I desember hadde jeg et innlegg som nådde store høyder på sosialemedier. Det heter «25 måter å vise kjærlighet til ungdom på» der jeg gir 25 tips til konkrete ting man kan si og gjøre eller eventuelt ikke si og gjøre.
Det er ikke alltid enkelt å være ungdom eller å være foreldre til ungdom. Begge deler kan være utrolig frustrerende. Ungdommene ønsker bare å ha venner og å passe inn og kan være tilbøyelige til både det ene og det andre for å oppnå dette. Og imens står foreldrene på sidelinjen og er frustrerte fordi det ser ut som om ungdommen ødelegger for seg selv og ødelegger seg selv.
Noen ungdommer vil bare spille dataspill og synes ikke å bry seg om hva som skjer rundt dem i familien eller i verden forøvrig.
På innlegget «25 måter å vise kjærlighet til ungdom på» fikk jeg følgene spørsmål: «Funker det?»
Svaret er at det vet man vel ikke. Men vi som foreldre har et ansvar og en plikt til å gi kjærlighet til våre barn. Og selv om de synes å ikke bry seg og det ser ut som de ikke tar imot i det hele tatt, så skal vi bare fortsette å gi dem kjærlighet.
Jeg har tro på at det funker. En dag vil de gi etter for den kjærligheten. En dag kan det skje noe i livet deres som forandre ting, og kanskje er det denne kjærligheten som gjør at ting forandrer seg også.
Man vet aldri når man virkelig treffer dem, det kan være i morgen, eller om 3 år eller mer, og da vil alt være verdt det. Man må i allefall aldri gi opp selv om det kan virke meningsløst.
Selv om de ikke innrømmer det, så trenger de kjærlighet. Det gjør vi alle. Og kanskje trenger de det spesielt når det virker som om de ikke bryr seg. Med kjærlighet kan man bryte ned murer de har bygget rundt seg, stein for stein.
Og uansett om dagen aldri kommer (at de vil ta imot), så vil de vite innerst inne at foreldrene var glad i dem uansett.
Men å vise kjærlighet er ikke det samme som å stryke dem med hårene hele tiden. Noen ganger, kanskje litt ofte for noen, er kjærlighet å stå i veien for dem. Eller med andre ord beskytte dem. En 16 åring er ikke utviklet nok i hjernen og kan ikke alltid ta kloke beslutninger på egen hånd.
Som foreldre må vi bare tåle endel trass, drama og motstand. Det er vi som er voksne og modne. Jeg mener ikke at vi skal behandle ungdommene som småunger, for de er ikke det heller, og vi skal heller ikke ta alle beslutninger over hodene på dem. Vi prater med dem og hjelper dem på den måten til å se ting på en annen måte enn de kanskje gjorde i utgangspunktet. Og av og til må vi kanskje sette ned foten veldig tydelig.
Hvorvidt det funker eller ikke å gi kjærlighet til ungdom, får man kanskje ikke svar på før etter mange år. Men det er uansett vår plikt og vårt ansvar som foreldre, og derfor skal vi bare gjøre det uansett.
Og hvorvidt det funker eller ikke….denne suksessen måles ikke i hvordan vår ungdom ter seg. For det er også deres valg.
Vi har ikke feilet som foreldre så lenge barna våre vet at vi er glad i dem.
Når har men feilet egentlig?
Når han kommer full hjem?
Eller ikke kommer hjem i det hele tatt?
Når han ruser seg?
Når han stryker i flere fag?
Når hun sulter seg og skader seg selv?
Når han banker opp medelever?
Når han bare sitter på rommet sitt og spiller?
Når hun er blek og mørk under øynene og smilet uteblir?
Vel, noe av dette kan muligens være tegn på for lite kjærlighet. Men i denne alderen så har venner og andre folk utenom enormt stor påvirkning mens foreldrene bare, eller for det meste, er teite. Så hvordan de har det trenger ikke å bety at foreldrene ikke gjør jobben sin. De blir (eller kan bli) svært påvirket av verden utenfor hjemmet i denne perioden.
Vi må bare fortsette å se dem og vise at vi bryr oss og håpe at de vil smile tilbake til oss og at de føler litt av den store kjærligheten vi føler for dem.
Ungdom trenger ikke noe mindre kjærlighet enn småbarn. Men det er lettere å gi det til småbarn, for de er jo bare en eneste klump bestående av kjærlighet og tar det imot som en svamp og vrir svampen over deg etterpå. Hele deres verden er mor og far og søsken. Alt annet kommer lengre ned. Med ungdom ser det ut til at det er helt motsatt. Vi er bare teite, men de trenger vår kjærlighet mer enn de er villig til å innrømme. En skal ikke undervurdere virkningen av foreldrenes kjærlighet.
Så, selv om det ser ut som om det ikke funker, gjør det alikevel <3. For hva om det viser seg å funke? Da ville vært dumt å ikke gjøre det, altså vise kjærlighet. Og hvis man ikke gjør det, vil man i alle fall aldri få vite om det ville funket.
