Akkurat nå har vi kun to barn hjemme. De to eldste er på tur og kommer hjem på onsdag og de tre neste er hos bestemor i Fredrikstad. Så vi har altså kun to barn hjemme nå.
Og det er sååååååå ekstremt stille her i forhold til hva vi er vant til.

Det er færre å megle mellom.
Færre spørsmål å ta stilling til.
Færre som okkuperer min pc.
Færre å be om å rydde bort skåler og kopper etter seg.
Færre å lage mat til. (Vi hadde en spaghettirest i kjøleskapet som holdt til alle oss som her hjemme nå).
Det er færre lyder.
Ikke noen irriterende «Violetta»-stemmer fra tv-en.
Færre klær som er strødd rundt omkring.

Det er nesten ekko i hodet mitt. Jeg har bare måttet avreagere i dag. Jeg kommer ikke over hvilket lyd-og-stress-nivå det må være her til vanlig.
Og attpåtil er det vinterferie, som betyr ikke noe lekser og tidlig oppe.

Slik hadde jeg det jo før, hele tiden. Ikke rart jeg orket å ha dagbarn da. Jeg hadde dagbarn i 5 år, stort sett hver dag. Da jeg ventet nr 4, passet jeg barn til dagen før jeg fødte. Og helt på slutten tok jeg også med de tre barna jeg hadde og dagbarnet ut på aketur. Jeg dro dem på akebrett alle sammen. Du verden, er det mulig? Og to uker etter fødselen synes jeg at jeg hadde hatt nok «permisjon» og begynte å passe barn igjen.  I tillegg trente jeg opptil 5 dager i uken. For en form jeg var i!

Nå hadde jeg ikke hatt kapasitet til å passe andres barn på fast basis. Alt jeg har å gjøre nå, som leksehjelp til flere, mer husarbeid, men mest av alt mentalt «slit» gjør at jeg  må prioritere hva jeg bruker kreftene mine på (spesielt nå som jeg også er gravid). Før orket jeg alt. Nå gjør jeg ikke det, og kan heller ikke være med på alt som skjer, eller bidra på alle mulige måter og steder som jeg gjorde før. Det betyr at noen ganger når jeg skal ha med noe bakst et sted, så må jeg kjøpe istedenfor å bake selv. Det er en av måtene jeg må spare på kreftene mine. Og det er veldig bra at jeg har funnet ut dette. For jeg trenger ikke å slite meg fullstendig ut ved å skulle gjøre alt så perfekt hele tiden.

Vel, det er veldig rart å bare ha to barn her hjemme. Og jeg vet at det alltid kjennes veldig bra når alle kommer tilbake igjen. Da er liksom alt som det skal være. Når de ikke her her, tenker jeg ganske mye på dem. Men jeg har blitt flinkere til å slappe av når de er borte. Jeg har erfart såpass mange ganger nå at de klarer seg veldig bra selv om de ikke har mamma der til å følge med og sørge for at alt er som det skal. Dessuten kunne jeg ikke gjort noe med det om ikke alt var topp uansett. De må gjøre sine egne erfaringer også.

Men til dere som har to barn og lurer på om dere orker flere barn, så gjør dere nok det altså. Min erfaring er at man har uante ressurser og at man får en ny tønne for hvert barn. En tønne med kjærlighet og tålmodighet og alt man trenger for å ivareta hvert eneste barn.
Da jeg skulle  ha nr. 3 lurte jeg på hvordan jeg skulle klare det. Så hvis flere lurer på hvordan dere skal klare ett barn til, så er ikke det så mye å lure på, for det ordner seg.

I morgen skal jeg hente de tre hos bestemor, så da blir det litt mer vante former her hjemme.

Jeg savner dem jo når de er borte og jeg kan ikke si at jeg får gjort så fryktelig mye mer her når de ikke er her.
Jeg savner klemmene deres, og å kjenne på kjakene deres og mange søte ting de sier til meg. Og så er de relativt ofte flinke til å hjelpe til her hjemme. Men jeg savner ikke Violetta på tv-en, akkurat DET savner jeg ikke.

Videre i ferien har vi ikke så store planer annet enn å ta det rolig.