Jeg maler stua i disse dager, og jeg rydder bort for å få plass til mine favoritter, der iblandt en utstoppet sangsvane som jeg fikk da den gamle ungdomskolen jeg gikk på skulle rives.

Når jeg har malt ferdig plasserer jeg svanen i hjørnet. Der står den fint tenker jeg og håper at den kan få overleve. Flere av husets beboere er nemlig litt skeptiske til den. Noen sier at vi ikke bor i et museum heller. Andre sier at den er stygg og skummel. Andre igjen bare rister på hodet. Det er egentlig bare jeg og Mia som liker den.
På sengekanten sier mannen:

«Den svanen må ut, og det før det kommer folk hit i morgen».
Vi skal få besøk av bladet KK som skal ta bilder av oss og snakke med oss.
-«Å, kan den ikke stå der da»? Spør jeg så pent jeg kan.
«Nei, vi kan ikke ha en svane i stua».
«Jeg synes den er fin, jeg», sier jeg.
«Den er jo fin til å vise barna hvordan en svane ser ut, liksom, men det er ikke noe man har i stua».
«Men da husker de besøket hos oss da vet du».
Mannen fantaserer: «Ja det var de rare menneskene som har en haug med unger og som i tillegg har en SVANE i stua! Nei, jeg tror ikke vi trenger å bli husket for den svanen, gitt, det er nok andre ting vi blir husket for, vi trenger ikke å legge på alt det andre med den svanen. Du får sette den nede på rommet ditt». (Jeg har et eget oppussingsrom i kjelleren).

Det er sjelden han har så sterke meninger når det har med interiør å gjøre. Jeg har tidligere fått male et kjøkken helt grønt og jeg har dratt med ganske mye rart hjem fra loppemarkeder.

Men grensa går tydeligvis her: Ved en utstoppet svane.
Så….. hadet da, kjære sangsvane, du må nok flytte ut av stua. Men jeg lover å finne en fin plass til deg….. på loftet eller et annet egnet sted.