Jeg er helt skjelven!
Nå sitter jeg altså i den andre enden av min hjemmemammatilværelse. Det er ikke lenge igjen av den. Jeg har vært hjemme med barna i 16, 5 år nå, jeg har 7 barn. Minstemann er 1, 5 år og jeg har ikke barnehageplass til høsten. Jeg syntes han var for liten når han bare blir 2 til høsten. Nest minstemann blir snart 5 år, så han er også hjemme i et år til før skolestart. Neste år, når minsten blir 3, må jeg nok sende han i barnehagen. Jeg har heller ikke planer om å få flere barn. For første gang har jeg ikke det. Rart.
Jeg er på tampen av dette som jeg kjenner så godt og som jeg har vært så glad i. Og jeg holder nesten på å freake helt ut!
Har alt vært verdt det? Har jeg vært bra nok? Kunne jeg gjort noe bedre? Ville det være bedre for barna om de hadde vært i barnehage?
Jeg har ikke så mye tid igjen til å gjøre alt rett nå.
En epoke går fort mot slutten.
Lenge var denne tiden ganske så fjern. Hva skal jeg gjøre nå?
Hva slags jobb skal jeg finne, hva slags jobb KAN jeg finne? Jeg, som ikke har vært i noe tradisjonelt betalt arbeid på så mange år!
Jeg lurer på om jeg har gjort noe dumt! En fremtid står uten at jeg helt vet hva den inneholder. Hva skal jeg gjøre?
Jeg hadde ikke trodd at jeg ville få disse følelsene.
Jobben jeg gjør hjemme føles av og til som verdens mest utakknemlige jobb. Og tenk om det ikke var verdt det i tillegg? Det er det jeg er redd for. Jeg har brukt så mye tid og alle mine krefter på dette «prosjektet»: Barna.
Joda, klart mine egne barn er verdt det. Men tenkt om det ikke var nødvendig. Tenkt om jeg like gjerne kunne gjort noe annet eller noe mer underveis, dersom noen andre passet på dem, sånn som alle andre gjør! Hvorfor kunne ikke jeg gjøre det? Da hadde ikke denne overgangen vært så sterk. Jeg kunne da i det minste jobbet 50%? Hvorfor kunne jeg ikke det? Det hadde vel vært bra nok?
Det er så mange rare tanker og følelser som svirrer nå og jeg klarer ikke å tenke klart.
Men jeg tror og har alltid visst inni meg at det er verdt det. Det virker kanskje ikke like logisk akkurat i denne stund. Men jeg vet at minnebanken min ikke kan bli fullere enn den er. Og når jeg blir en gammel dame kan jeg gå til minnebanken min og hente fram alt jeg har der. Da vil jeg sikkert ikke synes det var så dumt likevel. Da vil jeg kanskje være glad for at banken er så full som den er.
Logikk er ikke alltid så logisk.
Når jeg blir en gammel, rynkete og gråhåret dame kan jeg plukke frem minner om 100 turer inn i skogen for å finne snegler og mark, jeg kan sikkert som 90-åring fortsatt kjenne det bruse i meg når jeg tenker på alle gangene jeg har hoppet trampoline istedenfor å brette tøy, og jeg kan høre latteren til barnet som jeg hopper sammen med. Jeg kan le av alt sølet som oppstod når barna skulle være med å lage pannekaker. Jeg kan lukke øynene og kjenne en liten kjake inntil min fordi jeg har samlet så mange klemmer i banken min.
Det er så mye jeg kan ta frem.
Kan noen være så snill og si at det vil bli slik? At selv om det ikke føles sånn alltid i den materielle verden vi lever i, så er det verdt det og en dag sitter jeg der som gammel og grå og kunne ikke vært mer lykkelig over å kunne åpne banken og nyte av alle minnene som er samlet der.
Kan noen bekrefte det for meg? At jeg ikke har bommet helt? Og at jeg kommer til å finne glede i den tiden som nå kommer, tiden etter hjemmemammatilværelsen?
Jeg tror dette er en blanding av fortvilelse over at den beste tiden i livet mitt nærmer seg slutten og at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre i tiden som kommer. Det er liksom litt ukjent. Hvilken vei skal jeg ta?