Kjære mor, hvorfor er du så sliten?

Helt fra vi blir gravide så er vi mer opptatt av et annet individ enn oss selv. Våre egne bioligiske behov rykker nedover på stigen. Raskt. Vi prøver bare å henge med i svingene. Vi får vondt her og der og må begrense diverse aktiviteter, noen av oss må ty til krykker. Vi må på do hele tiden. Vi får ikke sove like godt om natten lenger av mange ulike årsaker. Vi må opp mange ganger om natten for å gå på do, eller vi våkner av at vi har vondt, f.eks. krampe i beina.
Det er akkurat som om noen andre tar over styringa.

Når vårt lille nurk er født, fortsetter våre biologiske behov og nedprioriteres. Du er sulten, men du kan ikke gå å ta deg mat nå, for du sitter og ammer og det kommer du til å gjøre i en god stund til.
Du må på do, men nei, du ammer, du må bare bli sittende.
Du er trøtt og skulle å gjerne hvilt og sovet litt. Men nei, det går nok ikke, du må bære babyen, eller trille, eller sitte med ham på fanget.
Skulle så gjerne tatt en dusj. Men nei, det må vente til han er ferdig å spise, er fornøyd og sover en liten stund. DA kan du dusje, ikke før det, og du må gjøre det fort før han våkner igjen.
Du har en liten stund til rådighet mens poden sover. DA kan du sove, hvile. Men istedenfor rydder og vasker du kjøkkenet ettersom det er helt krise der siden du ikke fikk tatt det pga at du måtte bære babyen. Kanskje får du både ryddet OG hvilt?
Men nei, det vet du at du ikke får, selv om du håper. Du vet egentlig at du ikke får gjort mer enn en av tingene.
Skulle ha trent litt også egentlig. Men du er jo så trøtt! Og når du har tid, har du egentlig ikke tid fordi husarbeidet står i kø.

Det blir fort en vane. En livstil. En livsstil som truer trivselen.
Du blir så vant til å sette seg selv og dine biologiske behov langt bak i køen, at alle dine andre behov også blir satt bak i køen. For dine biologiske behov og alle dine andre behov henger litt sammen. Alt er jo deg.
Ditt mål blir å hjelpe alle, komme til unnsetning. Du må lage den kaken til skoleavslutningen, du må ha barnas venner på overnatting selv om du ikke orker, du må lage mat til tenåringen selv om han egentlig klarer det selv, og det er jo veldig koselig å glede andre. Er det ikke det det handler om? Det er både nobelt og uselvisk. Men, altfor ofte klarer du ikke å skille mellom andres latskap og dine biologiske behov. Du klarer ikke alltid å se forkjellen på det du MÅ gjøre og det du synes du burde gjøre, og hva andre burde gjøre selv.
Du trenger vel ikke å hvile? Hvile er bare for de som ikke har noe å gjøre?  Men du kan jo ikke hvile når du har noe å gjøre, eller noen trenger noe av deg?
Du er alltid opptatt med å passe på alle andre og deres behvov, men hvem passer på deg og dine behov? Ingen, om ikke du selv.

Når vi er nygifte, synes vi det er koselig å stulle og stelle med elsklingen vår. Hvis han ikke synes det er så gøy å skifte bleier på den nyfødte, tar vi det med glede selv. Det er jo så koselig å skifte på tulla, så det går helt fint. Og sånn fortsetter det. Vi «hjelper» andre, men det vi egentlig gjør er å mate andres latskap samtidig som vi nedprioriterer våre behov.

Damer, dette er en felle som veldig mange av oss går i. Vi tror kanskje vi er kjærlige når vi hjelper alle i familien med alt mulig hele tiden. Men det har egentlig ikke noe med kjærlighet å gjøre. Vi damer passer på alle rundt oss, men vi må også passe på oss selv. Vi må ikke glemme oss selv.

Det er ikke slemt å si «Nei», eller å ikke gjøre alle de tingen vi gjør. Faktisk så gjør vi våre fremtidige svigersønner og svigerdøtre en stor bjørnetjeneste hvis vi alltid kommer til unnsetning og hjelper familiemedlemmene med ting de egentlig fint klarer selv, som å ta skittenøtyet sitt i skittenøtyskurven f.eks.

Jeg skriver dette utifra ting jeg har sett og hørt og snakket med andre kvinner om, men også mine egne erfaringer. Hvis du også kjenner igjen noe som helst av dette, så tenk igjennom hva det er du driver med og lag en liste over 10 ting du skal slutte med umiddelbart. Ting som f.eks. samle sammen familiens skittentøy, ta bort tallerkenen til andre, lage mat til noen som fint klarer det selv, stå opp først på lørdager, hente godteriskåla, rydde og vaske kjøkkenet på kvelden alene, etc. Slutt å gjøre masse sånne småting som egentlig bare blir lempet over på deg. Få dem til å forstå at de må gjøre ting selv.

Altså, noen ganger må man jo rydde en tallerken som ble stående og visse andre ting, man trenger ikke å bli helt nazi på dette, men ha det i bakhodet at det er ikke slemt å ikke gjøre alt dette. Du kan slappe litt mer av.
Problemet er jo også litt at vi vil jo gjerne ha det ryddig og fint rundt oss og ofte handler det om sånne huslige ting som blir lempet på oss. Det er noen ganger mer slitsomt å få noen til å ta i et tak enn å bare gjøre det selv. Noen ganger kan vi bare gjøre det selv, men ikke la det bli en vane. Hører dere? IKKE LA DET BLI EN VANE!!

Ta vare på dere selv, la mannen skifte like mange bleier som deg, la han lage til mat til deg når du sitter stuck og ammer.
Pass på å ikke bli for vant til å undergrave dine egne behov.

Å si nei er å si ja, og å si ja er å si nei. Det jeg mener med dette er, at mange ganger når du sier ja til noe «Ja jeg kan gjøre det for deg/ja du kan ha overnattting/ja, jeg kan stå opp tidligst hver bidige lørdag osv. Hvis du sier ja til dette, sier du samtidig nei til deg selv og dine behov. Du sliter deg ut.
Si ja til deg selv ved å si nei til andre ting. Si nei til overnatting hvis du vet at det innebærer styr for deg som du egentlig ikke orker ett sekund av akkurat nå.
Du trenger ikke å strekke deg lengre enn du klarer. Du bør ikke strekke deg lengre enn du klarer.
Det kan være søtt og virke ubetydelig alle de tingene du venner mannen og familien din til at du gjør. De første årene går det helt fint. Men årene går, og plutselig føles det ikke så greit lenger.

Du er nødt til å ta vare på seg selv. Du er viktig!

Ha en strålende dag

Linda

Følg gjerne bloggen min på Facebook og få med deg hvordan jeg prøver å sjonglere livet meg mann og 8 barn 🙂 

Share and Enjoy !

0Shares
0 0 0

4 Comments:

  1. Så flott skrevet, veldig veldig enig!

    Man må sette på seg sin egen oksygenmaske før man kan redde andre.

Comments are closed