I dag kan du lese om seks kvinner som har valgt å være hjemme med barna. Jeg er en av dem.

Jeg ble spurt utifra Solveig Horne`s uttalelse om at hjemmeværende blir diskriminert og snakket ned.

Her er tankene mine rundt dette:

Jeg har vært hjemmeværende i 15 år og har 7 barn i alderen 15 til 1 år.

Jeg har valgt å være hjemme med barna fordi jeg vil. Jeg elsker det, og jeg synes det er best sånn. Barna mine kan følge sin egen rytme uten stress og jeg kan følge dem tett opp da jeg er i nærheten og jeg som mor leser deres signaler bedre enn noen annen. Kvaliteten på omsorgsarbeid blir høyere når det er en nær relasjon, da tenker jeg spesielt på kjærlighet og tålmodighet.

Om jeg føler at hjemmeværende blir diskriminert?

-Jeg lar det meste prelle av. Men etter at jeg begynte å blogge har jeg i større grad merket stor motstand mot det å være hjemme med barna sine. Jeg merker det i kommentarer jeg får på min blogg og jeg ser det i andres blogginnlegg og på kommentarer på andres blogger.

Jeg tror mange har blitt sterkt påvirket av holdninger til personer både i forrige regjerning og Lo-lederen Gerd Kristiansen. Mange mødre tar uttalelser fra personer som dette personlig.

Det er en holdning som sier at vi hjemmeværende ikke har «skjønt det». Vi har ikke skjønt at vi kan få begge deler, vi kan jobbe OG vi kan ha barn, og vi har ikke skjønt at det ikke er smart å være hjemme med tanke på pensjon, og å komme tilbake på jobbmarkedet etter noen år borte fra dette markedet.

Vil løper en stor risk.

Men det mange ikke tenker på, er at jeg og mange andre har tatt et bevisst valg og at vi  faktisk LIKER å leve livene våre på denne måten. Vi synes den risken det er, er verdt å ta. Det handler om barna våre, og det er mer verdifullt enn en hvilken som helst tittel, stilling eller pengesum.

Jeg merker veldig godt at det ikke er politisk korrekt å være hjemme med barna sine.

Jeg har også hørt mange ganger at vi som er hjemmeværende ikke bidrar til samfunnet, vi bidrar ikke til nasjonalregnskapet.

Dette er en veldig kortsiktig tenkning. Jeg er av den oppfatning at jeg nå gjør det viktigste jeg kan gjøre, nemlig å oppdra og ha omsorg for små barn.

Jeg legger mye i å oppfostre sunne, friske og glade og ansvarsfulle borgere som skal være til nytte for andre og bidra i samfunnet på en positiv måte.

Og når de blir voksne, har jeg 7 personer som vil bidra til nasjonalregnskapet. Inkludert meg selv. Det kommer en dag da jeg også kommer til å ha inntekt. Men jeg føler ikke at jeg ikke bidrar nå.
Jeg synes det er veldig synd at unge ferske mødre får disse holdningene servert som sannheter.

Jeg har fått mange henvendelser fra mødre som egentlig ønsker å være hjemme med barna sine, men som får motstand fra familie og venner. De føler at det forventes av dem at barna skal leveres i barnehagen når barn er ett år, selv om de føler at hverken de eller barnet er klar for det.

Jeg synes familier skal kunne velge å ha en av foreldrene mer hjemme hvis de vil det, uten at andre skal blande seg eller synes noe spesielt om det,  og i alle fall ikke bli snakket ned om.

Derfor er jeg veldig glad for en forandring av disse holdningene gjennom Solveig Horne. Jeg vil gi henne en stor klem hvis jeg treffer henne en dag.
Det er faktisk en lettelse å høre en i regjering snakke så varmt om hjemmeværende og om familier. Jeg tror virkelig det trengs.

Inga Marthe Thorkildsen har helt rett når hun sa at det er mer verdifullt å jobbe enn å være hjemme med barna sine. Dette er helt rett hvis det er snakk om penger. Men man kan jo ikke sette en pris på barnets første skritt? Det er så mye jeg ønsker å få med meg i barnas første år, hendelser som en ikke kan sette en prislapp på.

Jeg kan ikke ta hensyn til at andre ikke liker at jeg organiserer livet mitt slik at jeg får tid med barna mine. Det er den beste investeringen jeg kan gjøre for min familie og for for samfunnet.