*Riiiing*
-Hallo?
-Hei Linda, hvordan går det med bolig-jakten? Jeg husker at du bestilte et prospekt på en bolig for 6 mnd siden. Har du funnet noen ny bolig ennå, eller leter du fortsatt?
-Nei, altså, jeg kikker jo innimellom for det hadde bare vært praktisk å bo litt nærmere skolen til barna da. Men jeg tror nok ikke vi har mulighet til å kjøpe noe som er så stort som vi trenger, vi har jo syv barn…
-Ja, men da er dere på leting da altså?
-Nei, vi bor fint her vi altså, inntil anledningen byr seg.
-Men da vil dere kanskje ha en verdi vurdering på huset deres da? Har dere hatt det i det siste?
-Eh..nei ikke siden vi flyttet inn for 7 år siden.
-Skal vi si onsdag kl 12?
– Ja….ok, det er sikkert greit det.
-Ja for når dere har en pris på huset så har dere noe å ta med til banken når dere skal refinansiere og skaffe ny bolig.
-Ja, det er jo fint det, men vi må nok fortsette å bo her altså, og det er greit det, vi har det egentlig kjempefint her vi.
-Men da sier vi onsdag kl 12.

Og onsdag ble det og megleren kom og kikket på huset (hvor ingenting er helt ferdig liksom, og badet er fra da huset ble bygget).
-Ja hva slags hus kunne dere tenke dere på Jeløya da?
-Jo altså, vi vet jo hvor vi ligger i terrenget, men det hadde vært kult med et hus med minst 5 soverom, stor hage, og at det ikke trengtes å gjøre så mye før innflytting. Men vi er ikke helt der altså, ikke ennå.
-Ja, men da får jeg en bankdame til å ringe dere i morgen for refinansiering til ny bolig.

Javel, så vi MÅ selge altså? haha. Jeg prøvde å si mange ganger at jeg vet at vi ikke kommer videre akkurat nå og at det heller ikke er noe stress for oss ettersom vi jo har den plassen vi trenger og at vi trives her. Det hadde bare vært p-r-a-k-t-i-s-k å bo nærmere skolen.

*Riiiiiing*
-Hallo?
-Hei, bankdama her, dere er på jakt etter bolig og vil vite hvor mye dere kan kjøpe for?
-Tja, altså jeg tror nok ikke vi får kjøpt noe ny bolig som er større enn det vi har, vi har 7 barn skjønner du og har litt plassbehov.
-Har du sy barn? Er alle dine?
-Ja alle er våre felles barn.
-Ja det er ikke ofte man kommer over i dag.
-Nei, og jeg er dessuten hjemme med dem, så det kan du notere, at det er ikke noe inntekt på meg.
-Nei….og mannen din da, hva tjener han?
-Jo altså, etter at han startet et nytt firma så tjener han nå nesten 300 000 mindre enn for ett år siden, så jeg tror kanskje ikke at vi har så mye å fare med sånn, men jeg tenkte mer om det kanskje var mulig å refinansiere sånn at vi kunne oppgradere badet kanskje?
-Ja, men det skal vi se på, da skal jeg ta med meg tallene til kalkulatorfolkene, og så ringer jeg deg igjen og ser om ikke dere kan få skaffet dere en ny bolig.

Fælt så opptatt der er på at vi skal selge å skaffe oss ny bolig da! Vi vet jo at vi ikke har likviditet til det. Vi er superfornøyde med at vi i det hele tatt er ute på boligmarkedet, og har stor nok plass til oss alle sammen! Og det på EN inntekt!

*Riiiiiing*
-Hallo?
-Hei, det er bankdama igjen. Du vi har regnet på det her og vi kan nok ikke hjelpe dere nå, det blir nok ingen ny bolig på dere nå.
-Ok, nei det er greit det, vi bor fint her vi altså.
-Ja, så da kan dere ikke låne noe mer til oppgradering av bad heller, ikke før du får deg noe.
-Ja nei, man da får det bare være så lenge da.
-Ha en fin dag da.
-Ja ha det bra.

Ja, det var jo ikke noe vi ikke visste, vi hadde ikke tenkt tanken på refinansiering hvis ikke den megleren ringte meg fordi jeg bestilte et prospekt for 6 mnd siden.
Og ikke har jeg tenkt til å få meg noe heller. Jobb altså. For jeg har en liten ettåring her hjemme pluss 6 andre som krever veldig mye av meg.
Men vi MÅ ikke ha det slik, vi MÅ ikke ha et teit bad, vi MÅ ikke bo så langt fra skolen, vi MÅ ikke ha en stygg ytterdør, vi MÅ ikke ha et slitt gulv i stua.

Men jeg vil ikke bytte bort den dyrebare tiden jeg har med barna. Ikke nå. Derfor klarer vi oss med det vi har, og det er faktisk en viss tilfredsstillelse å klare oss innenfor våre midler.
Så det står mellom å klare seg på litt mindre (leve på èn inntekt), eller at jeg gir fra meg tiden og selger den for å ha mer penger sånn at vi kan ha en høyere standard. Men vi er ikke helt der. Min tid er ikke til salgs. Ikke nå. Jeg har for mange behov å fylle her, og så lenge vi kan gjøre det sånn, så fortsett vi litt til med det.

Men det er greit, for vi vil heller ha tid og ro.

Vi vil ha tid til å være sammen med de minste, slippe å sende dem i barnehagen. La dem få våkne i sitt tempo, leke i sitt tempo, gå i sitt tempo. Alt sammen med meg i nærheten.
Vi har tid til å gå tur sakte, tid til å lage mat sammen, tid til å leke og tid til å ikke ha det travelt. Tid til gode samtaler.
Tid til tilknytning. Tid til å amme.

Jeg kjenner at å være mor til mange barn krever mye av meg og jeg trenger den roen jeg kan ha på formiddagene da ikke alle er hjemme. Da prøver jeg å gjøre unna mye husarbeid. Og jeg trenger også denne tiden til å «lade opp» for å kunne yte maks når de kommer hjem. For det er bare da jeg kan lade opp, for straks de kommer hjem går det i ett helt til de er i seng. Jeg skulle gjerne ha posjonert ut aktivitetsnivået her, men det går ikke. Så jeg er veldig glad for den roen og tiden jeg kan ha med de minste på formiddagene. Og jeg nyter alle de gode stundene og samtalene, for med en 4 åring blir det mange av dem, og man vet aldri akkurat når de finner sted.

Så jeg kommer ikke til å «få meg noe», som bankdama sa, sånn at jeg kan ha et litt finere hus, litt finere bil, kanskje til og med to, eller litt finere dør, eller litt finere bad. Hva skal jeg med det?
Det må vente litt til, for akkurat nå er ikke min tid til salgs, den tilhører noen andre nå. Noen jeg har et stort ansvar for og stor kjærlighet til. Noen som trenger og fortjener min tid. Noen som jeg ønsker å være sammen med mer enn noe annet. Det kjæreste jeg har, mine nydelige barn.