Jeg satt å skrev på bloggen da min sønn på 8 spurte hva jeg holdt på med og jeg sa at jeg driver å skriver om ting som jeg synes er viktig, som å være med barna ogsånn.
«Hvorfor det»?
Fordi det er nemlig mange som egentlig vil være hjemme med barna sine, men som ikke tør, og mange synes det er fint å lese om det jeg skriver og at jeg er hjemme med barna. Da ser de at det går an å gjøre det».
«Hvorfor tør ikke folk å være med barna»?
Ja, og det var jo et interessant spørsmål. Det er jo ikke slik at foreldre er redde for barna eller noe sånt, men det er noe som holder mange fra å være hjemme selv om de ønsker det.
Jeg tror det er to hovedgrunner til det.
Den ene grunnen tror jeg er fordi det er et så stort press på mødre om å komme seg fort ut i jobb. Det kan henge sammen med status (at man skal få til alt) og det at de føler at samfunnet krever at alle bidrar, og det oppfattes som latskap og man blir upopulær hvis man ikke jobber. Mange møter negativitet hvis de ikke er ute i jobb, men kunne ha vært det. Det er mer akseptert å ikke jobbe hvis du faktisk er syk, enn hvis grunnen er at du tar deg av dine egne barn. For det trenger du jo ikke, det har vi jo barnehage til. Ikke sant? Ingen grunn til å være hjemme med barna da.
En annen grunn til at mange ikke våger å ha barna hjemme, er barnas utvikling. Det er skremmende, men jeg ser og hører at veldig mange er redd for at barnet deres ikke utvikler seg normalt hvis det ikke er i barnehage. Jeg mener at det er feil og er å undervurdere barnet.
En oppegående, engasjert forelder er alt barnet trenger. En som snakker med barnet og legger tilrette for utfoldelse. Min erfaring er at barn som får sysle og drive med ting mest mulig i fred, i sitt eget tempo, har en veldig god utvikling.
«Server» nysgjerrighet
Man kan legge tilrette for utviklingen ved å «servere» ting å drive med. Da kan man f.eks sette frem tegnesaker og tegne litt selv, så kanskje barnet også vil prøve det. Eller man kan involvere barnet i matlaging. Selv, så har jeg ikke pleid å sette i gang barna med aktiviteter. De klarer det fint selv, kanskje best selv.
Barn som er hjemme eller i barnehagen utvikler seg godt så lenge de har det bra
Jeg synes barna blir kastet tidlig nok ut i verden når de starter på skolen.
Nå mener jeg ikke at barn ikke utvikler seg i barnehagen så klart, for det gjør de. Jeg vil bare påpeke at barn utvikler seg normalt uten barnehage også. De tar ikke skade av å ikke gå i barnehage. Det er veldig trist at noen tror det. Etter hva jeg ser og hører er det ganske mange som tror det.
Jeg mener at politikere og fremtredende ledere i næringslivet har proppet oss foreldre så fulle med barnehagepropaganda i så mange år at mange foreldre tviler på seg selv og på at de kan gi barnet det det trenger.
«Barna har det best i barnehage fremfor å henge i skjørtekanten til en tilfeldig person (mor).» Dette ble sagt av Gro Harlem Bruntland da min mor var hjemme med sine barn, omtrent 30 år siden. Min mor ble så provosert over dette. Ting som dette har vi hørt i maaaaaange år! Et overtramp over foreldre og ikke minst over morsrollen, mener nå jeg.
Foreldre kan fint velge selv, barnehage eller hjemme, alt etter hva som fungerer best for dem og som de trives best med. Men det blir bare helt feil å si at barn må i barnehage for å ha normal utvikling!
Hva ligger i det egentlig? Hva slags utvikling? Jeg synes nemlig det virker som om det er veldig mange deprimerte ungdommer og veldig mange som sliter på skolen. Så hvis barnehagen legger et så godt grunnlag, så henger i alle fall ikke det på greip. Det kan sikkert diskuteres, men det er en interessant tanke.