Jeg har vært kjempesliten i dag. Egentlig ikke bare i dag, men mer sånn i det siste. Det har vært ting som gjør meg trist og lei og nedbrutt.
I tillegg har jeg vært småsjuk og har en baby som gjør at jeg ikke bare kan velge når jeg skal sove.
(Dette bildet er ikke fra middagen i dag altså, vi spiser ikke vafler til middag).
Jeg var helt ferdig i dag, har ligget det meste av dagen så langt det har latt seg gjøre.
Mannen hentet skolebarna og tok seg av utviklingssamtalen som var for en av barna i dag.
Og da de kom hjem, satte eldstejenta igang med å lage middag.
Det var deilig! Det var deilig å slippe å lage mat og det var deilig å spise den.
Etter maten, la jeg babyen i vogna inne i stua for å få han til å sove. Jeg sa litt lettere
oppgitt til de to eldste som fortsatt satt ved bordet: «Nei, jeg tror ikke jeg skal få flere barn nå altså».
«JOOOO»! Sa de bestemt i kor.
Jeg ble ganske overrasket. Jeg spurte om de syntes vi skulle få flere barn.
Og ja, det syntes de.
Jeg spurte om de følte at de fikk sine behov dekket, sånn som kjærlighet, tid med både mamma og pappa, og om de følte de fikk nok undervisning om livet liksom og sånt.
Og det syntes de at de fikk.
Det var jo veldig hyggelig å høre det, ettersom jeg har følt meg som en ubrukelig mamma i det siste.
(I dag lå det igjen 5 skolebøker på bordet her som skulle ha vært i sekkene).
Eldstejenta sa at når babyen blir litt større så kommer jeg til å ønske meg baby igjen. Og dessuten er jeg jo så ung enda også, sa hun.
Men er det ikke mye bråk og støy her da, er ikke det slitsomt for dere?
Det kunne det jo være, men da kunne de jo bare gå på rommene sine å være der i fred en stund.
Vel, det at jeg i utgangspunktet sier at at jeg tror ikke det blir flere barn betyr jo egentlig at jeg innerst inne ønsker meg det, men at det akkurat nå ikke føles som noe jeg kan sette igang med. Og det synes jeg jo er litt trist på en måte.
Det kommer liksom an på hvilken dag jeg blir spurt. Om et par dager igjen er jeg sikkert kjempeklar!
Men jeg tror uansett at det blir en stund til.