«Mamma, hva hadde du sagt om jeg kom og fortalte at jeg var gravid»?

Det er noen foreldre som opplever dette, at deres tenåring kommer og forteller at de er gravide.
Min datter spurte meg om hva jeg hadde sagt dersom hun kom og sa til meg at hun var gravid.

Hva ville du svart?

Her er mitt svar: «Hvis du hadde vært gravid hadde du vært i en stor knipe, og da skulle i alle fall ikke jeg gjøre det noe verre».

Hun forteller meg også at hun vet om noen som prøver å bli gravide, til tross for at de bare er tenåringer på 17-18 år!
Det bekymrer meg litt.
Jeg synes virkelig ikke at tenåringer skal få barn. Men om de blir gravide synes jeg heller ikke at de skal ta abort eller adoptere bort barnet. Det finnes mange eksempler på at jenter som får barn (for) tidlig klarer å finne ut av det og at ting ordner seg.
Og det synes jeg er veldig fint.
Men på den annen side så kan det kanskje være slik at unge mødre som blogger om dette kanskje «glorifiserer» dette med å få barn.
Min datter forteller meg at tenåringsjentene tenker at (ikke alle såklart) «det går jo bra, ikke noen krise om jeg blir gravid» fordi de ser mange andre (bloggere og andre) som det tilsynelatende går veldig bra for.

Det er jo fint at det ikke er noen krise, alt kan bli bra og de trenger ikke å ta abort dersom de blir gravide. Men å tenke at det er ikke så farlig om det skjer. Pytt sann. DET synes jeg er urovekkende.

For selv om mange får et godt liv likevel, og jeg kjenner mange eksempler på det selv, så mener jeg likevel at det aller beste for et barn er komme inn i en familie og ha en trygg og god start i livet med foreldre som mer eller mindre planla dette. Et barn fortjener å vokse opp med foreldrene sine.

Jeg synes det er det som burde være «planen» til de som får barn.

Faren for at en av foreldrene ikke er en stor del av livet til barna øker når de blir født utenfor et forhold. Men samtidig skal det sies at det er mange som ikke stiller opp etter en skilsmisse også, og det er også mange som stiller veldig opp selv om de ikke var med fra starten av. Det finnes fantastiske stemødre og stefedre også. Og de beundrer jeg veldig!

. –

Men OM det skulle skje at deres tenåringsdatter blir gravid, så bør man stille opp og hjelpe til og ikke gjøre alt verre.

Hva tenker dere om dette temaet? Noen flere som synes det er urovekkende at tenåringsjenter tar lett på dette med at faren for å bli gravid ikke er så farlig?

Linda

For flere innlegg om tema «ungdom» følg Absolutt hjemme på Facebook.

 

12 Comments:

  1. Jeg er helt enig med deg. Barna har det ofte tryggest og best i ett stabilt forhold men to voksne. Men noen barn har det desverre bedre med bare den ene, noe som heldig vis ikke er vanlig (håper jeg)
    Men å planlegge barn når man selv ikke har rukket å leve noen år som «voksen» det synes jeg også er urovekkende.
    Har selv to planlagte barn som beriker livet, men det er ingen hemmelighet at det ikke bare er lett å være mamma.
    Man bør kjenne seg selv og partner hodt før man skal ta vare på noe så viktig som ett barn❤️

  2. Jeg er så enig med deg!
    Vet om flere som har barn i altfor ung alder, selvom de har klart det bra. Så burde det absolutt ikke skjedd så tidlig. Jeg vet også om jenter i 19-20 årsalderen som ble gravide og ble tvunget av foreldrene til å ta abort, synes det er helt feil av foreldre å gjøre en så vansklig situasjon verre!

  3. Dagens tenåringer er nok ikke like godt egnet som foreldre som tenåringene tilbake i tid var, men det finnes noen unntak. Vi må ikke miste troa helt på at unge klarer å holde på forhold og være gode foreldre for sine barn (det er for den del ikke voksne alltid heller). Hos de aller fleste kommer instinktene som ligger i oss frem. Men selvfølgelig. Bedre er det for barn og foreldre om man er etablert, har inntekt og sikkerhet rundt seg. For vår del er mamma 20 år og pappa 24 når barnet kommer, og for noen er det også tidlig. Men vi sier at det ikke er vi som er tidlig ute, heller andre som er sene. Men så er vi tross alt gift, har fast inntekt og bodd sammen i flere år, så vi går kanskje over på voksensiden selv om vi er unge… 🙂

  4. Helt enig! Det er veldig urovekkende at barn planlegger å få barn. Det er absolutt ikke noen «dans på roser» å sette barn til verden. Det er mye mere ansvar enn hva noen som ikke har vært forelder er klar over. Jeg har selv tre nydelige barn. Den minste er 16 år og midt i løsrivelsen, selv om hun nok ikke er en av de «verste». Men støter nesten daglig på nye utfordringer.
    Man bør helst være voksen for å oppdra et barn. Det er utrolig krevende men også mye glede selvfølgelig. Og det som er som deilig er at denne gleden blir enda større når man har en partner å dele dette med også. Derfor er det så viktig å ha et stabilt og godt hjem å oppdra barna i også. Det gir en trygghet til barnet som igjen barnet kan få ta med seg videre når de selve en gang skal bli forelder.

  5. Velger å holde meg anonym, jeg ble gravid en mnd før jeg fylte 17 år, idag er jeg 21 år, med en velskapt gutt på 4 år, er fremdeles sammen med barnefar, har vært i det samme forholdet i 5 år. Syns det er godt å lese at du ikke hadde gjort det værre for din datter.. I mitt tilfelle så ble jeg kastet ut av min mor og stefar.. Hun mente at om jeg skulle være så voksen å beholde barnet fikk jeg bare flytte ut, hun ville helst at jeg skulle ta abort noe som var helt utelukkende for meg.. Den dag idag har jeg ett relativt godt forhold til min mor, men jeg vil aldri tilgi henne for at hun ikke stilte opp da jeg trengte det som mest.. Hun var selv 18 år da hun fikk meg.
    Å er helt enig at tenåringer ser det som en dans på røde roser, pga mammabloggere der fremstår jo alt som rosenrødt..
    Men det er ikke alltid en dans på røde roser, det har vært tøffe 4 år, men jeg har snart fagbrevet i helsefag og syns jeg og min samboer har klart det veldig bra!

    • Uff så trist å høre at du ikke fikk den viktige støtten fra din mor og stefar. Det angrer de sikkert på i dag. Fint at forholdet er bedre, men forstår godt at det er vanskelig å tilgi det sviket den gangen. Godt å høre at du og samboer har klart ting veldig bra:)
      Det er viktig å støtte sine barn om de kommer i den situasjonen å bli gravid. Da trenger de det virkelig!

  6. Gine-Elisabeth

    Helt enig med deg! Gikk selv barn som 19 åring, helt klart ikke planlagt, men når det ble som det ble angret jeg ikke ett sekund. Men med god støtte fra familien og venner rundt meg, så har dette gått veldig bra 🙂 har nå den nydeligste to åringen i verden <3
    Men ønsker meg ikke flere barn før jeg har fast jobb og sikker inntekt. Og råder ikke ungdommer til å få barn så tidlig, da man mister mye av tiden til å være med venner og får alt for mye ansvar i forhold til hva en tenåring egenlig skal ha 🙂 og dessverre vet jeg om tennåringer som velger å bli gravide forooppmerksomhetens skyld og for å holde på kjæresten.. veldig trist 🙁

    • Fantastisk å høre at du fikk den støtten man trenger i en slik situasjon.Sånn bør det være. Og urovekkende at du kan bekrefte at enkelte tenåringsjenter velger å bli gravide av forskjellige grunner. Jeg håper det ikke er mange. Lykke til videre som mamma og kos det gløgg med 2-åringen din. Vi har også en 2-åring og det er bare helt fantastisk 😀

  7. Dette er et tema som går og går. Husker selv på ungdomsskolen at noen satt og ønsket og planla barn med kjæresten. Andre nikka og smilte og var liksom med. Noen barn ble det også, før videregående. De barna hadde masse støtte og hjelp både fra venner og familie og deres barn er jeg ganske sikker på at fikk en god oppvekst.
    Andre valgte det motsatte, ble uønsket gravid og valgte abort. Da gjerne veldig i det skjulte. Dette er jo ikke gamle dager sånn sett, men det er jo snart 20 år siden..

    Det beste for barna er vel om mor og far er ferdig med grunnutdannelse (nå utdanner man seg jo gjerne flere ganger i livet, så helt ferdig utdannet er nok litt mye å forlange 😉 ), fått seg jobb og har stabil økonomi i forholdet. Så lenge du selv kan skrive under på dine egne papirer, betale dine egne lån og lage din egen mat er du nok klar. Noen er 19 og andre er 35.

    Har du passert 20 ser ikke jeg på deg som ung foreldre lenger, da bør du vite hva du gjør og hvilke konsekvenser det har. Du bør klare deg selv og ha forutsetningene til å ta deg av ditt barn på en god måte.
    Familie er viktig uansett, og uansett når barn venter barn er de fortsatt ditt barn. 15 eller 35…

    • Ja det er forskjellig hvilken alder man er klart til å få barn. Selv var jeg 20 da første ble født. Jeg var gift, hadde en jobb, som jeg sluttet i etterhvert siden jeg skulle være hjemme med barna. Når det gjelder utdannelse så synes jeg ikke at man MÅ ha en utdannelse ferdig FØR man får barn, det går også fint an å ta det underveis. Det viktigste synes jeg, er at man har et godt og stabilt forhold og har en viss plan. Og man bør såklart ha inntekt:) Men men må ikke eie et hus før man får barn. Det kan godt komme etterhvert.

  8. Jeg tenker at det å få barn tidelig ikke nødvendigvis er «krise» i seg selv. Om man er 15 eller 30 så handler det om hvordan man takler oppgaven. Selvfølgelig er det ikke det ideelle å få barn før man har starta voksen livet og har på plass viktige ting i livet som gjør at barnet får det best mulig. Etter min mening født inn i et trygt og stabilt liv, med begge foreldrene. Selv ble jeg gravid som 18 åring og er nå 24 år. Eldste gutten min er passert 5 år og har fått en liten bror på snart 3. Selv er jeg veldig
    takknemlig for hvordan familien min taklet situasjonen da jeg ble gravid. Det var støtte fra første stund! Situasjonen i seg selv var tøff å skulle takle, så støtten fra familen min hjalp meg virkelig og var med å ruste meg til det som skulle bli den største oppgaven i mitt liv, nemlig å være mamma! Da jeg fikk gutten min var min mor helt fantastisk. Hun vat støttende og hjalp meg, men var veldig opptatt av av at hun bare var bestemor og jeg skulle gjøre tingene selv, slik at mor og barn båndet ble slik det bør. De fleste ønsker vel ikke at tenåringen skal bli gravid, men det kan skje. Man får vel bare «putte» i dem så mye godt man kan, mens man kan. Gode verdier, ubetinget kjærlighet.. Det er i allefall jeg takknemlig for at jeg har fått, og det har gjort meg til en bedere mamma!

  9. Jeg ble gravid selv som 16 åring, uten å planlegge det og på prevensjon. Var i et utrygt og ustabilt forhold, og valgte den gang å ta abort. Jeg hadde mamma med meg på sykehuset og det var en uendelig god støtte. Som 17 åring ble jeg gravid igjen, den gang klarte jeg ikke å gjennomføre en abort igjen, jeg klarte ikke engang tanken på det. Jeg var i det samme forholdet, og gikk på de samme p-pillene. Foreldrene mine forsto veldig godt mitt valg og hjalp meg på den måten de kunne best. I dag har jeg verdens flotteste skatt, og til tross for at jeg bare var 18 når jeg fikk han har jeg vokst veldig på mammarollen. Hadde jeg kunne planlagt bedre hadde jeg ventet med graviditet til utdannelse, kanskje en jobb og forhold var på plass.

    Nå har jeg ikke døtre, men hadde min sønn kommet om noen år og sagt at han skulle ha barn hadde jeg støttet både han og barnemoren så godt jeg kunne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.