Oj, hva sa jeg nå egentlig???

Under innspillingen av serien «Familieliv» som gikk på FEM nå i våres, ble jeg spurt om hva jeg gjorde med barna som var igjen hjemme etter at skolebarna var sendt avgårde. Det var en dag filmteamet var hos oss en morgen for å overvære hvordan det artet seg her på morgenen, og da skolebarna var sendt avgårde til skolen fikk jeg spørsmålet mens kameraet stirret på meg: «Hva gjør du nå da resten av dagen med de barna som er hjemme?»
Jeg var ikke forberedt på det spørsmålet, og jeg svarte bare helt spontant at:

«Nei jeg gjør ikke noe spesielt med dem, de sysler med sine egne ting og jeg flyr rundt og gjør husarbeid. Jeg pleier ikke å ha noe spesielt opplegg klart for dagen. Jeg vet aldri hva som kommer til å skje egentlig.»

Nesten umiddelbart tenkte jeg: «Oj, hva sa jeg nå egentlig???»

Jeg tenkte at hvis det kom med på tv at jeg ikke har noe planlagt opplegg for barna, så kommer sikkert mange til å reagere på det.

Jeg tenkte at noen sikkert ville synes at barna bare ble overlatt til seg selv og at det kanskje var dårlig gjort av meg.

Men det er altså sant, jeg har ikke noe spesielt planlagt opplegg for dagen, annet enn det som faller oss inn og det som naturligvis må gjøres. Og det er så deilig. Barna må i stor grad finne på ting selv. Og ofte gjør vi jo ting sammen. Men jeg har jo også et hus å ta meg av og hushjelp her jeg ikke, så den jobben må bare gjøres.

Barna her i huset er med på det virkelige livet der klær må vaskes, senger på skiftes på, mat må handles, middag må lages og det må støvsuges og alle sånne hverdagslige ting.
De hjelper meg noen ganger, og noen ganger må de vente mens jeg gjør noe ferdig.
Men ofte må husarbeidet vente fordi jeg må gjøre noe viktig, som f.eks. å hoppe på trampolinen.

Man kan si at dagen inneholder visse gitte oppgaver, men utover det er alt ganske uforutsigbart. Nesten som et eventyr.

Jeg synes at det er naturlig at barna må bruke hodene sine til å finne på ting selv i stor grad. Det er like ofte sånn at jeg er med på noe de finner på som at de er med på noe jeg finner på.
5-åringen foreslår alltid å lage pannekaker eller vafler, så det har har blitt endel pannekakeluncher her hjemme med han. Men han er flink.
Han går til kjøleskapet, åpner døren og ser inn, og så sier han:
«YES, vi har melk, da kan vi lage pannekaker».
Eller han sier: «Ånei, vi har ikke melk, da må vi gå til butikken å kjøpe det så vi kan lage pannekaker».

Melk må man ha om man skal lage pannekaker.

Melk må man ha om man skal lage pannekaker.

Det er viktig å handle mat. Alle vil bli glade for at lillebror lager pannekaker.

Det er viktig å handle mat. Alle vil bli glade for at lillebror lager pannekaker.

Mye spennende å utforske på vei til butikken!

Mye spennende å utforske på vei til butikken!

Han vet hva man trenger for å lage pannekaker. Noen ganger spør han meg: «Mamma har vi egg? Har vi melk? Har vi mel? Har vi smør?»

Nam nam! Pannekaker!

Nam nam! Pannekaker!

Jeg føler at når jeg blir med på deres opplegg så lærer de mer. Da kan jeg bruke deres territorium til læring istedenfor at jeg skal styre dem inn i en lek de ikke henger med på bare fordi jeg tenker at de kan lære noe av det.

Når vi leker gjemsel øver vi på å telle. Hvor ble det ev Eskil nå??

Når vi leker gjemsel øver vi på å telle. Hvor ble det ev Eskil nå??

Men ofte så har vi det bare gøy også, uten tanke på læring.
I det senere har jeg blitt så fascinert av hjemmeundervisning og leser mange blogger om det og jeg ser at man kan få inn læring i de utroligste situasjoner.
Og ofte lærer barna ting uten å vite at de lærer noe spesielt også.

Så, jeg gjør altså ikke noe spesielt med hjemmebarna når skolebarna har dratt av gårde til skolen. Og det skal jeg fortsette med.

Jeg skal bare legge tilrette for diverse aktiviteter, men hva de vil gjøre kan de velge selv, og holde på med det så lenge de vil uten forstyrrelser (innen rimelighetens grenser da, hehe).
Og så er jeg tilstede for å hjelpe til og rettlede og skryte og blåse på og tørke bort og alt sånt når det trengs.

Jeg har sagt det før, men må si det igjen, jeg er så glad for at CasaKaos fronter dette med den usminkede sannhet, for å si det på den måten. Og prosjekt uperfekt er helt i min gate. Jeg har inntrykk at det er mye jåleri ute å går, der barnerom og klær og mat og matpakker og alt mulig rart skal være så perfekt og pedagogisk riktig.

Foreldre kan ikke hver eneste gang de skal si noe til poden, slå opp i en bok og lese et kapittel for å være sikker på å si det som er mest pedagogisk riktig. Barna tar ikke skade av å leve i den virkelige verden der ikke alt er perfekt og pedagogisk rett hele tiden.

Jeg synes selv at vi har det ganske perfekt da, og da mener jeg ikke perfekt som i perfekt selvsagt, men perfekt for oss.
Det trenger ikke å være perfekt for å være perfekt!

Hva mener du? Er det mye jåleri ute å går? Får du noen gang dårlig samvittighet når andre tilsynelatende er og gjør alt perfekt?

Linda

Følg meg og min familie på Facebook!

Share and Enjoy !

0Shares
0 0

4 Comments:

  1. Tusen takk for innlegget. Jeg har akkurat hatt en hel helg alene med gutten på 18 mnd. Med de to store har jeg følt at i disse tre ferieukene har jeg vært nødt til å ha et opplegg – og det må jeg til en viss grad, ellers river de ned huset og krangler både med meg, lillebror og hverandre. Men i helga fikk jeg kjenne mer på hjemmemammatilværelsen. Det har bare vært en helg, men jeg har lært så enormt mye. Vi har gjort akkurat dette du beskriver – nemlig ingenting. Han har vært med på mine ting som handling. Men mest har vi bare vært hjemme. Vi har tillatt oss og være inne nesten hele dagen. Det har vært godt for en liten, varm tass og mor. Klimaanlegget har gjort oss passe varm og ingen av oss har sutret. Jeg har hatt tid til å lese han mye bedre. Og jeg har lært at sutring ofte er en måte og si: Jeg vil leke mamma. Vi har ikke gjort mye. Danset litt, sunget litt, herjet bittelitt, kost masse, masse. Jeg har sett når han vil leke og når han går ut av leken og vil leke alene. Og vet du hva: Ikke bare har jeg blitt bedre kjent med gutten min, men jeg har fått gjort masse i huset! OG jeg har hatt mye mer energi tross sene kvelder og tidlige morgener. Hele stua er snudd oppned og etter tre år begynner endelig stua og ta form slik jeg vil. Jeg trodde virkelig ikke det kom til å skje med kun han hjemme. Så nå skal jeg slutte å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke leker så mye med de. Jeg skal heller bruke øynene mer og se ungenes behov og ønsker. Hvem vet, kanskje er de ikke så aktive likevel, de bare vil ha mammas oppmerksomhet?

    Så ja til en verden der barna lever i den virkelige verden og ikke en verden der vi voksne hele tiden skal aktivisere de. Fantasi er jo nesten blitt et fremmedord og alenelek likeså.

    Lykke til med å gjøre «ingenting». Elsker bloggen din som alltid.

    • Tusen takk, Linda, for gode ord!
      Man skal neimen ikke undervurdere barnas evne til å finne på ting selv, og så er det slett ikke skadelig å kjede seg. faktisk tror jeg det kan være veldig sunt også av og til:) Det er ikke om å gjøre å ha et opplegg, men å være der bare. Til å bekrefte, gi hjelp, trøst, trygghet, anerkjennelse, ros og sånne ting:) Det var herlig å høre om helgen din. Så deilig at du fikk gjort så mye:D
      Ha en fin sommer videre!
      Klem!

  2. «Jeg føler at når jeg blir med på deres opplegg så lærer de mer. Da kan jeg bruke deres territorium til læring istedenfor at jeg skal styre dem inn i en lek de ikke henger med på bare fordi jeg tenker at de kan lære noe av det.»
    – nettopp – jeg tror det er det viktigste man kan forstå som foreldre når det kommer til «pedagogisk korrekthet».

    Vet ikke om det er mye jåleri der ute, men det er nok mange usikre mennesker som tror at ukjente overflatebloggere har Svaret på hvordan en skal være forelder. For noen tar det lang tid å finne seg selv i mors-/foreldrerollen, mens for andre er det fullstendig naturlig og intuitivt.

    Den roen jeg har inntrykk av at du har, tror jeg er det unger trenger mest av alt. Det er uheldig å presse mest mulig inn i barndommen. Den uorganiserte tiden er undervurdert.

    • «Den uorganiserte tiden er undervurdert». – Godt sagt! Det er den virkelig. Det er gjerne da spesielle ting skjer, f.eks. en betroelse eller en god samltale, derfor er det så viktig å ha tida til det. Man vet aldri når sånne gode samtaler kommer, man kan gjerne ikke planlegge dem har har merket:)

Comments are closed