Jeg satt å skrev på bloggen da min sønn på 8 spurte hva jeg holdt på med og jeg sa at jeg driver å skriver om ting som jeg synes er viktig, som å være med barna ogsånn.
«Hvorfor det»?
Fordi det er nemlig mange som egentlig vil være hjemme med barna sine, men som ikke tør, og mange synes det er fint å lese om det jeg skriver og at jeg er hjemme med barna. Da ser de at det går an å gjøre det».
«Hvorfor tør ikke folk å være med barna»?
Ja, og det var jo et interessant spørsmål. Det er jo ikke slik at foreldre er redde for barna eller noe sånt, men det er noe som holder mange fra å være hjemme selv om de ønsker det.
Jeg tror det er to hovedgrunner til det.
Den ene grunnen tror jeg er fordi det er et så stort press på mødre om å komme seg fort ut i jobb. Det kan henge sammen med status (at man skal få til alt) og det at de føler at samfunnet krever at alle bidrar, og det oppfattes som latskap og man blir upopulær hvis man ikke jobber. Mange møter negativitet hvis de ikke er ute i jobb, men kunne ha vært det. Det er mer akseptert å ikke jobbe hvis du faktisk er syk, enn hvis grunnen er at du tar deg av dine egne barn. For det trenger du jo ikke, det har vi jo barnehage til. Ikke sant? Ingen grunn til å være hjemme med barna da.
En annen grunn til at mange ikke våger å ha barna hjemme, er barnas utvikling. Det er skremmende, men jeg ser og hører at veldig mange er redd for at barnet deres ikke utvikler seg normalt hvis det ikke er i barnehage. Jeg mener at det er feil og er å undervurdere barnet.
En oppegående, engasjert forelder er alt barnet trenger. En som snakker med barnet og legger tilrette for utfoldelse. Min erfaring er at barn som får sysle og drive med ting mest mulig i fred, i sitt eget tempo, har en veldig god utvikling.
«Server» nysgjerrighet
Man kan legge tilrette for utviklingen ved å «servere» ting å drive med. Da kan man f.eks sette frem tegnesaker og tegne litt selv, så kanskje barnet også vil prøve det. Eller man kan involvere barnet i matlaging. Selv, så har jeg ikke pleid å sette i gang barna med aktiviteter. De klarer det fint selv, kanskje best selv.
Barn som er hjemme eller i barnehagen utvikler seg godt så lenge de har det bra
Jeg synes barna blir kastet tidlig nok ut i verden når de starter på skolen.
Nå mener jeg ikke at barn ikke utvikler seg i barnehagen så klart, for det gjør de. Jeg vil bare påpeke at barn utvikler seg normalt uten barnehage også. De tar ikke skade av å ikke gå i barnehage. Det er veldig trist at noen tror det. Etter hva jeg ser og hører er det ganske mange som tror det.
Jeg mener at politikere og fremtredende ledere i næringslivet har proppet oss foreldre så fulle med barnehagepropaganda i så mange år at mange foreldre tviler på seg selv og på at de kan gi barnet det det trenger.
«Barna har det best i barnehage fremfor å henge i skjørtekanten til en tilfeldig person (mor).» Dette ble sagt av Gro Harlem Bruntland da min mor var hjemme med sine barn, omtrent 30 år siden. Min mor ble så provosert over dette. Ting som dette har vi hørt i maaaaaange år! Et overtramp over foreldre og ikke minst over morsrollen, mener nå jeg.
Foreldre kan fint velge selv, barnehage eller hjemme, alt etter hva som fungerer best for dem og som de trives best med. Men det blir bare helt feil å si at barn må i barnehage for å ha normal utvikling!
Hva ligger i det egentlig? Hva slags utvikling? Jeg synes nemlig det virker som om det er veldig mange deprimerte ungdommer og veldig mange som sliter på skolen. Så hvis barnehagen legger et så godt grunnlag, så henger i alle fall ikke det på greip. Det kan sikkert diskuteres, men det er en interessant tanke.
Nydelig skrevet som vanlig ❤️ Og jeg er så enig med deg.
Jeg vet om ei som sa hun skulle ha barnet hjemme og fikk spørsmålet tilbake om hun klarte det?! Altså man MÅ ikke ha pedagogisk utdanning for å ta vare på sitt eget barn. Jeg hadde tenåringer som oppdro meg og jeg er temmelig sikker på at på de 4 årene ble jeg ikke skadet på noen måte!
Jeg hsr ungene hjemme til året før de starter på skolen. Og da er det mest for at de skal kjenne noen i klassen. Og ikke er de der 100% en gang. De har fri i alle ferier. De har dager hjemme bare fordi vi kan det. Og superkorte dager noen ganger. Desember er de alltid hjemme fra bhg og vi koser oss med film og baking ❤️
Jeg fikk barna, da skal jeg jaggu oppdra dem selv også ?
Jeg tenker at foreldrene veit selv hva som er best for akkurat sine barn =)
For egen del hadde ikke jeg klart det tror jeg. Jeg er takknemmelig for lang mammaperm, men jeg har faktisk ikke vært hjemme med barna et helt år en gang, før mannen har tatt over fordi jeg har hatt behov for å komme meg ut. Dessuten tror jeg det er en økonomisk begrensning i det også, dessverre…
Det jeg lurer på: Tror du ikke at barn utvikler seg normalt hjemme sammen med foreldre, men at det utvikler seg best i barnehage med pedagoger?
Det er det det går på her. Man kan gjerne sende barnet sitt i barnehagen uten å mene at de MÅ det for at barnet skal utvikle seg normalt. Det er noe helt annet å sende barnet dit fordi de ikke tror at de selv kan gi barnet det de trenger. En ting at at man vil ha det sånn, og det er h elt greit. Har ikke noe imot det. Men at det MÅ være sånn pga at ellers vil ikke barnet utvikle seg normalt, det er noe annet.
Godt mulig jeg sender minsten i barnehage. Men ikke fordi jeg ikke har det som trengs. Mer at jeg kanskje trenger avlastnig og vil prøve ut noen av mine egne ting.
Her tenker jeg at hver familiebarnehage svaret for hva som er det beste for sine barn og sin familie. Videre mener jeg at man skal gjøre som man selv tenker passer best utifra hvordan livssituasjon etc man er i, UTEN å bryr seg om hva andre tenker og mener. Tror veldig mange henger seg i opp hva alle andre tror og mener.
Du kjenner dine barn best og tar avgjørelser ut ifra det! ?
En annen ting som skremte meg i sin tid var pensjonspoeng i tillegg til «vanlig økonomi her og nå» tanken. Vi levde hverken dyrt eller flott, men hadde ikke hatt råd til å bo i denne kommunen med den plassen tre barn trengte. Vi måtte nemlig ta hensyn til ett barn som bodde i Oslo i tillegg til våre to.
I dag, som før, kunne jeg gjerne tenkt meg å bo langt vekke fra alt. Men da fratar jeg ungene muligheten for å se begge foreldrene like mye.
Det er mye propaganda, ja, som ikke er rotfestet i virkeligheten eller kan bekreftes med forskning. Om menneskeheten har kommet så langt at vi trenger spesialutdannede pedagoger for å utvikle oss normalt, så har vi stupt så langt at man kanskje bør vurdere om menneskeheten snart bør legge på røret og gi plass til mer levedyktige arter… Jeg har tatt førskolelærerutdannelsen, og det man lærer er aller viktigst på en småbarnsavdeling, er at man skal være en trygg og god voksenperson. Små barn trenger ikke noen superpedagogikk, de trenger kjærlighet og trygghet, og å få være sammen med noen som har lyst til å være sammen med dem. Det er ikke vanskeligere enn det. 🙂
Jepp, det er akkurat det jeg tenker! Det er det de trenger. Det kan de jo få både hjemme og i barnehage. Men pedagogikk og «opplegg» og sosialisering er oppskrytte greier som har blitt en MUST og noe mange tror de kun får i barnehagen. For noen stemmer kanskje det da, hvis de ikke har noe særlig krets. Men likevel tror jeg ikke at det er et must. Ro og hvile og utforskning i eget tempo er muligens mangelvare i barnehge. Det vet jeg ikke, har jo ikke hatt barn i barnehage. Men uansett. Barn trenger ikke barnehage for å utvikle seg (normalt). De trenger kjærlighet og trygghet, slik du skriver. Enten hjemme, i barnehagen, eller litt begge deler.
Sant. Jeg hadde jobbet lenge nok i barnehage til å vite hva jeg kunne gi ungen min i forhold, og jeg valgte å ha henne hjemme til den høsten hun fylte tre. Vi hadde lekekamerater som også var hjemme, og vi hadde familie vi kunne være sammen med. Man trenger ikke å putte 7 ettåringer i et rom sammen og kalle det «avdeling» for at de skal sosialisere seg, det er jo bare galskap når man ser på det på den måten. Når i alle dager, utenom barnehage og offentlig skole, er det sånn at verden består av segmenterte grupper av jevngamle?
Jeg er helsestasjonslege og jeg har enda til gode å møte noen som sender ungene i barnehage fordi de ikke tror at ungene vil utvikle seg normalt dersom de har de hjemme. Derimot sender de unger i barnehage fordi de tenker at barnehage tilfører ungene noe positivt. Og fordi de har lyst å gå på jobb selv. Noen kunne tenke seg å være hjemme, men får det ikke til økonomisk, andre blir rett og slett deprimerte av å gå hjemme. Noen velger å ha barna hjemme fordi de har både lyst til det og mulighet til det, andre har barna hjemme fordi de ikke har råd til barnehageplass. Det finnes tusen grunner til å velge både det ene og det andre. Jeg skulle ønske at folk med barn i barnehage slapp å forsvare seg selv for at de har unger i barnehagen og jeg skulle ønske at folk som er hjemme med ungene slapp å forsvare seg. For min egen del vet jeg at mine unger har hatt det helt supert i barnehagen fra de var 11 måneder. De er trygge robuste unger som stoler på oss foreldre og også på en bråte andre voksne. Og jeg kjenner unger som har vært hjemme som er like trygge og robuste. Den ene løsningen er ikke bedre enn den andre og jeg skulle så inderlig ønske at det ble slutt på argumenteringen for at det ene er bedre eller best. Det kommer helt an på barn, foreldre og situasjon hva som er best. For noen unger er det faktisk livreddende behamdling å sende dem i barnehagen. For andre ødela det livet at de var der. Men man kan ikke ut fra slike enkeltepisoder si at det ene er bedre enn det andre. Jeg kan si hva som har vært rett for mine barn, men jeg har absolutt ikke tro på at det ville vært best for dine. Så alle mødre: rett nakken og si «dette var riktig for oss, gjør det som er riktig for deg» og la ingen tråkke dårlig samvittighet ned over hodet ditt for det valget du tar. Sosial kompetanse kan læres i barnehage og det kan læres hjemme.