Jeg har akkurat lest hele debatten omkring Trude Mostues utspill på vg i dag. Jeg synes det er modig gjort av henne å uttale seg og reise spørsmål. Selv er jo jeg hjemmeværende og har vært det siden jeg fikk mitt første barn, altså i snart 13 år. Det er nok ingen tvil om hva jeg mener er det beste for mine barn og meg. Men jeg er ikke den som legger meg ut i heftige debatter om hverken dette eller selvbestemt abort-spørsmålet, eller andre ting.

For å si det med en strofe (bare jeg får kose meg i bingen min) : » Bare jeg får kose meg med ungen min, så kan de andre gjøre hva de vil»! (min søster pleier å synge dette).

Vel, jeg legger meg ikke i hva andre gjør. Å debattere er det fint at andre gjør, det er også en viktig kamp for mange forskjellige spørsmål og meninger. Det jeg gjør er å vise andre at man kan være hjemmeværende selv om du ikke har flust med penger, og at man kan være hjemmeværende og synes at det er helt fantastisk. At det å være hjemmeværende er det viktigste jeg kan gjøre for mine barn og for samfunnet (skape trygge barn som blir trygge voksne, for å si det veldig enkelt).

Alle har sin grunn til at de gjør som de gjør og det kan alle få lov til å ha. Jeg har innimellom utifra diverse avisartikler og debatter følt på at det er en viss forventning til at en kvinne skal ut i jobb når barna er så og så store. Jeg har av og til følt på at det jeg gjør som hjemmeværende ikke har noen verdi i samfunnet. Men dette har aldri gått så inn på meg at jeg noen gang har vurdert å gjøre noe med det! Jeg har i grunnen aldri følt meg uviktig i forhold til at jeg er hjemmeværende. Selv føler jeg at det er det viktigste jeg kan gjøre i hele verden, for å være ærlig! Dessuten ønsker jeg å være så mye som mulig sammen med barna mine som jeg bare kan.

Jeg kjenner mange kvinner som jobber og mange av dem har ikke noe valg. Jeg tror at mange kvinner egentlig kunne ha fått til å være hjemme mtp. økonomien, med noen justeringer, hvis de virkelig ville, men jeg tror kanskje at de ikke tenker på det som mulig og at de føler at sånn skal det være. De skal jo ha barna i barnehage og de skal jo jobbe. Mange ønsker å jobbe ute – og det synes jeg de skal få lov til uten å måtte ha dårlig samvittighet.

Det jeg ønsker å formidle er at i dette samfunnet er det faktisk mulig å være hjemmeværende. Det er mulig å gå sine egne veier og blåse i hva enkelte politikere mener er best for dine barn. Men mest av alt: Jeg vil bare gjøre som jeg vil og som jeg mener er best for vår familie. Jeg vil ikke la noen fortelle meg hva jeg skal gjøre. Jeg vil bare kose meg med ungen min, så kan de andre gjøre hva de vil!

Jeg vil bare gi hjemmemammaer et ansikt utad og si at det finnes noen av oss også 🙂 Vi er verken samfunnssnyltere eller skatteunndragere – og barna våre, iallefall mine, er ikke usosialiserte og de kan veldig mye. Lilli, for eksempel, på 4 år, er kjempeflink til å steke pannekaker og akkurat nå står hun faktisk og lager seg kakao – helt selv 🙂

Nå skal vi ha en rolig stund sammen mens lillebror sover. Det er ganske rotete her akkurat nå, men det blåser vi i, for nå skal vi kose oss!
Heia alle mammaer!