Mannen min har sagt at han vet ikke om han kan takler flere fødsler. Og jeg skjønner jo ikke hva han mener, før veene nå har begynt å komme. De er ikke regelmessige og det er ikke sikker at det skjer noe i dag heller, men det er i allefall ikke lenge til. Men nå som jeg kjenner veene, så begynner å det å demre litt hvordan det var å føde, og jeg kan så vidt forstå mannen min som synes det er tøft å takle en fødsel.
Han har sagt at han synes synd på kroppen min, og skulle nesten ønske jeg kunne slippe det. At kroppen min kunne bli spart for det.
Men jeg på min side tenker: «Hva? Hvorfor skulle jeg ønske å bli spart for det mest fantastiske det går an å oppleve for en kvinne? Hvorfor skulle jeg ikke ønske å oppleve det igjen og igjen?»
Den midlertidige smerten er nettopp det; midlertidig. Den varer bare en kort stund. Og etter det, er alt fantastisk. Og det fantastiske blir du minnet på hver eneste dag når du ser den lille. For resten av livet blir du minnet på det, hver dag.
Hver dag han våkner, hver dag han står foran deg å hopper, når han plukker blomster til deg, når han lærer nye ord, når han får en tann, når han lærer å sykle, når han ler, når han sovner, når han koser seg i badet, når du trøster han, når han koser deg.
Så får du kanskje et viduneder til og smerten har du ikke tenkt på, men heller hvor fantastiks det hele er.
Så hvorfor skulle noen ønske å spare meg for dette?
Det er noe av det mest utmattende man kan oppleve, som er naturlig iallefall. Og på samme tid er det mest fantastiske man kan oppleve.
Alikevel gråter jeg litt når jeg nå merker at det er like før. Jeg vet hva jeg skal igjennom. Det første jeg tenker på er smertene, men jeg må se lenger enn det.
Hver gang jeg ser en fødselsvideo gråter jeg, men da er det gå grunn av at det kommer et lite barn. Alle føleslene rundt det er helt overveldende.
En venn av meg sa at hun med hånden på hjertet elsker å føde. Jeg fikk lese hennes to fødselshistorier, som var helt fantasstiske.
Jeg kan ikke si at jeg elsker å føde, men jeg elsker å bli ferdig, og jeg elsker alt som kommer etterpå, og jeg elsker å gå gravid.
Jeg håper på en fødsel veldig snart. Jeg gleder meg enormt til å få en liten baby igjen. Og jeg gleder meg også veldig til å få tilbake blæra mi 🙂
Han sier nok det fordi han elsker deg og det er jo ikke noe gøy og se de vi elsker har det vondt selv om det blir myyyye glede etterpå 🙂 Lykke til med fødsel, håper det går «lett» og greit 🙂 Misunner dere den koooselige tiden som kommer fremover med den nye babyen 🙂
Ja, det er helt sikkert ikke noe greit å se kona føde og ha smerter. Jeg får prøve å «spare» han ved å late som det ikke gjør noe særlig vondt. Ellers sier han kanskje nei til flere barn. Hahaha. 😀
Hehehhehe:) Tror nok ikke det blir så lett 🙂 Uff… Masse lykke til 🙂
Hehe, nei det blir nok ikke det. Håper jeg rekker å få epidural, så jeg får en veldig behagelig slutt å fødselen iallefall:)
Jeg blir alltid imponert over folk som elsker å gå gravide og elsker babyer. Jeg har bare født to av mine 4 selv, og sånn ærlig talt synes jeg unger er best fra omtrent et år etter fødselen. Da begynner moroa! Mine to yngste var 11 og 16 måneder da vi hentet dem. Det er klart jeg helst ville hatt dem helt fra de var nyfødte (de er jo MINE!!!!), men det var noe helt fantastisk med å få en «ferdig» unge. Og som sagt – det var ingen tvil om at de var våre. Den følelsen var nøyaktig lik den på fødestua. 🙂
Og så må du ha masse lykke til!!!!!
Og jeg synes det er helt fantastisk at noen tar til seg barn. Det er så fint! Jeg elsker å gå gravid, ja, men elsker ikke å føde, men alt rett etterpå:) Spesielt den første uken liker jeg godt!
..med hånda på <3, Linda! 🙂
Nå har jeg fått lest både notater før, under (mannens FB 😉 ) og etter fødselen din og det ser ut til at dere hadde en fin fødsel! <3
Skjønner jo at det ikke er alle forunt å 'føde som en katt', heller! Kos deg med nok et nytt mirakel!
Tusen takk! Ja, det var en uavskrekkende fødsel om man kan si det sånn. Hadde alle fødsler vært sånn hadde det vært veldig greit:)