Bokanmeldelse: «Det stille mammaopprøret»

I vinterferien hvor jeg hadde litt tid, fikk jeg endelig lest boken «Det stille mammaopprøret» som er skrevet av 5-barnsmor Laila Fresarå Foldvik.

 

Egentlig burde jeg ha skrevet en anmeldelse etter hvert kapittel i boken, for det var så bra og ga meg så mye innsikt og informasjon om barns behov for tilknytning og også om hennes erfaringer som mor i Frankrike og hvor store forskjeller det er i oppfatningen av hvordan man behandler barn i Frankrike og her i Norge.

Laila har gjort grundige undersøkelser iform av bøker og forskning hun har lest opp igjennom årene, og som hun har knyttet opp imot sine egne morsinnstinkter og erfaringer.

Jeg har selv 7 barn og har alltid holdt dem tett til meg, både i form av samsoving og det at jeg har vært hjemme med dem og opplevd dagene med dem. Jeg visste ikke noe om tilknytning før jeg bestemte meg for dette. Jeg var 20 år da jeg fikk mitt første barn. Det å være hjemme med barn var noe som var helt selvsagt for meg og var noe jeg virkelig ønsket mer enn noe annet.

Da jeg leste boken, tenkte jeg noen ganger: «Må man virkelig skrive en bok om dette? Altså om at barn trenger å være nær moren sin? Hvem vet ikke det, eller hvem vil ikke det? Det er da oppe i dagen at det er en selvfølge at små barn ikke har godt av lange avbrekk fra moren som har båret det i magen og som ammer. Barnet trenger jo denne tryggheten i lang lang tid etter at det er født. (Moren eller den foretrukne hovedomsorgpersonen kan også være en annen enn moren, dette forklarer Laila veldig fint i boken, men siden det som oftest er moren, så bruker hun moren i dette bildet)

Men jeg har selv fått erfare at dette ikke er en selvfølge i dag. Og da tenker jeg ikke på at ikke alle mødre skjønner dette, for det tror jeg de fleste gjør. Men jeg tenker på alle forventningene som er satt av f.eks. politikere som sier at barn har best av å være i barnehage og at det ikke er like verdifullt å være hjemme med barn som å jobbe (Inga-Marte Torkildsen sa det siste).
Laila Fresjarå Foldvik nevner også andre uttalelser i boken sin.

Denne boken er skrevet utifra barnets behov og tar overhodet ikke hensyn til politisk korrekthet.
Jeg føler også at det faktisk foregår et stille mammaopprør rundt omkring.
Det virker som om flere og flere tar forskningen om barn og stress mer på alvor, og også forskning og kunnskap om tilknytning. Jeg registrerer at flere og flere velger å utsette barnehagestarten og noen velger å være hjemme for barna sine i flere år.

Om du venter barn eller har barn, så anbefaler jeg å lese denne boken, for å tilegne deg kunnskap om hva små barn trenger mest av alt.

Det var en fryd for meg å lese denne boken. Jeg har ikke alltid kunnet forklare hva jeg tenker, føler og mener om at jeg har valgt å være hjemme med barna, da spesielt når de er helt små. Men alt det jeg leste i boken gikk rett i hjertet på meg og det som har hengt som løse tråder ble samlet og brikkene falt på plass.

Dette er en viktig bok da den, som sagt, handler om barnets behov, og overhodet ikke tar hensyn til likestilling og politisk korrekthet. Barnets behov må komme først og ikke havne i skyggen av likestilling og politisk korrekthet.
Det er nesten synd å si det, men å skrive en politisk ukorrekt bok er ganske modig egentlig, derfor synes jeg dette er veldig bra gjort av Laila Fresjarå Foldvik.

Kapittelet «Hva med far?» er helt utrolig bra. Laila forteller hvorfor far er så viktig. Han står på ingen måte på sidelinjen for mor, men han komme mer og mer inn på banen som barnets helt etter hvert. Siden jeg har egen erfaring på dette området med at jeg har både små og litt større barn, så kan jeg skrive under på det. Det hun sier om fars rolle stemmer på en prikk ifølge våre erfaringer. Fedre er uvurderlig og er av enorm betydning. Mor og far utfyller hverandre på en unik og fantastisk måte. Dette kapittelet spesielt, er noe som alle fedre bør lese for å få en bedre forståelse av sin rolle og det kan leses som en hyllest og motivasjon av farsrollen.

Kjære Laila Fresjarå Foldvik, takk for at du skrev denne boken!
Måtte den havne på alle barselavdelinger, helsestasjoner og i alle småbarnshjem!

Linda

Absolutt hjemme er på Facebook.

 

 

 

Share and Enjoy !

0Shares
0 0

4 Comments:

  1. Skal jammen ta en tur til biblioteket i morgen, jeg! 🙂
    Hadde hørt om boken før, men takk for at du minnet meg på den igjen! Høres ut som en bok for meg 😉

    • Ja, ta turen til biblioteket. Jeg skal lese den en gang til før jeg leverer den:) Du kommer til å like den, det kan jeg garantere!

  2. Hei,
    takk for en fin blogg med gode innlegg, jeg syns det er moro å lese om en hverdag som er ganske så annerledes fra min. selv har jeg ett barn (foreløpig) og er utdannet førskolelærer. snart er permisjonen over og jeg skal ut i jobb igjen, samtidig skal jeg sende vesla i barnehage. selv om jeg jobber i barnehage og har den utdannelsen jeg har, kjenner jeg at jeg gruer meg til å sende henne av gåde, liten som hun er. men så tenker jeg, jeg er jo glad i barn, jeg ønsker å gjøre hverdagen til de barna jeg jobber for og med så bra som jeg kan, så rolig og god som jeg kan, lytte til de, snakke med de, oppleve sammen med de og leke sammen med de. jeg er jo der for dem! og slik liker jeg å tro at de fleste, forhåpentligvis alle, som jobber i en barnehage tenker, og at de derfor vil passe på at mitt barn får en trygg og god hverdag i barnehagen. derfor lurer jeg litt på hva du tenker om oss som jobber i barnehagen? hva mener du om jobben vi gjør, og tenker du at vi helst skulle vært en unødvendig yrkesgruppe og at alle burde hatt barna sine hjemme fram til skolestart?

    • Hei! Så godt å høre om dine følelser for jobben din. Om jeg skulle hatt barna mine i barnehagen hadde jeg ønsket av hele mitt hjerte at alle som jobbet der følte slik som deg. Jeg mener at det er av en veldig stor betydning. Barnehageansatte er en stor del av livet til mange små barn og gir barna minner som de har med seg hele livet. Det er en kjempeviktig jobb dere gjør.
      Jeg har hatt flere av barna i barnepark før de begynte på skolen. Det var en passelig dose for meg å ha dem borte. Så det er ikke slik at jeg er imot barnehage eller barnepark. Nå er det ingen barneparker igjen i vårt område, så jeg har søkt 4-åringen inn i barnehagen til høsten så han kan få boltre seg og leke enda mer. Har søkt 60 % til han og han vil ikke være der fra det åpner til det stenger.
      Jeg tror barnehage er fint for mange barn, men for meg som ønsker mer enn noe annet å være med barna mine selv, så tror jeg absolutt ikke at mine barn har lidd på noe som helst vis av å ikke gå i barnehage. Det at noen barn ikke går i barnehage holder dem ikke tilbake hverken sosialt eller faglig. Er man en engasjert mamma så kan man gi barna sine gode opplevelser og minner for livet. Akkurat det trenger man strengt tatt ikke barnehage til, om du skjønner hva jeg mener.
      Når det gjelder de aller minste så ser jeg ikke behovet for en ettåring til å være i barnehagen. Da tenker jeg at det mer er foreldrene som har et behov for barnepass mens de jobber. Jeg har en liten på snart 18 mnd, og jeg ammer han mye enda, og hadde aldri kunnet levere han fra meg så tidlig. Jeg er helt sikker på at ingen andre i hele verden kan gi ham det han trenger mer enn meg. For de aller minste så spiller det fint liten rolle hvor mange eksamener man har bak seg. For ettåringene er det kun mamma som er bra nok. Jeg skulle ønske flere ettåringen slapp lange dager i barnehagen, eller slapp barnehagen helt, og heller kunne knytte seg til mammaen sin eller pappaen sin i denne viktige fasen i livet.
      Håper dette svarte på dine spørsmål:)

Comments are closed