Ren Samvittighet på kvinnedagen

Boken til Karianne Gamkinn: «Beklager, jeg må være mamma»,kommer ut i dag. Jeg har ikke lest den, men har lest litt om den. Hun skriver om hvor ofte hun har måttet beklage seg overfor arbeidsgiver fordi hun er hjemme med sykt barn, eller andre ting som gjør at hun må beklage, for så å dra tidlig å hente i barnehagen. Mange kvinner får dårlig samvittighet overfor arbeidgiver.

Jeg er veldig glad for at hun og flere andre også nå, retter søkelyset mot mammarollen og over hva vi egentlig gjør og hva vi egentlig vil. Jeg hører rykter om at det begynner å bli trendy å være hjemmemamma. Om det er et tegn på luksus i den forstand at man faktisk har råd til det, eller om det faktisk er fordi vi ser mer verdien av det, vet jeg ikke. Men jeg håper på det siste.

Til å begynne med, før jeg hadde lest om innholdet i boken, forsto jeg ikke tittelen. Men det er jo ikke så rart, for jeg har aldri måttet beklage noe overfor noen arbeidsgiver.

Jeg tenkte «Beklager»?? Hvorfor skal man beklage det? Hvis jeg hadde skrevet en bok, ville den kanskje hett «Hurra, jeg er mamma!»

Det er jammen på tide at kvinner (som Gamkinn), reiser seg og protesterer. Man skal ikke unnskylde seg. Den største lojaliteten skal ligge hos familien.
Men jeg forstår at det kan være vanskelig. Man blir dratt mellom to verdner.

Det er på tide at morsollen og viktigheten av den blir mer synliggjort. Det er på tide at alle forstår at en kvinne ikke realiserer seg selv kun ved å entre arbeidslivet, men ved å fylle sin rolle som mor fullt og helt og ikke trenge å unnskylde seg for det.

Dagen i dag skal jeg bruke til å lese i en bok (Likestillingslykke) som en snill leser sendte til meg. Så skal jeg ordne i huset, kose med de to jeg har hjemme, og så skal jeg hente de 5 skolebarna og så skal de gjøre sine husoppgaver, så skal vi lage pizza, og kose oss med film og snacks. Jeg håper jeg også rekker å male to strøk på noen lister i et rom jeg pusser opp for tiden.

Og jeg skal ikke bekalge noe! Jeg skal aldri beklage overfor noen at jeg først og fremst må ta hånd om min familie. De vil alltid ha min førsteprioritet.

Som de fleste som leser min blogg vet, så har jeg vært hjemme med barna i 14 år, og flere år blir det ettersom jeg nettopp fikk en baby. Og jeg føler stor utvikling og enormt mye takknemlighet. Jeg fryder meg over å ha så mye tid og å ha barna rundt meg så mye. Og det vet jeg at de også gjør.

Til dere som jobber og som må bli hjeme pga sykt barn noen ganger: Dere kan med god samvittighet blåse en langt mars i BNP akkurat da. For akkura da er det ikke noe viktigere du kan gjøre i hele verden. «Hurra, du er mamma»!

Ha en flott kvinnedag!

Linda

PS. Og så skal jeg spise et sånt sjokolade-egg! Nam!

 

 

 

 

One Comment:

  1. Det er nok mange som føler seg dratt mellom to verdener ja. Jeg har en venninne som har valgt som deg – å være hjemme med sine barn. Hun føler ofte at folk synes synd på henne eller at de ser ned på henne fordi hun «bare» er hjemme. Tror faktisk at mange mødre egentlig ville valgt å være mer hjemme med barna, men det er noen utfordringer knyttet til det valget også. Jeg er iallefall utrolig glad for at min mamma valgte å være hjemme da vi var små. Har mange gode minner om duften av nybakt brød i det vi kom inn døra etter skoledagen og det at det alltid var en som sa hallo og spurte hvordan skoledagen hadde vært da vi kom hjem. Det var en god trygghet å ha som jeg nok først senere i livet forstod verdien av. Viktig tema du tar opp!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.