihi:):)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.