Jeg vil gjerne få minne alle kvinner og jenter der ute om at de er mer enn bare en kropp. Da jeg var ungdom selv, skulle jeg ønske jeg visste og følte det jeg gjør i dag. Jeg var bare opptatt av å ha den perfekte kroppen. Det betydde mer enn alt. Jeg trente opptil 15 timer i uken. En typisk dag så slik ut; Trene 30 min styrke hjemme før skolen. Etter skolen, gikk jeg av bussen ved svømmehallen hvor jeg svømte i en time. Jeg dro hjem, spiste så lite som mulig, og dro på karatetrening i 1 til 1, 5 time. Da jeg kom hjem, tok jeg på joggeklær og løp i skogen i 1 til 2 timer. I lang tid gjorde jeg ikke noe annet enn lekser og trening. Jeg ble veldig tynn. Jeg lå godt under det som ifølge BMI regnes som normalvektig. Jeg var per definisjon undervektig. Undervektig og ulykkelig. Tilslutt kunne jeg ikke være sosial, fordi folk ville ha meg til å spise. Det ville jo ødelegge alt for meg. Jeg kunne aldri tenke meg å smake pizza den gangen. Jeg måtte jo være tynn! Jeg var ikke glad og jeg lo ikke fra hjertet.

Innen jeg ble 19, var jeg såvidt normalvektig. Jeg giftet meg som 19-åring (er fortsatt gift). Jeg husker jeg gruet meg til bryllupsnatten, for da ville han se meg naken, og det hadde han ikke gjort før. Jeg veide nå knappe 50 kg. I flere år hadde jeg hatet kroppen min, det gjorde jeg i noen år til. Men de neste årene skjedde det også noe. Jeg fikk barn. Jeg har nå 8 barn. I løpet av denne prosessen har jeg oppdaget at kroppen min er fantastisk. Jeg er mye mer enn bare en kropp. Kroppen min har båret frem åtte barn og jeg har ammet alle. Kroppen min har gjort det sånn at jeg har kunnet gi barna mine næring. Jeg hatet bystene mine før. Jeg hatet magen min, rumpa. Jeg hatet kroppen min i mange år. Men jeg har forstått at kroppen er utrolig. Visst kunne jeg ønske jeg kunne bli litt tynnere. Men det handler ikke bare om kropp lenger og hvordan jeg ser ut. Jeg er lykkeligere nå, enn da jeg var undervektig, eller normalvektig. Nå er jeg litt overvektig, men lykkeligere enn før. Det å få barn har gjort at jeg ser kroppen i et helt annet perspektiv, jeg har en helt annen respekt for kroppen nå. Dessuten er jeg frisk. Jeg har venner som har hatt kreft, og jeg kjenner noen som har mistet livet på grunn av kreft. Jeg kjenner noen som har måttet operere bort brystene på grunn av kreft. Hvem er jeg da til å være misfornøyd?

I perioder blir jeg grepet av spiseforstyrrelsen som var min beste/værste venn i mange år. I perioder er det fortsatt en daglig kamp mot maten, tanker om at jeg ikke er bra nok, ikke tynn nok. En kamp som er hard å kjempe og som tar overtaket om jeg ikke står imot. Det vil jeg ikke tillate. Noen har sagt til meg at jeg er så sterk, og så glad alltid. Det er ikke slik jeg selv føler det. Når denne kampen står på, føler jeg meg svak. At jeg er glad er et valg jeg tar. Fordi jeg har barn er kampen verdt å kjempe. Takket være barna mine, klarer jeg å være sterk, å stå imot disse tankene. Jeg har brukt nok til på å hate kroppen min. Jeg er mye mer enn bare en kropp. Jeg er en mor, en søster, en datter, en hustru, en venn. Jeg er den viktigste personen i livet til åtte barn.

En venn av meg sa en gang at hun mente hun hadde nok med seg selv og at hun ikke trodde hun kunne ta seg av noe barn p.g.a sine private/psykiske problemer. Jeg skal ikke si at det er feil. Det er ansvarsfullt å tenke slik. Alle sitter på forskjellige utfordringer. Men for meg har det å få barn gjort hele forskjellen. Det å kunne være viktig for noen, og hvem er vel viktigere enn mor? Det at noen trenger deg og at noen elsker deg. Barna mine bryr seg ikke om jeg veier 20 kg fra eller til. For dem er jeg mer enn bare en kropp. Jeg er trøst, jeg er moro, jeg er trygghet og kos.

Når det gjelder min mann. Han elsker kroppen min uansett hvilken fasong jeg er i. Han giftet seg ikke med kroppen min, han giftet seg med MEG. Og jeg er mer enn bare en kropp! Jeg er ok og nå ler jeg hjertelig hver dag.

En venn av meg, som er normalvektig sa en gang at hun syntes det var vanskelig å akseptere kroppen sin. Da ble jeg veldig overrasket. For hun er utrolig flott! Men det bare fortalte meg at alle jenter og kvinner uansett fasong trenger å vite og høre at de er mer enn bare en kropp. Jeg vet at jeg ikke er alene om å ha et vanskelig forhold til kropp. Når jeg snakker med andre om det, viser det seg veldig ofte at vedkommende også sliter med det. Jeg har blitt overrasket over hvem som sliter med dette. Det kan være kvinner som jeg ikke hadde forestillt meg hadde slike problemer som faktisk sliter med det.

Som medsøster vil jeg si til alle kvinner og jenter: Dere er flotte akkurat sånn dere er. Dere er mer enn bare en kropp! Jeg setter så stor pris på alle kvinnene som er i livet mitt, dere betyr mye for meg.