Barn trenger å ikke få alt de vil ha

Det blir sagt at når man har mange barn, så lærer barna seg å dele. Det er ikke bare snakk om å dele en leke, eller å dele godteri med noen. Dette kan alle barn lære seg selv om de ikke har så mange søsken. Det handler om mer enn det. Og dessuten er det ikke helt sant, ikke om de har kjempegod råd, for da trenger de jo ikke å dele. Man kan heller si:

Barn som lever under dårlig råd, lærer seg å dele.

Enda et søsken vi må dele alt med. Å så nydelig han er!

Enda et søsken vi må dele alt med. Å så nydelig han er!

Jeg er så glad for de siste innleggene til Marte som i  Casakaos som handler om at hun ikke kan ta med barna på ferie i år fordi de ikke har råd til det akkurat nå, og at barn har godt av å kjenne på kroppen at ting har sin pris, og at det ikke er synd på barna av den grunn.

Jeg er så enig med henne og så glad for at hun tar det opp, for det å si høyt at man har dårlig råd, det tror jeg er ganske tabu.

Man kan si at vi har også dårlig råd, men det ville egentlig være å overdrive. Vi kan ikke kjøpe alt vi vil akkurat nå, men vi har penger til mat og til det barna trenger. Ikke til alt de vil ha, men det de trenger. Jeg kan ikke klage på dårlig råd når jeg faktisk er hjemme med 7 barn og har vært det i snart 16 år! Det ville blitt for dumt. 

Det er en nyttig lekse i livet at barna lærer at ting har sin pris. Hvis de får en ting de liker og vet at de får ikke en ny en, kanskje noen gang, dersom den blir ødelagt eller de mister den, så tar de bedre vare på den.

Og det med å dele. Det handler ikke bare konkret om å dele sjokoladen sin med noen. det handler om mer enn det. Det handler om at man ikke kan få alt man ønsker seg. Det handler om at noen ganger kan du ikke få den genseren fordi broren din trenger nye sko, og det må komme først. Det er å dele på godene.

Her er jeg som liten, lekestua er bygget av min far. Jeg var nr 3 av 5 søsken og vi måtte dele, vente og være takknemlige for det vi hadde. Takk for det, sier jeg!

Her er jeg som liten, lekestua er bygget av min far. Jeg var nr 3 av 5 søsken og vi måtte dele, vente og være takknemlige for det vi hadde. Takk for det, sier jeg! Og det var jammen ikke lite vi hadde, hvor mange er det som har en såå fin lekestue? Ingen av mine venner hadde det!

Av og til når jeg har sittet hos jordmor på svangerskapskontroll, så har det hendt det at hun har fått en telefon som hun må svare på. Etterpå beklager hun forstyrrelsen. Det er høflig at hun gjør det, men hun trenger ikke å beklage seg for det egentlig. For det gir også meg en trygghet å vite at hun tar viktige behov på alvor og jeg må dele henne med noen andre fordi andre også trenger henne. Da vet jeg at også jeg kan ringe henne når jeg trenger det og hun vil gi meg det jeg trenger mens andre må bare vente en liten stund.

Våre 7 barn må selvfølgelig dele på de midlene vi har å bruke på dem. Først skal behovet for mat dekkes, og så klær og sko. Etter det kommer «overflødige» ting.

Men det er ikke farlig å få høre «Nei, du kan ikke få den tingen der nå» eller «du er nødt til å finne et par sko som er litt billigere, for broren din trenger nye støvler også».

Man må leve innenfor rammen av de midlene man har. Det er faktisk utrolig tilfredsstillende å klare det. Jeg er kjempestolt jeg, når pengene varer hele måneden. Da er jeg kjempeglad.
Og jeg blir kjempeglad når jeg finne det jeg trenger i en bruktbutikk eller på finn.no.
Det er nesten utrolig hvor mye penger man ikke trenger å bruke, bare man er litt bevisst, og hvor bra ting man kan få gratis eller nesten gratis.

Med unntak av taklampa og de bokstavene på hylla, så er alt der bruktfunn eller fått gratis!

Med unntak av taklampa, gardinene og de bokstavene på hylla, så er alt bruktfunn eller fått gratis!

Det å lære at man må dele på midlene øker også nestekjærligheten. Det å ofre sine egne ønsker og behov til fordel for noen som trenger det mer enn deg lærer deg en veldig viktig lekse i livet. Og det lærer deg å være ydmyk og å se andres behov.
Og ikke minst så lærer det deg å være takknemlig for det du har og det du får.

Man skjønner ikke at man lærer dette før man har blitt voksen. Det er kanskje først da du forstår hvor heldig du tross alt var som ikke fikk alt du ville ha.

Man kan si at: Barn trenger å ikke få alt de vil ha. Først da er det at de forstår en del ting.

Selv om det noen ganger er kjedelig å merke at du ikke har like mye som alle andre og du føler deg mindre priviligert, så har du kanskje bare ikke forstått det ennå.  Og da kan du være glad for at du får lære det. Lære takknemlighet for du du har og om du tenker riktig godt etter så kanskje du til og med ER priviligert? For hva er egentlig priviligert? Er det å ikke ha noen bekymringer, eller er det å få kjenne på og lære om et større spekter av følelser? Også de dårlige følelsene. Du får et større perspektiv på ting dersom du får lære et større spekter av følelser.

Vi har nettopp vært på ferie i Spania, så jeg kan ikke klage akkurat. Vi har funnet ut at vi ikke kan eller orker å ta med alle barna hver gang vi drar på ferie, så vi har funnet ut at vi kan ta med tre barn (da blir det nok med en 5-seters leiebil) av gangen. De barna som ikke var med denne gangen, får sin tur senere, og det var ingen sure miner. Alle må vente på sin tur. Og vi foreldrene kan bruke all tiden på de tre som er med. Vi har ikke råd til hotell eller leie en leilighet eller noe sånt, men vi er så heldige at svigermor og mannen hennes har et hus syd i Spania som vi kan bruke. Uten det hadde vi aldri reist. Og vi må også reise utenom skoleferiene, for ellers er det for dyrt for oss. Men det er helt greit.
Jeg føler at vi er kjempeheldige som kan reise dit i det hele tatt. For to år siden var vi der for første gang fordi vi fikk billetter til 100 kr. (!), og det var også den første gangen jeg tok fly, 34 år gammel. Da fikk mange nesten sjokk: Har du aldri flydd før? OJ!
Nei, det hadde jeg ikke. Hadde ikke reist stort i det hele tatt. Hadde ikke sett en palme før. Derfor synes jeg det er utrolig spesielt å kunne gjøre det nå. Det er ikke alle forunt å kunne reise til syden.

Jeg har måttet dele på midlene da jeg vokste opp, vente på min tur til å få noe, å ikke få noe jeg ønsket meg, og å av og til få noe jeg ønsket meg. Og det synes jeg er helt naturlig.

Jeg mener, det kan jo ikke ha vært så ille når jeg har valgt akkurat samme måte å leve på med min egen familie. Faktum er at jeg hadde det så bra og trygt og godt med å ha min mor hjemme at det var akkurat så bra jeg ville at mine egne barn skulle ha det også, for jeg følte og føler at det er en stor verdi i seg selv. Heldigvis så er ikke penger den eneste verdien her i verden. Den er et kjekt byttemiddel, men har ikke så stor verdi i forhold til den tiden man har med de man er glad i. Det er mye viktigere!

Linda

 Følg Absolutt hjemme på facebook!

 

4 Comments:

  1. Veldig bra innlegg! Og takk for at du deler innlegget mitt 🙂
    Nei, det er ikke automatisk synd på barn som har foreldre med lite penger. Vi skal være litt forsiktig med å synes synd på barn (og voksne) som ikke synes synd på seg selv.
    Vi vet ikke hva som gjør andre lykkelig 🙂

    • Bare hyggelig Marte! Det er supert at du har frontet dette litt nå. Foreldre må ikke tro at barna må ha både ditt og datt for å være lykkelige eller for ikke å havne utenfor. Det de kan tenker mer på er heller om barna får nok kos:)

  2. Jeg er SÅ glad for at flere og flere gir en omtale av dette temaet, har tenkt mye på dette selv. Blir jo nærmest at man føler seg som dårlige foreldre når man ikke har mulighet til å gi barna dyre feriereiser. Vi kjøpte hus etter at vi hadde bikket 30 (og det kan vel sies å være seint i etableingsfasen av livet), men det er dyrt og vi måtte vente til vi hadde nok penger. Nå har vi bodd her i 2 år, og det er mye å bruke pengene på. I fjor sommer var det maling av huset og i år måtte vi bytte ut bilen. Vi kunne godt tenkt oss både sydentur og mere til, men det får vente. Vi er så heldige at vi har det vi trenger, og vi har masse muligheter der vi bor til å finne på ting som ikke koster all verden. Og nei, det er ikke synd på våre barn heller. Tror jeg trygt kan si på vegne av dem at de har det helt supert ;-D

  3. Jeg er enig i mye. Men i en alder av 23 valgte jeg å få mitt første barn. Uten utdannelse, me en ok jobb. Ingen super inntekt men mer enn nok til å leve veldig bra. Nå er hun 3 år, får ikke alt hun vil ha, veldig lite egentlig, og det samme når jeg var liten. Men så tenker jeg, ønsker ikke jeg å kunne bidra til at barnet mitt har det best mulig ? Med å kunne spare penger for henne, og være en økonomisk trygghet dersom det skulle skje noe ? Barnet mitt er operert 3 gangr. I hodet, hjerte og ørene. Så jeg vet hva livet handler om. Kjærlighet. Men jeg ønsker likevel å gi henne verdens beste grunnlag da det var mitt valg å sette henne til verden. Derfor blir jeg mer og mer uenig. Velger man å sette barn til verden må man også ha tid, kapasiteten og økonomi. Ikke til fancy turer men til å være en trygghet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.