Streng pappa og mild mamma?

Låter det kjent? Pappa er (for) streng og mamma er (for) mild?

Det er i alle fall litt sånn det er hos oss. Jeg er den milde og snille, men bestemt – iallefall nok etter min mening. Pappa’n synes at jeg kan være for ettergivende noen ganger.
Han er den strengeste av oss og den som alltid er konsekvent, mens jeg mener at det av og til må være rom for litt fleksibilitet alt etter situasjon.

Jeg har sett noen tilfeller der disse forskjellene kan gå helt over styr og det kan ødelegge familier.
Noen ganger tror jeg det er sånn at fordi mor mener at far er FOR streng, så må hun veie opp ved å være desto mildere/snillere.
Det motsatt tror jeg også kan være tilfelle, at far synes mor er for ettergivende og snill og mild at han må veie opp for det ved å være desto mer konsekvent og slavisk streng.

Ingen av disse to versjonene er så bra, tror jeg. Jeg tror barna bli forvirret av det, og oppfatter den ene som snill og den andre som slem. Eller at de mister respekten for mor, som jo egentlig prøver å holde en god stemning i hjemmet ved å veie opp for fars harde og strenge oppdragermåte.

Jeg tror at det ikke er fullstendig mulig at foreldrene er helt 100% enige i hvordan enhver situasjon skal takles, og jeg tror heller ikke at det er avgjørende for hvordan barna blir oppdratt og hvordan barna vil klare seg videre i livet. Foreldrene kommer jo selv fra forskjellige familier med ulike måter å takle livet på. Men en viss enighet om barneoppdragelsen er alikevel svært nyttig.

Man kan godt snakke om hva man mener om barneoppdragelse før man får barn, men man har ikke barn før man har barn, derfor er det ikke mulig å fullt ut bli «enige» på forhånd. Dette er en vei man må ha en formening om på forhånd og som blir til mens man går. Man feiler og retter opp igjen.

Jeg tror at det beste tipset jeg kan komme med når det gjelder at foreldrene har ulike måter å takle situasjoner på, er at man er ydmyke. Mor må høre på far når han har innvendiger, kanskje er det noe hun ikke hadde tenkt på som hun kan ta til etteretning. Og far må også høre på mor.
Dette er nok et ømt tema for begge to for begge vil barnas beste. Så når man skal snakke sammen må man velge sine ord med omhu og snakke i kjærlighet og ikke på en nedlatende og dømmende måte. Begge må ha forståelse for at de vil barnas beste.

Men det er ikke sikkert den som blir konfrontert er enig etter å ha tenkt på hva som ble sagt. Det kan hende at den som konfronterte ikke kjenner til den andres hensikter og trodde at den bare gjorde ting uten å tenke over det. Kanskje får han/hun som konfronterte en ny forståelse av dette?

Men det viktige er at man er ydmyke og hører på hverandre. Og man trenger ikke å ta på vei bare fordi partneren gjør ting på en annen måte en deg selv. Slike ulilkheter skader ikke barnet, med mindre det er snakk om fysisk eller psykisk mishandlig. Da må selvsagt den andre ta affære.
Noen ganger kan det være nødvendig med profesjonell hjelp.

Det jeg snakker om er at mor og far er ulike. Og det er en fin ting. Mor og far skal støtte hverandre. Hvis et av barna svarer meg uhøflig, kommer far i forsvar og sier at «sånn svarer du ikke moren din». Jeg liker så godt den autoriteten som min mann har her i huset. Det nytter ikke å diskutere med han. Har han sagt noe så er det det som gjelder. Jeg har fått masse gode råd av han og han viser barna tydelig at moren deres er en spesiell person som de skal være grei mot. Ikke bare sier han det, men de VET hvor høyt han elsker meg.

Han har også fått råd av meg til sin oppførsel. Jeg sier ifra når jeg synes det er rom for fleksibilitet, og jeg ser at han lytter til mine ønsker og råd.

Oppdragelse kan være svært frustrerende for foreldre. Og man kan lese opp og ned om hva som er skadelig for barna og hva som er det rette å gjøre.

Mor og far må først og fremst elske hverandre og være snille mot hverandre.

Klarer man det har man større forutsetning til å ta seg godt av barna. Og om man lever opp til det, er det lettere å lytte til hverandre og å snakke med respekt til hverandre.

Linda

Lik Absolutt hjemme på Facebook for flere oppdateringer om familie, morsrollen og konkurranser eksulsivt for de som liker siden. Andre ting jeg kommer over deler jeg også på fb og ikke nødvendigvis her.

 

 

4 Comments:

  1. Gratulerer med eget domene (tror ikke jeg har sagt det/oppdaget det..?)!

    Jeg er ikke enig med deg i at det er bra dersom far bryter inn i kommunikasjonen mellom deg og et av barna. Jeg tror det kan oppfattes som at du ikke er autoritær nok. Jeg tror det er bedre om den slags uoverensstemmelser tas på bakrommet, f.eks ved å veilede den som ikke vises respekt slik at hun kan bruke en annen tilnærming neste gang situasjonen oppstår.

    Er ellers enig i at forholdet er stammen og rammen i en familie og kanskje grunnlaget for en god barndom (som en av flere faktorer).

    • Sånn pedagogisk har du nok rett i at det mest riktige er å ta det på bakrommet. Men jeg synes at slik pedagogikk ikke alltid er lett å gjennomføre, eller helt nødvendig heller. Enkelte ting må tas kun under fire øyne, pga ydmykelse overfor andre søsken ogsånn. Men frekk oppførsel synes jeg det er greit at slås ned på der og da, også til eksempel for andre søsken. Jeg opplever ikke at det går utover min autoritet. Jeg tror ikke det hadde vært så mye annerledes hvis barnet ble tatt med inn på et rom istedenfor og blitt fortalt at sånn snakker du ikke til mor. Sånn jeg ser det ville det blitt det samme, bare at JEG ble spart for å høre det bli sagt. Jeg synes far har en helt nødvendig autoritet ved å kunne si ifra om sånt. Det viser også hvordan man skal behandle en kvinne og ikke.
      Jeg vet ikke hvordan ting er hos alle andre, men her fungerer praksisen på den måten og det går ikke utover respekten til hverken meg eller min mann.
      Det hadde gått utover respekten til den andre hvis den andre blandet seg og sa noe helt annet eller rakket ned på den andre forelderen, eller selv ikke hadde hatt respekt.

  2. Først: Takk for en allsidig mammablogg!!

    Hjemme hos oss er det i grunnen ganske jevnt. Men jeg er mer utålmodig og ikke så fleksibel som pappaen. Men dersom pappaen først får nok, da er ingen barn i tvil om det. Hehe!

    Heldigvis er vi veldig enige når det gjelder barneoppdragelse. Men jeg synes det er helt greit at vi har forskjellige grenser – det lærer bare ungene at vi er forskjellige mennesker. Så lenge vi foreldre har en grunnleggende respekt for hverandre, også for vår forskjellighet, så synes jeg det er bra. 🙂

    • Tusen takk Ellen:D

      Ja, ingen er jo helt like, men man kan alikevel være enige på et grunnleggende plan:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.