Noen tips til en dramaqueen?

Når folk spør meg hvor mange barn jeg har av hver, svarer jeg som sant er: 5 gutter og tre jenter. Og jeg legger til (litt på spøk) at det er jo bra, for det er jo så mye drama med jenter.

Sist uke var jeg på sykehuset en tur for en undersøkelse, og da jeg satt og ventet kom jeg i snakk med en hyggelig jente som jeg kjente litt fra før. Hun er en del av en stor familie og vi snakket litt om forskjellene mellom jenter og gutter, for hun spurte meg hvor mange jeg hadde av hver.

– Jentebursdager går roligere for seg enn guttebursdager (i allefall når de er små).
– Gutter pakker mye mindre enn jenter når de skal bort. Jeg hadde gutta ventende på med ute i bilen fordi jeg skulle kjøre de videre etterpå, og de hadde pakket med seg en liten brødpose med lader og tannbørste. «Skal bare være borte to dager» sier de . Når storesøster skal være borte i to dager pakker hun som om hun skal være borte i to uker!
Jenter er så gifitge i måten å «plage» hverandre på, mens gutter bare krangler og så er de ferdig med det.
Men jenter, de kverner på ting og glemmer aldri. ALDRI!

Hun jeg snakket med  har ikke barn selv, men er jo selv jente og har som sagt stor familie rundt seg, og hun er enig i mine observasjoner ang. saken.
Hun fortalte at hun jobbet på et eldrehjem en gang og der bodde et par som var 90 år. De hadde da vært gift i veldig mange år og nå skulle de altså bo på aldershjemet sammen resten av sine liv.
De satt sammen og hun var noen ganger så bitter: «Husker du den gangen…..»
Hun husket tydeligvis alt i detalj. Alt han hadde sagt og gjort opp igjennom alle år.

Bryllup2

Nå er jo jeg hunnkjønn og jeg må vel si at jeg har ganske så god hukommelse. Litt slitsomt egentlig. Jeg får liksom aldri ting helt ut av systemet. Nesten som er forbannelse.
Jeg synes ikke det lover så godt at den gamle damen husket alt selv da hun var 90 år gammel!
Og stakkars mann da, må bli minnet på alle dumme ting han har sagt og gjort hele tiden.

Uff. Stakkars Dan Richard, min kjære mann som gjør så godt han kan. Skal jeg virkelig plage ham helt til jeg blir gammel med å huske alle detaljer av vårt samliv?
Så godt det hadde vært for ham om jeg ble litt senil da. Om jeg glemte ting. Men da ville jeg jo også glemme det gode, glemme barna kanskje og andre gode ting i vårt liv sammen.
Det er nok uansett best å kunne huske tenker jeg, selv om det kan være ekstremt plagsomt.

Hva skal jeg gjøre?
Av og til skulle jeg virkelig ønske at jeg ikke var så dramaqueen. Må nok innrømme at jeg noen ganger er det.
Jeg kan overdrive og blåse opp små fluer til å bli svære elefanter!
Så slitsomt da, å stadig bli minnet på små og store feiltrinn, til du dør eller bli senil? Stakkars, min kjære mann kan jo ikke ha det sånn. Håper jeg ikke er så ille.
Dersom det er flest menn som blir senile så synes jeg ikke det er særlig rart, for en eller annen gang må de jo få fred? Eller…haha, så lenge kona lever så får de jo ikke fred. For hvis de glemmer, så er jo kona der til å minne ham på alt mulig rart.

Jeg får håpe han holder ut og så får jeg prøve så snill og god jeg kan at han klarer å se gjennom fingrene med mitt lille tidvise drama.
Har ikke noe lyst til å sitte som 90-åring og dra opp alt mulig gammelt grums. Det er jo helt unødvendig.

Jeg skal bare ikke bli en bitter gammel kone altså!
Kanskje en god øvelse ville være å snu helt på det. Hva med å stadig minne ham på små og stor flotte ting han har sagt og gjort? Da ville han vel fått sjokk.

Hvordan er det med deg? Er du dramaqueen? Eller har du noen gode råd til hvordan man kan la være å være så himla dramatisk?
Jeg tror mannen min og kanskje andre menn ville satt pris på noen tips til oss som er dramaqueens:)

Linda

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.