Ikke som alle andre

Jeg har nettopp lest innlegget: «De sa hun var slem». Du har sikkert også lest det, det har gått som en farsott på sosiale medier.
Ifølge alle kommentarene så setter dette innlegget ord på noe som veldig mange har opplevd og opplever selv, og som mange opplever som mor.
Av venner og bekjente jeg har snakket med også så bekrefter det at dette er et tabu-emne. Mange opplever dette, men ingen snakker om det.

Jeg har opplevd dette som mor selv. Det er svær vondt. Jeg har opplevd å bli mistrodd som mor. Men når fagfolk og lærere, de som er eksperter, snakker, så skal du liksom stole på dem. De har jo peiling.
Men de har ikke all informasjon og kunnskap. De mangler den informasjonen og kunnskapen som foreldrene besitter. En kunnskap som ikke bare kan formidles gjennom et skjema. For det er også opplevelser, hendelser og følelser som er kunnskap.
Når et barn ikke passer inn, ikke følger etter alle de andre, så er det noe galt med barnet.
Foreldre må være sterke og snakke ut, og ikke finne seg i dårlig behandling eller å bli mistrodd, i alle fall ikke  uten å si ifra om det ikke stemmer.

Jeg får helt vondt av denne tanken – «å ikke passe inn». For dette er barn som på sin helt unike måte,  og som alle andre barn – er helt fantastiske. Forskjellen er at de blir ikke sett på den måten som de er, de blir ikke møtt der de er.

Jeg skjønner at det enkleste er at alle er nogen lunde like, da fungerer skolen best, da blir det ikke så mye styr. Men det er jo ikke sånn.

Og måten barna er på, har ikke nødvendigvis noe med forholdene hjemme å gjøre. Det er vist veldig lett å tro det har jeg skjønt. Og noen ganger stemmer det nok også, men ikke alltid!

Man gjør seg noen erfaringer når man har hatt skolebarn i noen år. Jeg har sittet i møte med skoleledelse og lærere med en sur klump i magen, og har gått derfra med flere spørsmål enn jeg hadde da jeg kom. «Hva mente de egentlig med det de sa? De mente vel ikke DET? Det hørtes ut som om de trodde at…..men det kan de da ikke mene? Eller kan de det?»

Etter noen slike erfaringer blir man tøffere. Man gidder ikke å gå å lure, man vil har rene ord, man vil skjønne hva som blir sagt. Ikke minst vil man forklare alt man måtte føle man trenger å forklare.

Men det er viktig å være på godfot med læreren, men ikke for envher pris. Man kan fint ha en god tone og si ifra om ting på en ordentlig måte. Man må huske på at lærene ikke ser det hele bildet. Og hvem kan stå opp og si ifra om ikke foreldrene?
Samtidig så er det ting vi foreldrene ikke ser også, derfor er det veldig viktig at foreldrene hører på lærerne, og at lærerne hører på foreldrene for å kunne møte barnet best mulig. Dette er selvfølgelig ikke noe nytt, men jeg vet ikke om det fungerer på den måten overalt.

Jeg har lurt noen ganger på om lærere og foreldre er på samme lag eller om de er på hvert sitt lag og litt imot hverandre. Så lenge ting fungerer og sies på en ordentlig måte så føles det nok som om man er på samme lag. Men så fort det er en sak om noe, så tror jeg foreldre fort kan føle seg mistrodd og uglesett.

For det aller meste opplever jeg at lærerne til barna mine treffes ganske så bra når de forteller om hvordan de opplever barnet mitt på skolen. Men nå går også barna våre på en liten privat skole med 80 elever fra 1.til 10  trinn, så det er litt færre elever å forholde seg til. Jeg er glad jeg har en god skole som barna våres går på. De trives der og har veldig fine lærere.

Men finnes ulemper og fordeler både med stor skole og med liten skole.

Uansett så er det viktig at foreldrene er modige og står på for barna sine som moren til Lotte har gjort. Så får man heller virke som en hysterisk mor og så innse at man overreagert eller tok feil i etterkant. Men det er vel bedre enn å ikke ha gjort eller sagt nok?
Og så tenker jeg at det er viktig at ikke foreldre lar seg bli gjort «mindre» enn de er. De er tross alt foreldrene og er barnets viktigste støttespillere. Barna må føle at foreldrene er på deres side, slik moren til Lotte så fint sier i slutten av innlegget sitt. Må man velge noen å støtte, så velger man å støtte barnet sitt – å være på barnets side, og også «sin» side.
Man må rett og slett være barnets advokat.

Linda

Lik Absolutt hjemme på facebook.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.