Små barn fortjener å være MEST med familien

Jeg leser en interessant bok om dagen. Den heter Tiden med barn, og handler om hvordan tiden med barn arter seg og hvordan moderne foreldre bruker den lille tiden de har med barna sine. I boken står det at fra barnet er ett år har barnet og foreldrene ca 3 timer sammen om dagen fordi barnet er i barnehagen (fulltid) og foreldrene er i jobb. Og det blir ikke noe mindre jo eldre barnet blir, for da er det sfo og skole og venner som opptar tiden.

Jeg synes det høres ekstremt lite ut med 3 timer om dagen fra barnet er så lite som ett år. Og vi vet jo at dette gjelder de fleste ettåringer i Norge. Foreldre som er arbeidsledige f.eks. leverer fortsatt sitt barn i barnehagen selv om de strengt talt kunne hatt de hjemme.
Jeg leser at i Sverige er det slik at hvis foreldrene er arb.ledige eller har mye tid hjemme som tilsier at de kan ha barnet hjemme, så reduseres retten på barnehage tilsvarende. Det forventes da at de passer barnet sitt selv. Det forventes at en mamma som er i mammapermisjon har et eldre søsken hjemme fra barnehagen, eller i alle fall ikke har ham i barnehage full tid. De mister faktisk retten på full barnehage når de er tilgjengelige til å ta vare på barnet sitt selv.
Dette er jo en enorm forskjell.

Jeg leser boken med stor interesse. Jeg vil si boken er nøytral. Den forfekter hverken barnehage eller at barna er hjemme. Men forfatteren skriver utifra  hvordan ting er i dag og utifra hennes egne erfaringer med både egne barn, med familiebarnehage som hun har drevet og som lærer. Jeg utfordres til å tenke på nye måter og det liker jeg.

For litt siden hadde jeg en slitt skummel drøm. Jeg drømte at jeg måtte jobbe. Og for meg som har vært hjemme med barn i over 16 år, er jo det ganske nytt. Barnet mitt måtte være et annet sted og passes på av noen andre.
Jobben jeg måtte gjøre var heller ikke spesielt viktig, men det var bare sånn det var at jeg måtte jobbe der. Da jeg kom for å hente barnet mitt, visste ingen hvor han var. Han hadde klatret opp en stige som førte opp i et langt rør. Etterhvert kom han seg ned, og jeg syntes han lignet på de andre barna i barnehagen.
Akkurat det syntes jeg var skummelt, jeg kjente nesten ikke igjen min egen unge!

Dette var jo en litt spesiell  drøm, men den har likevel festet seg i minnet mitt.

Jeg har ikke noe imot barnehage. Men jeg synes at så små barn som ettåringer skal være mest hos foreldrene sine enn hos andre. Jeg forstår at ikke alle har dette valget som jeg har. Men jeg må også presisere at dette er for oss et valg. Det er ikke slik at vi bare har det slik og at dette har kommet lett. Vi har valgt det fra første stund, fra før vi fikk barn.
Og jeg vet om mange andre som har fått det til også, selv om den forelderen som er i jobb ikke tjener fett.

I boken nevnes en episode der en far kjørte forbi datterens barnehage og så henne gå ute gråtende alene. Han vinket henne til seg og løftet henne over gjerdet og tok henne med seg hjem. Han ventet en telefon fra barnehagen rimelig kjapt, men den kom ikke før etter to timer! What??

Er ikke bruken av barnehage litt overdreven når man sender ettåringer dit for å være der i hele 8-9 timer hver dag? Er det virkelig ikke flere som stusser over dette?

Fortjener ikke de minste å være mest sammen med foreldrene sine, hos de som hver gang de ser ham, får lyst til å kysse og klemme ham, og gjør det?

Burde vi ikke prøve å jobbe så lite som mulig og heller være sammen med barna våre så mye som mulig? Burde vi ikke strebe litt mer etter å kunne jobbe litt mindre og leve litt mer? Redusere forbruket vårt og heller øke tiden men familien?
Jeg er klar over at «å jobbe så lite som mulig» høres totalt feil ut for de fleste og veldig politisk ukorrekt. Men hvorfor ikke? Hvorfor bruke mer tid utenfor hjemmet enn det man er nødt til? Hvorfor la barnet være i barnehage mer enn det er nødt til? Målet burde jo være å redusere barnehagetiden og at barna heller er der når det er helt nødvendig.

 

Share and Enjoy !

0Shares
0 0

4 Comments:

  1. Jeg er egentlig helt enig med deg, men samtidig blir jeg faktisk litt lei meg av det du skriver. Jeg var en av dem som ønsket å ha barna hjemme de første årene, vi var forberedt på å klare oss med en inntekt, og vi ønsket å sette barnas behov i høysetet. Det vi ikke var forberedt på,var at den sykdommen jeg hadde skulle bli vedvarende og så komplisert, og at jeg også skulle få enda en omfattende diagnose. Jeg har dermed ikke vært i jobb siden før mine to jenter ble født. Da jeg fikk mitt første barn var jeg fortsatt såpass stabil at jeg kunne ha henne hjemme lenger enn til hun var ett år, men da var det Nav-systemet som krevde barnehage på henne, fordi jeg skulle ut i arbeidsutprøving. Hun startet i 60% da hun var halvannet år, og økte til 100% da hun var to. I løpet av den tiden var jeg blitt mye dårligere, og vi valgte å la lillesøster starte i barnehagen da hun var 10,5 mnd. I etterkant har jeg blitt 100% ufør, og vi hadde faktisk tjent økonomisk på å ikke ha jentene i barnehage. Likevel velger vi å ha dem der. Ja, det er på mange måter et fritt valg, men det kommer også an på hva alternativet er. Et økonomisk valg kan kanskje telles i kroner og øre, men et helsemessig valg er ikke nødvendigvis et reellt valg. Kanskje kunne det gått fint å velge å ha jentene hjemme, men risikoen er stor for at det ville blitt for stor belastning på min helsesituasjon. Jeg har vært sengeliggende, jeg har måttet lære meg å gå igjen uten støtte,jeg har vært dødssyk. Jeg har tross store svingninger ikke vært så dårlig som i akuttfasen (før jeg ble gravid), men risikoen er faktisk tilstede for akutt forverring om belastningen blir for stor. Barnehagen gjør meg til en bedre mor, fordi den hjelper meg til å ha en bedre og mer stabil helse. På grunn av barnehagen lider ikke mine barn på grunn av mine sykdommer. De får en friskere mor, de får den fysiske aktiviteten jeg ikke klarer å gi dem, de får en far som ikke sliter seg ut med å være eneansvarlig for BÅDE kone og barn. Mange mener kanskje at jeg som er så syk ikke burde fått barn i utgangspunktet, når jeg «ikke klarer å ta meg av dem». Men for det første visste jeg ikke at jeg ikke kom til å bli frisk da jeg fikk barna. For det andre er jeg ingen dårlig mor som ikke klarer å ta meg av barna. Vi lever litt saktere, litt annerledes, og ja, vi er takknemlige for at barnehagen kan gi den avlastningen vi trenger, men jeg vet likevel at mine barn har det godt, at jeg gjør en fabelaktig jobb, at jeg er en knakende god mor. Og når det gjelder barnehagen, så kjenner jeg meg heller ikke igjen i det bildet medi gir av «de upersonlige oppsamlingsboksene uten omsorg, kontroll og nok personale.» Jeg vet at det finnes mange utfordringer i mange barnehager, men barnehage er i mange tilfeller det helt motsatte også. For våre barn er barnehagen et «hjem borte fra hjemmet», og det er ikke fordi de føler de mangler noe her hjemme. Det er rett og slett på grunn av dedikert personale som ikke bare jobber med barna, men som elsker hvert enkelt av dem. Som sender oss bilder av ungene i løpet av dagen, som informerer og spør når det er noe, som går mye lengre enn de er pålagt i å tilrettelegge i forhold til barnas matallergier, som går søvnløse og kjenner smerten de få gangene et av barna har hatt allergiuhell i barnehagen (som like fort kan skje hjemme, for hvor kjapp er ikke en to/tre/fireåring til å snike til seg noe den ikke skal…), som klemmer oss voksne når vi kommer, og er interessert i vårt liv og at vi som familie skal ha det best mulig. Jeg vet ikke alle barnehager kan måle seg med vår, og jeg er takknemlig for at vi fant akkurat denne, men jeg blir samtidig lei meg av at barnehage generelt skal være den store stygge ulven. Og det er kanskje her poenget mitt kommer inn: Der hvor samfunnet legger opp til arbeid og effektivitet, lange dager i barnehage, tidsklemme og samfunnskrav, så oppleves debatten fra den andre siden akkurat like svart-hvitt. Det er et valg, alle kan velge, alle klarer seg med mindre penger. Problemet er bare at det ikke alltid er svart-hvitt. Det dreier seg ikke alltid om penger. Barnehage er ikke alltid et dårlig alternativ, noen ganger er det det aller beste alternativet UTEN at man er dårlige foreldre. Og veldig, veldig mange ganger, så er det ikke de foreldrene som «kunne og burde tatt valget om å prioritere mer tid med barna» som leser og kjenner at de ønsker å omprioritere. Det er vi som ikke faller inn under det svart.hvite som leser. Vi med kronisk sykdom, aleneforeldre, foreldre til barn med ekstra behov, foreldre hvor det ikke finnes noen økonomi å stramme inn på. Det er vi som leser, det er vi som får dårlig samvittighet for det valget vi har tatt, SELV om vi vet at vi egentlig ikke hadde noe valg, SELV om vi vet at det valget vi har tatt er det aller beste for barna våre, SELV om vi elsker barnehagen vår akkurat like mye som ungene våre gjør det.
    Jeg skulle fortsatt ønske at vi hadde et reellt valg, jeg støtter fortsatt dine synspunkt, og tro meg når jeg sier at jeg ikke mener at du personlig har disse svart-hvite meningene og har såret meg. Men jeg har lenge kjent på behovet for å vise frem dette «andre» i debatten, det som ingen ser ut til å snakke om. Ting er ikke enten eller. Ingen er like, ikke alle KAN ta de samme valgene, ingen valg er riktige for alle. Alle må få muligheten til å velge det som er riktig for dem. Det gjelder dem som ønsker å ha begge foreldre i jobb. Det gjelder dem som ønsker å ha en forelder hjemme med barna. Men det gjelder også dem som av veldig mange ulike årsaker ikke har et reelt valg, eller som må velge på andre grunnlag enn «normalen.» Det er ikke alltid det grunnlaget er synlig for andre, men man må likevel få respekt for det valget man har tatt. 🙂

    • Linda C. Hagen

      Tusen takk for den lange fine kommentaren din! Jeg vet godt at det ikke «bare er å prioritere» og så kan man være hjemme. Jeg vet om mange som gjerne vil være hjemme, der begge to jobber og begge to faktisk MÅ jobbe for å få det til å gå rundt og det selv om de ikke lever i luksus. Så selv om endel nok kunne fått det til, så gjelder ikke det alle. Fot tak over hodet må man ha og gjerne litt mer enn det også.
      Og er man i en situasjon som du, som er syk, ja da synes jeg virkelig at barnehage er helt nødvendig. Og da tenker jeg at hvis det var færre barn i barnehagene, så hadde kvaliteten vært bedre. Kanskje altså, jeg har ikke løsninger på alt her. Men hvis det var færre barn i barnehagene så hadde man mer tid til omsorg for barna som er i barnehagen. Og det var mer rom for de barna som er der.
      Jeg håper du har lest endel av innleggene mine ang. dette med barnehage. For jeg er ikke imot barnehage, men jeg sette litt lys på overforbruk når man egentlig kanskje har mulighet til å gi barna litt mer av seg selv. Jeg synes barnehagene skal styrkes, og ikke legges ned. Og jeg synes ikke at man skal føle press om å måtte levere barna i barnehagen så tidlig om mulig fordi at samfunne «krever» det.
      Det er kjempefint at du belyser det du gjør. Det er viktig at flere vinkler kommer frem.
      Man må alltid ta hensyn til helsa, og jeg synes det er kjempebra gjort at du har fått barn på tross av dine utfordringer 🙂

  2. Når det er sagt vil jeg også rose de som jobber i barnehagen.

    Det er mange ildsjeler der, for de er ikke i den stillingen på grunn av skyhøy lønn og karriere. Jeg følte alltid at jentene mine, og deres behov, ble ivaretatt og sett. For meg som mamma var det godt å konstatere. På vei til jobb. 🙂

    • Linda C. Hagen

      Ja, det er virkelig mange ildsjeler. Jeg har ikke noe erfaring med barnehage akkurat, men i alle fall skole, og jeg er så imponert over jobben som lærere gjør. Ikke alle lærere burde vært lærere, men fytti rakkern så utrolig mange fantastiske mennesker.

Comments are closed