Det er ikke meg. Det er pms.

Jeg har blitt litt mer oppmerksom på pms som et stort problem for mange kvinner, og ikke bare en periode der vi kan være veldig vanskelige å ha med å gjøre. Det er mye mer enn som, så.

For meg ødelegger det livet mitt den uken det varer. Jeg hater mannen min og alt som noen gang har vært store og små problemer mellom oss, ligger spredt rundt som løv på en åker. Alt ligger synlig på overflaten. Alt er vondt, alt er sårt. jeg er sint, lei meg og har dyp kjærlighetssorg.
Og dette i tillegg til at jeg har kortere lunte. Natruligvis. Hvem har ikke litt kortere lunte når livet er bare kaos og du aldri ser ut til å komme over eller gjennom den minste vanskelighet.

Er det ikke bare å roe seg, slappe av under et pledd og se på gode filmer og spise sjokolade og vite at det går over, at pms spiller seg et puss?

For å så det sånn. NEI! Det er ikke så enkelt. Hadde det bare vært det! Jeg ønsker det så høyt!
Dessuten, jeg er 8-barns mor. Jeg KAN ikke bare krype under et pledd. Neida, jeg er nødt til å samarbeide med denne mannen som har såret meg så dypt, som jeg tviler på at elsker meg og liker meg.

Jepp, han som er drømmemannen til vanlig. Han som ikke kan få nok av meg. Han som har støttet meg gjennom tykt og tynt, han som hjelper til med barna hver dag, og med huset. Han som er så snill og god og morsom!

Jeg har lurt på hva som egentlig er virkelig. Er det slik at jeg de andre tre ukene i månedene har et filter og dermed har det bra de ukene, mens under pms ser jeg hvordan livet virkelig er? Burde jeg komme meg vekk?
Det er også under pms at barna ikke hjelper til nok i huset.

Hvorfor kan ikke mannen og barna være ekstra snille og hjelpsomme den ene uken?
Men sannheten er jo at de ER jo alltid flinke. Det er bare pms som…..ødelegger!

Jeg hater pms.

Den. 1. Mars var jeg på besøk hos min mor som ble 70 år! Vi kom innpå pms og at jeg hater det, at det ødelegger livet mitt. Min bror som var der og som er akupunktør, ga meg moxa på punktet «sosangli». Det skrives ikke slik, men det er slik jeg husker det uttalt.
Dette punktet skal hjelpe til slik at jordiske ting ikke skal være plagsomt. Noe i den duren.
Det var vondt! En liten ullklump som tennes på på huden min. Jeg var glad da jeg var ferdig. Men jeg var ikke ferdig, for vi måtte ta det på BEGGE beina! Men, jeg som har født, taklet jo det. Alt for å slippe pms, eller hva?

Au, dette kommer til å gjøre vondt!

AAAAU! Det GJØR vondt! EN liten ulldott brenner PÅ huden min!

Det er altså ikke meg. Det er pms.

Etter at jeg delte videoen på facebook av at jeg fikk moxa mot pms, kontaktet flere meg og fortalte at de også var plaget av pms.
Jeg googlet problemet «pms ødelegger livet/forholdet».

Jeg fant ut at endel har fjernet livmoren og fått et helt nytt liv.
Noen har fått hormoner i tablettform som har forandret alt for dem.

Det er mange kvinner som sliter med dette. Og jeg som har trodd at jeg må skjærpe meg, bli flink og bare la de dagene passere!

Nå gidder jeg ikke mer. Jeg vil ha det behagelig. Her skal det bli ordnings på ting, for jeg vil ha glede i livet, HELE måneden! HVER måned!

Jeg har lært masse om pms de siste dagene og egentlig årene. Mest de siste dagene faktisk.

Jeg har jo ikke vært plaget så mye med pms de siste 20 årene da jeg har vært gravid 8 ganger og det har tatt lang tid før jeg har fått tilbake mensen etter fødslene. Heldige meg!
Men nå, har jeg ikke tenkt å få flere barn, så pms og mensen er igjen et tilbakevendende problem hver måned fremover.

Jeg tenker at livet ER ikke slik det er under pms. Ikke bare slik i allefall. Ja, såklart noe i livet har vært vanskelig og kan komme til overflaten akkurat da. Men mitt liv ER bra. Mest bra faktisk. Jeg har kommet frem til at under pms er alle glede fjernet og jeg ser kun alt som er vanskelig og vondt. Så altså er livet helt unyansert under pms og jeg ser kun det vonde og vanskelige. Det virkelige livet er de andre ukene. Da jeg ser det vonde OG det gode og jeg kan skape balanse mellom de to.

Hva er dine tanker?

 

Er du plaget av pms? Har du fjernet livmor, tar du hormonpiller?
Fortelle meg gjerne om dine erfaringer, for dette angår oss alle!

5 Comments:

  1. Nei. Jeg er ikke plaget. Men det høres mildt sagt grusomt ut! Jeg tror mer på hormoner enn brennende ullsdott. Men om ull funker… er jo det kanon!

  2. Dette kunne jeg skrevet selv. Jeg vet akkurat hva du snakker om, foruten det med ulldotten, det har jeg ikke prøvd. Det føles virkelig ut som om verden raser sammen av de minste ting. Hormoner funker ikke for meg. Har heller ikke funnet noe annet, så si gjerne fra om du finner noe som funker for det er grusomt.

  3. Takk for at du setter ord på det, Linda! Det er skikkelig tøft å ha det sånn EN HEL UKE HVER MÅNED!! I grunn syns jeg at det nesten har blitt værre og værre jo eldre jeg blir (35 år, men føler meg som 16 midt i den værste pubertidstida;)). Å gå rundt å ha en sånn irritasjon som grenser til sinne inni seg, er grusomt….for innimellom glipper det, og da er det barn og mann som får høre det….nei, uff…Kjente meg godt igjen i alt du skrev!
    Jeg har ingen tips, men følger med her og håper noen kommer opp med noe super-lurt!:)

    • Linda C. Hagen

      Såvidt jeg har fått med meg er det verst mellom når man er mellom 30 og 40 år. Men ja, det er virkelig ille! Ikke noe morsomt!Jeg melder ifra når jeg finner ut mer 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.