Barna lo mye etter at faren døde, og jeg forstår hvorfor..

I dag gikk en en tur til nærbutikken sammen med Lilli og Mika. Da vi gikk forbi en blokk rett før vi kom til butikken fikk jeg øye på den gammel dame som satt på en benk utenfor blokka. Hun så så alene ut.
Da vi var ferdige i butikken, gikk vi bort til henne og ga henne en kjeks fra pakka som vi hadde kjøpt. Så begynte vi å prate, og at jeg skulle få så mye ut av den samtalen ante jeg ingentingen om.

Det var først bare sånn løst snakk, og hun nevnte at hun var blitt enke for bare to måneder siden. Og da tok samtalen en annen vending.
Dødsfallet hadde kommet som en stor overraskelse på både henne og de to sønnene som var voksen og hadde sine egne familier nå.  Selv om mannen hennes hadde vært på sykehuset var han ikke sånn alvorlig dødsyk og han var ventet hjem om kort tid.

Hun fortalte hun fikk en telefon fra sykehuset en morgen med beskjeden om at han hadde sovnet inn. Hun ble helt hysterisk. De hadde vært sammen i 51 år og selv om hun visste at både hun og han skulle dø en dag, så var dette altfor tidlig.
Kvelden før hun fikk den triste beskjeden, snakket hun med sin mann på telefonen. Da barna var små sa han alltid «nattinatt» når han la barna. Og det var det han pleide å si til henne også, og det var det han sa da også, i den siste samtalen deres. «Nattinatt, jeg er glad i deg», sa han . Og det var hans siste ord til henne.

Jeg ble rørt da hun fortalte det. Tanken på den lange livet de hadde hatt sammen og den siste samtalen som var fylt av kjærlighet. Øynene mine ble våte og det rant noen tårer. Der satt hun helt alene med et stort savn!

Hun fortalte videre om sønnene sine. Hun sa at de hadde ledd så mye etter at faren døde. Og det forstår jeg godt, for han hadde gitt dem så mange ting å le av. Mange minner og mange morsomheter. Så selv i sorgen kunne de også le.

Det syntes jeg var fantastisk.
Det fikk meg til å tenke på hva som virkelig er viktig. Når en person dør så tenker man på minnene fra den personen, på hvordan han/hun var og alt man gjorde sammen og hva den personen betydde for en.
Jeg tenker at alt det er sååå mye viktigere enn masse annet som man kan bruke masse tid på i livet sitt. Som f,eks jobb. Selv om man jobber så er det så viktig å ikke ta helt av. Man trenger kanskje ikke å være med på ALLE jobbarrangementer.

Jeg leste i en bok en gang, som inneholdt erfaringer og oppdagelser fra toppledere. En av dem sa: » Hadde jeg visst hvor mye jeg gikk glipp av, hadde jeg aldri deltatt på alle de møtene».

Det som er viktig er å skape fine minner, ta seg tid til gode øyeblikk og le mye. Det er det man sitter igjen med. Og det må jo være veldig fint å samle slike gode minner som man kan dra frem siden, for da er alle de minnene gull verdt.

Samtalen med den gamle damen (hun var ikke sååå gammel heller, jeg tipper 70+) ble avsluttet med en god klem.

Hun trengte å snakke med noen, det var helt tydelig. Jeg er glad for at jeg gikk bort til henne. Jeg pleier ikke å gjøre det, å gå bort til helt fremmede sånn helt uten videre for å slå av en prat. Men det tror jeg at jeg skal gjøre oftere. Det er så mange gode historier der ute.

rose

Linda

Følg oss på Facebook!

Share and Enjoy !

0Shares
0 0

3 Comments:

  1. Så rørende.. Ikke tvil om at det var meningen at dere skulle gå forbi og snakke med denne damen:-). Alle burde bli flinkere til å være et medmenneske …

  2. http://trompeteneogmammatanker.blogspot.no/

    Det er veldig tøft gjort, å bare gå bort til et annet menneske og snakke, modig, tøft og noe mange fler burde gjøre!
    Dette med å leve her og nå burde vi bli mye flinkere til, sette pris på hverdagene og menneskene rundt oss.. Du er flink!
    Jeg for min del ringte til min arbeidsgiver gjennom 14 år og sa opp min faste stilling for to dager siden. Det er det tøffeste, men også det mest herlige jeg har gjort på lenge. Jeg vil være hjemme inntil noe annet byr seg, at jeg finner noe som passer min familie bedre. Syns du har en herlig innstilling til livet, stå på!

    • Takk skal du ha!
      Og OJ! Så tøft og modig å si opp sin faste stilling! Så dere går altså fra to til en inntekt sånn rimelig brått? Det er tøft gjort! Men jeg er sikker på at dere kommer til å nyte det også, ha litt mer ro, litt mer tid.
      JA, det var rart å bare gå bort til en fremmed å begynne å snakke. Men jeg velger å tro at det var meningen jeg skulle, for jeg ble egentlig dratt bort til henne. Hun trengte en klem og noen å snakke med og noen å gråte litt og le med. Jeg var heldig som kunne være der akkurat da. Og jeg vil prøve å ha øynene og innskytelser åpne fremover også. Kanskje jeg kan gjøre noe for flere:)

Comments are closed