Jeg leser i dag i Aftenposten (nettavisen) om hvordan Trude Mostue ble hetset for sitt valg om ikke la datteren begynne i barnehage før hun var 2-3 år gammel.
Noen sier at hun er en av de priviligerte, bor på Bygdøy og har au-Pair. Da er det jo ikke noe rart at hun får det til. Hun har giftet seg rikt og har av den grunn mulighet til å være hjemme.

Men det er ikke det det handler om. Det handler om hva hun mener er best for ungen sin. Hun er priviligert som har mulighet til å være hjemme, men hun er først og fremst privilgert som har barn!

– «Jeg håper det blir en omsorgsrevolusjon i Norge hvor foreldre får lov til å være foreldre og ikke blir hetset for sine valg. Mammarollen bør æres som den viktige jobben den er, spesielt de første leveårene i et barns liv, når de er på sitt mest sårbare», sier Trude Mostue.

Jeg synes Trude Mostue er veldig tøff og modig som står opp for verdiene rundt morsrollen.

Jeg har dratt den enda lenger enn Trude, jeg har vært hjemme med barna (syv stk) i snart 15 år, og ingen av dem har gått i barnehage. Jeg bor ikke på Oslos vestkant, jeg giftet meg ikke rikt, jeg har ikke au-pair og vi har ikke engang et stort hus. Vi har en bil som er 14 år gammel og med rust på. Badet vårt er fra da huset ble bygget (ca 1973) og det trenger virkelig en oppgradereing (som vil komme en gang).

Jeg prøver bare å si at de prioriteringne folk tar ikke nødvendigvis henger sammen med om man har nok penger eller ikke. Det handler mer om hva man mener er best for barna sine og hva man er villig til å ofre for å få til det man ønsker mest.

Mange vil sikkert si at jeg også er priviligert som kan være hjemme og på sett og vis er jeg jo det også, men først og fremst er jeg priviligert som har barn!