Jeg hadde lyst til å fike til ham

Foran i bilen sitter mannen, jeg og Silje på 16 år. Silje er avhengig av musikk så hun styrer sangene fra sin mobil som vi alle hører på.

«I wanna show how proud I am to be yours, I Wanna look good for you, I wanna look good for you. Fix my hair, do my nails…..bladi bladi…..»

Omtrent sånn gikk en av sangene. Dan hørte ikke helt hva dama sang i sangen, så da forklarte jeg det for ham:
-Hun synger at hun vil vise hvor stolt hun er for å være dama til typen sin, så hun vil se bra ut for ham.
– Hun har kanskje ikke barn hun da.

OJ! Hvordan skulle jeg tolke det da?

– Hun synger liksom at hun vil fikse håret og ha på fine klær og sånn da, sa jeg samtidig som jeg kjente at jeg ble såret og fornærmet.
En liten flue begynte å forvandles til en elefant!

For hva mente han med «hun har kanskje ikke barn hun da»? Betydde det at jeg som har fått barn ikke ser bra ut, at han ikke synes jeg ser bra ut, men ønsket at jeg gjorde det. Mener han at kroppen min er estetisk ødelagt? Og at de som har fått barn, eller de som er preget av å ha fått barn, ikke trenger å gjøre seg bryet med å prøve å se bra ut for typen sin fordi de har jo fått barn, så de ser ikke bra ut lenger uansett.

Jeg ble helt mutt og sur og lei meg. Jeg hatet kroppen min akkurat da. Han minnet meg på at jeg ikke lenger har den faste, flate og fine magen og trente kroppen jeg en gang hadde. Ja, at jeg ikke er noe fin lenger.
Jeg kunne se fin ut jeg. Jeg kan sminke meg å ha på meg fine klær, men det er ikke alt ved kroppen min jeg kan gjøre noe med. Ja, jeg kan slanke meg, men uansett vil jeg alltid bære preg av å ha fått barn. Det er så urettferdig med et sånt press på seg. Å se bra ut er altså noe man kan gjøre hvis man ikke bære preg av å ha fått barn. Der røpet han seg ja. Han synes ikke jeg ser bra ut. Jeg visste det.

Når vi kom hjem skulle jeg rett ut i skogen å jogge. Eller gå da…det liker jeg best. Jeg skulle bare spise frukt og grønnsaker, aldri spise noe mer godteri. For jeg vil jo se bra ut. Ikke for at han skal synes jeg er fin. Eller jo det også, men mest for at jeg selv skal synes jeg er fin. Det er bare å innse det. Å være fin er å være slank og fast, noe jeg ikke er, og det delvis fordi jeg har fått barn. Urettferdig.
Og så skuffet jeg var over at mannen min hadde røpet seg og blottlagt hva han egentlig mener er fint. Kanskje det ville være best hvis han fant seg en yngre kone da, som ikke vil ha barn.
Ååååh, her går jeg og bærer frem og føder barn etter barn, og resultatet er at mannen min ikke synes jeg er fin. Jeg som gjør verdens viktigste jobb og alt. Men egentlig vil jeg bare være fin. Men det er jeg altså ikke. For jeg har fått barn. Lett for han å si liksom. Kroppen hans forandrer seg jo kun etter hva han gjør med den, men jeg har ikke noe valg jeg. Huden strekker seg når jeg har en baby i magen.

Skjønner dere eller? Hvordan skal han klare å ro seg ut av den tenkte jeg.

Jeg sa ikke noe på resten av veien hjem. Faktisk var jeg helt på gråten.
Planen var at vi skulle ut igjen for å se på flere farger til huset. Han spurte om jeg var klar for det.
– Jeg skal dusje, sa jeg surt.  – Skal prøve å se bra ut for deg.

Og han var like blid. Det er jo så irriterende. Her har han såret meg dypt og så bryr han seg ikke. Ser han ikke at noe ikke stemmer her eller? Hva er galt med den mannen?

Vel, etter at jeg hadde dusjet, dro vi ut for å sjekke ut noen flere farger. Jeg tenkte at jeg skulle prøve noe nytt, nemlig at jeg skulle si ifra til han at jeg var såret og fornærmet pga det han sa. Det pleier jeg ikke å gjøre, jeg pleier bare å gå og pine meg selv med å tenkte det verste. Noen som sa dramaqueen?

Det var ikke det han mente med «Hun har ikke barn hun kanskje»? sa han. Det han tenkte på var at om hun hadde hatt barn så hadde hun vel kanskje vært litt opptatt av andre ting. Sånn som oss, vi prioriterer tiden vår helt annerledes fordi vi har familie. Hvem har tid til å bruke timesvis foran speilet for å ordne hår og sminke hele tiden når man har barn? Vi bruker tiden vår helt annerledes og på ting som er virkelig viktig, nemlig barna og hverandre. Han syntes bare den teksten var så overfladisk.
Det var bare det han mente. Han vet jo hvor travel jeg er. Og at jeg har ikke tid til å stæsje meg opp hele tiden for å se bra ut for han.

Hm. Var det så udramatisk som dette? Virkelig? VIRKELIG? Liker han meg allikevel, sånn som jeg er nå, etter å ha født åtte barn? Så da var det jo bra at jeg fortalte ham at jeg var fornærmet over noe han sa som jeg trodde han mente noe helt annet med enn hva jeg tolket det som.

Elefanten ble slanket ned til en helt ufarlig flue igjen.

Så jepp, dette er så dramaqueen jeg er. Jeg er ikke bedre enn dette altså.
Jeg blir nesten litt flau. Men jeg håper med dette at andre dramaqueens der ute kan føle litt støtte. Og så var det et bra tips å fortelle at du er fornærmet, så slipper du kanskje å plage deg selv så lenge med negative følelser.
Og så kanskje noen menn kan se hva som kan foregå i en kvinnes hode uten at de har den ringeste anelse at de sa noe som kan tolkes helt ut av proporsjoner.

Vel, hva om min tolkning var rett likevel, men at han bare sa det jeg ønsket å høre etterpå?
Sånn tenker en dramaqueen. Kanskje han bare er blitt så flink til å ro?
*Rister på hodet* samma det. Da rodde han iallefall bra, så vi kjøper den uansett. Så det gikk bra.

Egentlig så er det litt teit at jeg i det hele tatt skulle tenke i de baner. Akkurat som om han har et slikt syn på meg at han bare kunne slenge ut en sånn kommentar med det innholdet jeg la i det. For det sier mer om hva JEG tenker om meg enn hva HAN tenker om meg. For han sier jo aldri noe slikt til meg, det har han aldri gjort, men derimot overøser han meg med komplimenter hele tiden, både i form av ord og klemmer og kyss hele tiden.
Det er egentlig han som skulle blitt fornærmet over at jeg la den meningen i ordene hans.