Jeg liker ikke det ordet «overvektig». Men jeg er altså overvektig, jeg har noen kilo jeg skal bli kvitt. Men det har ikke alltid vært slik.
Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til mat. Jeg klarer ikke å nyte uten å ha dårlig samvittighet. Jeg har en indre kalkulator som regner ut hvor mye kalorier jeg får i meg. Jeg har ofte dårlig samvittighet når jeg spiser, med mindre jeg spiser salat, selvfølgelig da uten dressing på. Når mannen min og jeg ser på film og spiser godteri hører jeg alltid en indre stemme som sier at jeg ikke burde spise noe. Jeg kan nesten gå glipp av halve filmen. Og etterpå får jeg dårlig samvittighet fordi jeg spiste. Det er som om jeg våkner opp og innser hva for galt jeg har gjort.
De som kjenner meg fra gamledager, fra videregående, kjenner meg som en treningsfreak og veldig tynn, til tider altfor tynn. Faktisk undervektig.

Det var veldig slitsomt å være sånn. Jeg frøs hele tiden. Jeg hadde med en tykk genser på skolen selv om det var varmt fordi jeg trengte noe mykt og varmt og sitte på så jeg ikke fikk så vondt i rompa. Det vokste ut små dunhår over hele kroppen. Jeg mistet hår og menstruasjonen uteble. Du har det ikke bra når du har det sånn. Jeg kunne ikke spise sammen med andre.

Det var en prosess å bli «frisk». Mat vil alltid være noe jeg må anstrenge meg i forhold til. Jeg tror at det alltid vil være en indre stemme der som sier at jeg ikke burde spise ditt og datt. Det er som et spøkelse som lurer. I perioder i mitt voksne liv har kampen vært så hard at jeg til tider ikke har orket å kjempe. Noen ganger er det lettere å bare gi seg hen. Gi seg hen til de vonde tankene, hele tiden høre på stemmen i hodet, la være å spise, eller kvitte seg med maten så fort jeg kan.

Men så er det sånn at jeg nekter å gi opp. Jeg stritter imot, for jeg vil jo ikke tilbake dit jeg var før. Jeg vil være lykkelig. Etter mange svangerskap har jeg fått noen ekstra kilo. Jeg har pleid å gå ned i vekt mellom svangerskapene, men har ikke greid det etter nr 5 og 6. Jeg sliter litt nå med å gå ned i vekt. Kanskje er det vanskelig for meg også fordi jeg har denne stemmen i hodet som jeg kjemper mot. Jeg synes iallefall det er vanskelig. Noen sier at det er bare å gjøre sånn og slik. Men hvis det hadde vært så enkelt, hadde det ikke vært så vanskelig!

Grunnen til at jeg deler dette, er at jeg har endel jenter som leser bloggen min som lider av spiseforstyrrelser. Det er en kjent sak at en stor andel jenter har spiseforstyrrelser. Disse jentene blir voksne en dag. Og da har de det fortsatt. Akkurat som jeg. Og akkurat som mange andre, tror jeg det er veldig mange damer der ute som har et anstrengt forhold til mat. Akkurat nå vil jeg ikke si at jeg har direkte spiseforstyrrelser, men jeg har et anstrengt forhold til mat. Det ar alltid godt å vite at man ikke er alene. Hvis noen kan finne trøst eller støtte i dette, er jeg glad for det.

Jeg har et rikt liv nå, med mange barn. Man kan kanskje tenke når man er midt i det vanskeligste at man ikke kommer til å få barn fordi man har nok med seg selv. Det kan jo også være tilfellet for mange. Men jeg vil si at for min del, så har det å få familie gitt meg et helt annet perspektiv på livet og på kroppen min. Mye av tiden min går til andre enn meg selv, det tror jeg er veldig sunt.

Jeg tror det er veldig mange damer som sliter med noe av det samme som meg. Når jeg er midt i en kamp med disse stemmene og har lullet meg helt inn, tør jeg nesten ikke å reise meg fra det, for det blir en slags venn. Det blir en så stor del av deg at du vet ikke hvem du er uten. Vanskelig å forklare, men jeg tror at mange forstår hva jeg mener.

Jeg er svært lykkelig nå. Jeg vil mye heller være her jeg er nå enn der jeg var for 15 år siden. Jeg føler meg mye sterkere og gladere. Jeg velger å være glad og har så mye å være glad for så det er ikke så vanskelig.