Det er både fine og mindre fine dialekter i Norge. Men her i huset har vi altså klart å samle muligens de to styggeste, eller i alle fall mindre pene, dialektene i landet.
Heldigvis har både mannen min og jeg slipt ned våre dialekter, ellers lurer jeg veldig på hvordan barna våre ville gått rundt å snakket.
Vel, til poenget: Jeg er født og oppvokst i Fredrikstad og mannen min på Hamar.
Da kan du sikkert tenke deg!
Fredrikstad-dialekten er ikke direkte vakker. Når jeg av og til hører Fredrikstad-dialekt i en barnefilm eller sånn så følær jæ lissom atte det høres ille tett ut. Jæ kan nessen ikke husse at jæ preka sånn sjæl vettu. Jæ forbinder det litteranne med e dame som sitter å røkær hele da`n mens ho klagær på samfunnet.
Men, jeg ER stolt av byen min altså! Fredrikstad er vakker og har mye historie. Jeg hadde gode år der.
Og så har vi Hamar-dialekta da. (Tenk deg at alle L-er er tykk L, selv i «Linda». Je kæn itte tala denna dialekta så bra så bra ama. Sjølv om je kæskje skulle ha villi det ama. (Husk tykk L)
Jeg beklager altså, men jeg tror kanskje til og med synes at min egen dialekt høres verst ut.
Det aller meste har jeg slipt bort, men jeg får meg ikke til å si tykk L. Det blir boller med tynn L, altså. Og slik snakker barna våre også. Når jeg er med noen fra Fredrikstad, merker jeg at jeg blir litt bredere i målet. Kanskje det er Fredrisktadjenta i meg som titter litt frem. Antagelig.
Hverken moren eller faren min er fra Fredrikstad og har aldri snakket den dialekten. Min far er fra Tromsø og min mor fra Oslo, så derfor er jeg ikke sånn sett oppforstret med Fredrisktad-dialekte. Jeg liker foreldrene mine sine dialekter.
Når mannen min skal prøve å snakke Fredrikstad-dialekt, ler jeg meg i hjel, for det blir bare til trøndersk. TRØNDERSK!
Hamar-dialekta forbinder jeg egentlig men en koselig nisse. Det passer at en nisse snakker sånn. Vet ikke hvor jeg har det fra, men jeg tror det må være pga diverse nisser som har vært hos oss, og som blir helt utpreget Hamarsing. Det er ekstremt morsomt å ha en nisse som snakker Hamar-dialekt.
Hamar/Hedmark-dialekta synes jeg dessuten er mer koselig fordi svigermor snakker slik, og faktisk enda bredere enn det, og hun er verdens koseligste dame. At hun snakker slik er bare koselig og søtt.
Men det er rart når mannen min snakker slik.
Han har slipt den godt bort, fordi han flyttet tidlig til Oslo og begynte å jobbe i radio. Siden har han alltid jobbet i radio og nå er han jo også voice-over på heltid. Han må jo snakke bokmåls-dialket for det aller meste når han leser inn reklame og alt mulig rart. Jeg tror aldri han har blitt spurt om å lese inn noe med Hedmarks-dialekt.
Hm…nå lurer jeg på om jeg burde skjærpe meg. Det er jo synd om alle de ulike dialektene i landet vårt skulle bli slipt ned. Burde jeg starte med Fredrikstad-dialekta igjen?
Noen er bredere i dialekten sin enn andre. Jeg hadde nok forstatt hatt den dialekten om jeg bodde der. Det er bare det at når man hører den sammen med andre dialekter, så høres den litt sånn…rølpete ut kanskje? Hm….
Hva med deg? Hvilken dialekt synes du er vakker eller ikke fullt så vakker?
Har du beholdt dialekten din, eller er den avslipt?