Jeg vet, det høres ekstremt provoserende ut for mange sikkert. Men nå skal jeg forklare hva det betyr for meg.
I 23 år var jeg 100% hjemmeværende. Jeg har 8 barn. Da minstemann begynte på skolen for 3 år siden, startet jeg å jobbe med en gang. Siden det, i 3 år, har jeg jobbet alt fra 60 til 120%.
Jeg har møtt mange kule og fantastiske mennesker denne tiden og har hatt mange erfaringer, både gode og ikke fullt så gode.
Det har vært fint og hatt kolleger og fint og hatt ekstra med penger. Jeg har stor arbeidskapasitet og har gjort det veldig bra de stedene jeg har jobbet. Har oppdaget nye sider ved meg selv.
En høy pris jeg ikke vil betale
Men, dette har kostet og har til tider vært utrolig stressende. Det har påvirket hele familien, mest negativt. Jeg har oppdaget at selv om jeg ikke lenger har barn under skolealder, så er det ikke noe mindre behov for mamma. Ikke i det hele tatt. Behovet er på andre måter enn tidligere.
Å jobbe har gått fint en god stund, inntil jeg i det siste har merket det på kroppen. Jeg har følt meg nedbrutt, nedstemt, frustrert og lei meg. Jeg strekker ikke til. Eller rettere sagt: Tiden strekker ikke til Det er så mange som trenger meg. De to dagene i uken hvor jeg ikke jobber, fylles opp med avtaler som tannlegetimer, legetimer, dyrlegetimer og alt sånt. Jeg er nesten ikke hjemme de dagene jeg ikke er på jobb.
For meg betyr det at alt jeg har å gjøre her hjemme, må jeg gjøre i turbofart når jeg først er hjemme, for å prøve å rekke over noe av det. Men så skulle jeg jo gjerne slappet av litt også. Og av og til har jeg vondt i hodet de dagene jeg ikke jobber og tvinges til å slappe av og da får jeg jo ikke gjort noe. Jeg strekker ikke skikkelig til for barna og det har det siste året gått på bekostning av trivsel og skolehverdagen. Det er ikke greit.
Jeg får heller ikke noe tid til egne interesser. Jeg har ikke overskudd til parforhold og har hatt spesielt kort lunte den siste tiden.
Karusellen ble skummel
Det var som å gå på en karusell som snurrer rundt og rundt. En sånn som jeg pleide å like som barn. Vi hadde en slik på lekeplassen. Det var gøy i starten. Det kilte i magen og jeg lo masse. Men så, da det gikk fortere og fortere begynte det å bli skummelt. Det var ikke gøy lenger. Jeg lo ikke leger. Jeg ville av. Omtrent slik har det vært de siste 3 årene.
Derfor sa jeg opp jobben. Det hamstehjul-livet der har jeg aldri vært interessert i og ikke det nå heller. Jeg vil leve livet sakte og jeg vil kunne nyte relasjonene i familien. Jeg vil ikke slite meg ut. Det er ingen tjent med. Vi får heller se på inntekter og utgifter og justere her og der. Skaffe inntekter på andre måter.
Jeg vil skrive!
Det jeg egentlig vil, er å skriver artikler, har allerede solgt 3 stk. To stk før jeg begynte å jobbe og en da jeg hadde en ukes høstferie. Trodde jeg skulle få noe tid til å skrive ved å ikke jobbe 100%. Men det viste seg å ikke være helt gjennomførbart.
Men nå som jeg har sagt opp, skal jeg starte på en ny tilværelse. En tilværelse der jeg først og fremst skal ta vare på familien slik jeg ønsker og tid til å jobbe med skrivinga i takt med familiens aktivitetsnivå og behov. En tilværelse der jeg har tid og overskudd til de små samtalene, til å være tilgjengelig for alle barna, selv om de er blitt store. Gjøre hverdagen litt bedre for alle sammen, på ulike måter.
Kjøkkenbenken for meg, er:
Kjøkkenbenken representerer å ta vare på familien. Det handler ikke bare om å lage mat. Det er bare en liten del av det hele.
Så klart har de andre også bidratt. Men de er til tider også travle. Jeg slutter ikke å jobbe bare for å lage middag, men for å ta vare på familien med overskudd og kjærlighet. Det har jeg ikke hatt på en stund.
Jeg gleder meg. Endelig tilbake til kjøkkenbenken. Hjem til familien. Ta fatt på arbeid på en annen måte der jeg kan dandere jobb rundt familielivet og ikke omvendt.
Kjøkkenbenken = Et familievennlig liv, et rolig liv som ivaretar helse og relasjoner. Et liv der jeg ikke sliter meg ut.
Nå sier jeg ikke at andre som er i full jobb ikke tar vare på familien sin. Jeg bare forklarer hvordan det er for meg. Jeg har ofte vært veldig imponert over andre kvinner jeg har møtt og som jobber fullt og som får til alt. Men jeg har også møtt mange som er utslitte og som sier at hele kroppen egentlig stritter imot hamsterhjul-livet og at det det ikke føles bra. Mange har vært sykemeldt i perioder.
Man får bare ta vare på seg og sine slik som føles riktig for den enkelte.
Men jeg, jeg skal i alle fall hjem til kjøkkenbenken 🙂 Hjem til familien.
Tradwife
Jeg er visst en tradwife, som jeg har sett mye om på nettet i det siste. Jeg har nok mine tanker om det og er kanskje ikke helt enig i hva det står for. Men det skal jeg skriver mer om etterhvert 🙂
Ha en nydelig dag!
