Morgentale til barna

Ikke uvanlig er det å høre fra jenter at: «Å, den og den er så tynn, jeg skulle ønske jeg var like tynn som henne. Jeg er så feit».

Da er det at jeg som mor ser mitt snitt til å hold en tale heeeeele veien til skolen. En 15 minutters tale blir det.

Jeg holdt tale for barna helt frem til skolegården 🙂

Jenter, dere er helt fine akkurat slik dere er. Nå skal dere få høre om en kynisk bransje som kun bryr seg om penger og tjener masse penger på at jenter og damer føler seg stygge.
F.eks hvis de skal selge en mascara. I reklamen på tv får du vite at hvis du kjøper deres mascara, så får du de tykke, lange, sexy, forførende vippene du alltid har drømt om og som er (eller burde være) ditt store mål her i livet.
Eller hvis noen skal selge treningsapparater eller slankepiller. Da sier de «Hvis du kjøper vårt produkt, vil du få den flate magen og de smale lårene du alltid har drømt om, og endelig kan du bli lykkelig, for nå kan du faktisk få drømmekroppen».

Så altså, først forteller de deg at du er langt fra bra slik du er, du trenger å fikses på. Du er nødt til å kjøpe produkter som gjør at du endelig kan ligne litt mer på retusjerte og manipulerte modeller, og først da kan du endelig smile og være glad.

Først får de deg til å bli misfornøyd med deg selv og så tjener de penger på deg ved at du kjøper produktene deres.

Sannheten er jo at du er bra som du er. Jeg ba barna se ut av vinduet for å se hva slag mennesker de så der ute. Der var gamle, noen unge, noen korte, noen høye, noen brede og noen tynne.
På filmer, serier, musikkvideoer, blader og reklamer ser vi i overtall tynne, relativt høye og veldig pene (sminkede) personer. Det ser ut som om dette er normalen hvis man skal bedømme normalen utifra media. Men det er jo forskrudd, for virkeligheten består jo av mange flere ulike personer enn bare tynne, pene og høye mennesker med flotte frisyrer og stilige klær.

Hva med meg da barna? Synes dere ikke jeg er fin, som er overvektig. Har ikke jeg mange andre talenter og egenskaper som gjør at dere liker meg kanskje? Eller liker dere meg ikke?

Jo, klart de likte meg, jeg er jo bare best, sa de.
Jeg fortalte dem at jeg er hverken høy, tynn eller har noen helt spesielle talenter som skiller seg veldig ut. Det var de ikke enig i, for jeg var jo så flink til så mye.
Jeg sa at de ikke måtte gå i fella og føle dårlig om seg selv, for det hadde jeg gjort da jeg var ungdom, og brukte for mye tid av livet mitt på å ikke like meg selv.

Jeg spurte dem om hva de ville si hvis deres lillebror kom og sa at han var stygg, hadde for stort hode, var for feit eller noe sånt. De ville jo si at han var helt perfekt og nydelig akkurat slik som han er!
Jeg sa at det er jo akkurat slik jeg tenker om alle barna. Jeg synes de er fine, flinke, talentfulle, snille, gode osv.

De konkluderte med at hvis de fant seg en mann (når de blir store) og han var veldig pen og hadde en flott kropp, men at han var frekk og ikke snill, da ville de heller ha en som kanskje var litt småfeit, og så ganske vanlig ut, men som var snill og snakket pent til dem.
Hurra tenkte jeg da, og jeg sa at «Ja, ikke sant, det er jo mye viktigere hvordan en person er, enn hvordan han/hun ser ut. Man skal jo leve med denne personen. Jeg sa at når en person er vakker på innsiden, blir de vakre på utsiden.

Det er mye bedre å være populær fordi du er så snill, enn at man er tynn. De lurte på hvordan det gikk til, hvordan kunne de bli lagt merke til ved å være snill? Jeg sa at de kan inkludere andre, snakke pent om og til andre, trøste andre, smile, være vennlig og hyggelig. Er man en slik person, vil andre like å være sammen med deg og du vil få venner som liker deg pga hvordan du er, og ikke hvordan du ser ut.

Kvelden før hadde jeg lest «Den stygge andungen» for 7-åringen. Han syntes så synd på den stygge andungen som hele tiden ble hatet, banket opp og som tilslutt hatet seg selv og hadde store mindreverdighetskomplekser, når det til slutt viste seg at han var en vakker svane. Det var bare det at han var på steder der han ikke passet inn, og hvor han skilte seg ut. Men da han fant ut hvem han virkelig var, kunne han skinne og være lykkelig. Han hadde ikke forandret seg, men bare funnet ut hvem han var.
7-åringen ble så glad da han fant ut at han var en svane, for han begynte å bli veldig bekymret for den stygge lille andungen.

Før barna gikk ut av bilen, sa jeg at de må se på seg selv som de spesielle personene de er, at de måtte ikke sammenligne seg med andre som så annerledes ut enn dem selv. For folk ser ulike ut, og det er både fint og bra og absolutt helt greit. Vi må ikke ønske å se ut annerledes enn det vi har gjør. Vi som er friske burde i alle fall ikke klage og være misfornøyd. Selvfølgelig skal man prøve å ta så godt som mulig var på kroppen og spise sunt og sånt, men vi skal være takknemlige for kroppen vår.

Se dere selv gjennom mine øyne. Tror dere jeg syntes dere var rare eller at det var noe feil med dere da dere ble født? Eller nå? Nei, så klart ikke. Et menneskes verdi måles ikke i hvordan vi ser ut utvendig.

Vel, det var det vi rakk på veien til skolen da. Jeg sa sikkert en del andre ting også, men jeg kan jo ikke huske alt, eller hva? De lyttet veldig til det jeg sa, så jeg tror at dette er noe unge mennesker trenger å høre. Ofte.

Faktum er at ved noen av de tv-opptredenene jeg har gjort så har jeg hatt en tanke om å ikke gjøre det, nettopp fordi jeg er overvektig. Jeg har tenkt at jeg ikke passer inn på tv. Men så har fornuften seiret og jeg har villet vise til andre at jeg er hjemmeværende. Dette er viktig å få frem synes jeg, så da har jeg klart å heller fokusere på det jeg ønsker å formidle. Og så tror jeg også at andre med litt ekstra på kroppen synes det er fint og lettende (ironisk nok) å se andre kvinner som ikke helt passer inn i den «tynne verdenen». Det føler i alle fall jeg når jeg ser litt store kvinner på tv, eller når litt store kvinner tør å vise seg frem. Jeg føler at det «retter litt opp» i medias fremstilling av kvinnekroppen og hva vi skal likes for.

Jeg var med på «Kjære mamma» og det var kjempefint! Jeg fikk massevis av kjempegode tilbakemeldinger, enda jeg er overvektig! Det spilte jo ingen rolle at jeg var det!

Ofte er det sånn at den upopulære jenta i filmer og serier er hun som er litt feit, litt klønete, litt rar på håret osv, mens den populære jenta er fin på håret, tynn, flink osv. Hvem vil vel ikke helst ligne på den populære som har kule venner og som alle liker? Her må vi rope ut at det der er et helt forskrudd bilde av virkeligheten!!! Kanskje en grunn til å følge med på hva barna ser på av serier?

Linda

Følg gjerne bloggen min på Facebook.  

Share and Enjoy !

0Shares
0 0

5 Comments:

  1. Så viktig og riktig samtale og ta. Og så flott vinkling ved å bruker dere selv og følelser rundt dere <3

  2. Jeg er helt enig med Nann Karin, jeg likte vinklingen med å bruk deg selv. På den måte tipper jeg det blir enda mer nært, enn å bare bruke reklame etc for jentene.
    Heia deg, Linda!

  3. Skulle ønske jeg hadde vært der å fått den samme samtalen. Du er AMAZING <3

  4. Job well done, Linda, den satt rett i sikringsboksen.

    Viktig budskap og kan ikke sies for ofte!

    For en rollemodell, folkens!

Comments are closed