Vi satt i bilen. Jeg skulle kjøre henne til skolen.
«Si 10 ting du liker ved deg selv mamma» sa hun.
Og jeg begynner ramse opp:
Nesa mi
Tennene mine
Øynene mine
Puppene mine
Rompa mi
Knærne mine
Munnen min
– Du kan si egenskaper også da mamma, må ikke være utseende.
-Åja, da så, så fortsatte jeg:
At jeg er kreativ
At jeg er praktisk
At jeg er snill
Ja, og hva med 5 ting du ikke er så fornøyd med?, ville hun ha nå.
Og jeg begynner:
Den rare tåa mi. Eller …..jeg har ikke noe problem med den, den holder meg stødig, men pappa synes den er rar.
At jeg kan bli litt bråsint noen ganger.
At jeg har så himla lite viljestyrke.
Fingrene mine er ikke så pene.
Og til slutt….magen min.
Jeg tenkte litt på om jeg skulle nevne magen min eller ikke.
Jeg har et hat/elsk-forhold til magen min.
Jeg liker den jo fordi der inne har alle barna våre bodd, der er de formet og i den har jeg båret dem. Det er veldig romantisk og kjærlighets-spekket egentlig.
Og på den andre siden så virkelig hater jeg magen min. Og jeg er så lei meg for at jeg føler slik. Jeg skammer meg litt for at jeg føler det om magen min.
Jeg er nok dessverre veldig påvirket av samfunnets definisjon av hva som er fint og ikke. Og jeg har pr. definisjon en stygg mage. Det er i allefall det jeg har fått ut av reklame fra alle kanter. Det som vises frem som vakkert er flate veltrente mager, og det som må rettes på og korrigeres er slappe mager, store mager, hengemager.
Reklamer for slankeprodukter og treningsapparater reklamerer for at «nå kan du endelig få den fine magen du alltid har ønsket deg».
Alle må liksom strebe etter den flate fine magen. Vi kan ikke være fornøyde hvis vi ikke har en flat og fin mage.
Skulle gjerne bodde i et samfunn der mammamagen var et flott symbol og noe å være stolt av. Der en mage er en mage. Og noen mager har båret barn og andre ikke. Og de som har båret barn er et symbol på at man fører «stammen» videre og at man har gjort noe fantastisk!
Jeg har venner som er helt normalvektige som ikke klarer å like kroppen sin, så det henger ikke bare sammen med overvekt.
Det er så bakvendt at man skal få barn men det skal helst ikke synes. Hvorfor er det sånn? Og er det egentlig sånn? Er det bare vi (noen av oss) damer som ikke klarer å heve oss over det idealet som er skapt for oss?
Eller hater jeg magen min fordi jeg vet at den kunne vært mindre? Den vil uansett bære preg av å ha huset mange barn.
Jeg lurer på hvordan den vil være når den blir mindre. Jeg kan vel aldri si at den vil være vakker? Men den har jammen tatt vare på og beskyttet veldig vakre skapninger.
Men jeg er ikke like misfornøyd med armene mine eller beina, som jo også er overvektig nå. Det er liksom magen som er forferdelig. Kanskje fordi den synes mest?
Det er liksom bare min feil med armene og beina, det kan jeg gjøre noe med liksom.
Men mye av «skadene» på magen er fordi jeg har båret frem barn, jeg har gjort noe fint og noe bra og noe uselvisk. Og så skal jeg liksom «få kjeft» for at den ikke er perfekt etterpå!?
Normalt så bryr jeg meg ikke så mye, det plager meg ikke i hverdagen. Men når jeg tenker på magen min, så får jeg blandede følelser. Og det gjør meg litt trist at jeg ikke kun har gode følelser når jeg tenker på den.