Flere ganger mens jeg blogget om livet som hjemmeværende mamma, var det mange som ivrig informerte meg om farene ved å være hjemme med barna.
Eller rettere sagt; farene ved å være borte fra arbeidslivet (så lenge som jeg var).
De sa det ville bli vanskelig for meg å komme meg inn på arbeidslivet når jeg var borte fra det så lenge. Jeg ville jo ikke ha noe erfaring å vise til. Jeg ville ikke ha noen referanser. Jeg ville få en dårlig cv. Jeg ville falle utenfor.
Likevel valgte jeg å fortsette å være hjemme med barna. Det var jo tross alt det viktigste for meg i hele verden. Og dessuten tenkte jeg sånn at…..det kan jo ikke stemme at man ikke kan få noen jobb etter å ha vært hjemme med barna. Jeg så ikke helt logikken, for livet er jo liksom ikke over når man kommer til den andre enden av å være hjemme med barna. Erfaring? Jeg får jo masse erfaring. Jeg må sjonglere hele hverdagen med mange barn og hele familiens gjøremål. Jeg har utviklet en kjempegod erfaring i stressmestring, eller det å ha mye å gjøre. Jeg kan eliminere og prioritere oppgaver på et blunk.
Og logistikk, der er jeg kjempegod. Jeg kjenner mine grenser og er trygg på meg selv.
For å komme til poenget: DE TOK FEIL
Etter at minstemann begynte på skolen har jeg hatt jobb. Jeg har fått alle jobber jeg har søkt på. Jeg har til og med blitt bedt om å søke på jobber hos enkelte bedrifter etter å ha jobbet der som vikar. Jeg ble valgt ut til en stilling blant 50 søkere. Flaut nok, så trakk jeg meg der fordi jeg har skrekk for å være fast ansatt, og fordi jeg ville studere.
Det har altså vært lett å få jobb.
Dessuten så kan man fint ta utdanning i voksen alder. Jeg har masse nytte av all min erfaring med barn, familie, prioritering av tid og alt jeg har lest opp igjennom årene nå som jeg er sykepleierstudent.
Derfor, du kan fint være hjemme med barna dine noen år, uten fare for å falle ut av arbeidslivet. Kunnskap er i endring hele tiden uansett, så det bare å lese seg opp, ta et kurs, ta en etterutdanning og så er man fort på plass igjen. Det er fullt mulig. OG, det er veldig smart å roe ned litt i en periode av livet. Småbarnslivet er tøft nok i seg selv, så det er fullt lov og mulig å ikke gjøre alt på en gang. Du kan faktisk ta det etter hverandre: barn førts og så jobb. Eller omvendt.
Mange av de som sa jeg kom til å slite med å få jobb, var sikkert oppriktig bekymret. Og kanskje var det litt sånn litt tilbake i tid at det ble sett på som en fare å ikke være påkoblet arbeidslivet. Men jeg føler at det har endret seg litt. Når jeg sier jeg har vært hjemme med barna til de jeg møter i praksis, så er alle veldig positive til det. Det er liksom ikke en ulempe i det hele tatt. De skjønner det veldig godt, for de vet hvor slitsomt det kan være å jobbe og å ha småbarn samtidig.
Dersom noen skulle vært negative, hadde jeg som vanlig ikke brydd meg om det uansett.
For min del nå, så føler jeg ro i sjelen over at jeg fikk til å være hjemme med dem. Det var min største ambisjon i livet. Alt jeg gjør nå etter det, er viktig for meg, men kan likevel ikke måle seg med tiden jeg hadde hjemme med barna.
En annen ting, er at jeg ikke føler meg like dratt i alle retninger. Barna er jo på skolen på dagen, så jeg hadde ikke kunnet være sammen med dem uansett. Jeg går ikke glipp av tid med dem. Jeg har allerede hatt all den tiden jeg kan med dem før de begynte på skolen.
Men når det er sagt, så merker alle at mamma er mindre hjemme. Spesielt nå i praksisperioden. Det er ganske slitsomt, for jeg er ofte veldig sliten når jeg kommer hjem. Å jobbe 100% frister ikke akkurat nå. Jeg har jo masse annet jeg har lyst til å gjøre også. Og selv om barna har blitt større, så trenger de mammaen sin mye. Så vi får se hva jeg vil om 2 år når jeg er ferdig. Først skal jeg sørge for å nyte studiet og lære masse kult og møte mange fine folk.
Jeg har faktisk akkurat fått to jobber. Den ene er fast hver 3. helg, den andre måtte jeg si at jeg bare kunne være tilkallingsvikar. Jada, her kan man jobbe døgnet rundt om man vil. Men det vil jeg ikke, jeg må tross alt ha litt tid til å studere også.
Så til deg som er hjemme med barna; det kommer til å gå fint. Du har et liv etterpå også. Det er lov å ikke slite seg ut og det er lov å prioritere å være hjemme med barna. Alt det andre kommer til å ordne seg.
