Hvorfor bør barn gå i barnehage?
Vi så på Skavlan på fredag, og der var Gerd Kristiansen gjest. Hun ble spurt om hva hun mente med at «Kvinner bruker morsrollen som en unnskyldning for å ikke jobbe fulltid», som hun uttalte sommeren 2013. Det husker jeg godt fordi jeg ble innvitert til en radiodebatt i den sammenhengen.
Hun svarte med at det var «en bisetning i den store sammenhengen om kampen for de kvinnene som virkelig VIL jobbe, for heltidstilinger. Fordi det er ikke alle som FÅR jobbe fulltid selv om de vil. Det at noen velger å være hjemme er med å underbygge det at kvinner ikke er helt likestilt med menn. Videre sa hun at man oppnår ikke likestilling før kvinner står i den situasjonen at de kan forsørge seg selv. Derfor er det viktig at kvinner er ute i arbeidslivet. Sånn er det bare».
Må bare skyte inn at jeg har stor respekt for Gerd Kristiansen altså. Man kommer ikke til en slik posisjon uten å ha bein i nesa. Og det er bra at hun kjemper for kvinner som ønsker å jobbe. Jeg er jo ikke der, for jeg ønsker jo å være hjemmeværende enda litt til, så jeg er ifølge henne med på å underbygge at kvinner ikke er likestilt med menn. Det må jeg bare beklage, for det er ikke det jeg mener med å være hjemmeværende altså, og det tror jeg heller ikke mine venner som er hjemmeværender har som grunn heller.
Men jeg tenkte: Nei, det er ikke bare sånn. Det er bare sånn for deg fordi du tenker slik.
Jeg forstår jo at jeg, i følge det hun sa, er et hinder i denne kampen ettersom jeg ikke forsørger meg selv. Jeg er altså ikke likestilt (med min mann). Min mann forsørger hele vår familie. Jeg er stolt av ham for dette. Min økonomiske oppgave i familien er å få midlene til å strekke til. Vi samarbeider, og hos oss, som er en stor familie (to voksne og snart 8 barn) synes vi ikke barna er tjent med to stk som stresser rundt og jobber, som ofte er det mannen min gjør. Det hadde ikke vært gunstig for familien om begge oss to var like opptatte med jobb. Derfor har vi fordelt det litt annerledes enn de fleste andre. Vi vil ha litt ro også.
Jeg kan si som så at man oppnår ikke likestilling før kvinner i dette landet kan velge selv om de vil levere barna i barnehage og så dra på jobb, eller om de vil ha barna sine hjemme i noen år og heller jobbe senere, uten at de blir sett ned på.
Barna blir jo merkelig nok sjelden nevnt i sammenheng med likestilling. De som velger å være hjemmeværende gjør det jo nettopp pga barna. De ser et stort ansvar i det å oppfostre barna helt selv, og de ser en stor verdi i å ha mye tid sammen med barna sine. De finner stor glede i å være hjemmeværende med barna sine.
Men dette er altså ikke helt greit lenger. De som er hjemme med barna sine kjenner på motstanden mot dette hele tiden. Motstanden kommer gjennom politikere og fremtredende ledere som uttaler seg negativt om temaet. Det er ikke så rart, for når du er i en bestemt boble så blir det kanskje vanskelig å tenke annerledes? Motstanden kommer også gjennom tusenvis av kvinner som tror på alt som blir sagt og som mener at kvinner (alle som en) BØR jobbe, og at barna har det best i barnehagen. Det koker ned til dette: Kvinner bør jobbe, og barn bør gå i barnehage.
Men hvorfor det?
Hvorfor bør kvinner jobbe? Hvorfor bør de det når de har fått barn og de ønsker å være mer tilstede og har ordnet det slik at de har muligheten til det. Hvorfor bør de heller jobbe da? Hvorfor skal de da gjøre noe annet enn det som er den store drømmen deres?
Åja….nå kom jeg på det: Karriere, selvrealisering, pensjonspoeng, penger, likestilling, selvstendighet, uavhengighet, bnp, de må bidra i samfunnet.
Det er sant, alt dette er jo det viktigste som finnes, og dersom man passer på sitt eget barn bidrar man jo ikke i samfunnet.
Og hvorfor bør barn gå i barnehage? Dersom mor er engasjert i morsrollen og mer enn gjerne ønsker å ha sitt barn hos seg så lenge som mulig. Dersom hun sørger for barnets nødvendigheter både i form av stell, kos og annen stimulering, hvorfor bør barnet helst gå i barnehage da?
Åja…nå kom jeg på det: Fordi mor bør jobbe (pga karriere, selvrealisering, pensjonspoeng, penger, likestilling, selvstendighet, uavhengighet, bnp, hun må bidra i samfunnet) og pga sosialisering. Fordi sosialisering kan kun skje i barnehagen og det bør starte fra ett års alder. Mor, far og søsken holder nemlig ikke til det etter at barnet er fylt ett år.
Mor bør jobbe og barnet bør gå i barnehage pga bnp, altså. Tilknytning og familieverdier kan man bare se bort ifra. For det går fint an å «fjernstyre» tilknytningen og oppdragelsen. Den tiden familien har sammen etter barnehage og jobb (3-4 timer?) er mer enn nok. Mer trengs ikke.
Nå er jeg absolutt ikke imot at kvinner jobber. Jeg blir bare så lei denne enorme motstanden mot det å være hjemmeværende.
Jeg synes ikke kvinner bør presses ut i jobb så fort som mulig etter at de har fått barn. Dersom hun selv ønsker det, er det helt ok, og da burde det være fullt mulig for henne, men hun burde ikke føle det som et press, for det er det mange som gjør.
Jeg anser meg selv for å være feminist. Jeg synes kvinner skal ha samme lønn som menn for den samme jobben. Jeg synes kvinner skal ha de samme mulighetene som menn. Kvinner skal kunne ta den utdannelsen de vil og kunne ha den jobben de vil. Men en kvinne skal også kunne være hjemme med barna og heller jobbe senere hvis det er det hun vil.
Men det er andre, mye større problemer for kvinner på verdensbasis enn om kvinner her i Norge er hjemmeværende eller ikke. Det er egentlig et ikke-problem i forhold til mye av det som skjer utenfor landets grenser.
Men litt viktig er det likevel, for siden det stadig kommer bølger av motstand mot det å være hjemmeværende for å ta seg av sin familie (som forresten er samfunnets grunnleggende enhet og er vel verdt å ta vare på og jeg fatter ikke at det er så ille for enkelte at noen kvinner ønsker å gjøre dette på fulltid ), er det alltid godt å se at det finnes en annen stemme, en motvekt der ute. Av og til kommer det fra meg og av og til fra andre.
Dette var mitt lille hjertesukk denne gangen.
Herlig skrevet nok en gang 🙂
kan ikke si noe annet enn at jeg er VELDIG enig… Folk må slutte å tenke for andre enn seg selv…
Så bra skrevet ☺ Er så enig med deg i dette. Bra vi er flere som er enige
God skrevet 🙂 Jeg er kanskje ikke 100% enig i alt, men helt enig i at man skal få velge selv.
Av ren nysgjerrighet, mener du at det må være mor som er den hjemmeværende part? Eller kan det være like bra at far er hjemme med barna og mor jobber?
Det kan gjerne være far som er hjemme:) For oss er det mest praktisk at det er meg, siden jeg går gravid støtt og ammer:)
Så bra skrevet.
Veldig godt skrevet Linda. Nå er jeg litt sånn motstander av dette «kvinner forsørges av menn» fenomenet, og jeg hadde ikke valgt det hvis jeg var i den situasjonen. At mannen skulle vært ute å tjent pengene slik at jeg kunne gå hjemme å ta meg av barna, det er for meg litt steinaldertiden.
Derimot så tenker jeg en del på det at mange idag er alene om omsorgen for et barn. Ikke alle, men veldig mange. Det er ikke å stikke under en stol at flere opplever samlivsbrudd nå enn før. Og mange av den gruppa, er også gjerne helt alene om både omsorg og det økonomiske i huset. Slik som meg. Barnefaren har ikke bidratt verken med penger, klær, bursdagsgaver eller omsorg for barnet sitt. Jeg har derfor vært «nødt» å utdanne meg og komme meg på jobb slik at jeg kan ta vare på barnet mitt. Jeg var dessuten alene i forhold til venner, og hadde derfor ingen andre med barn jeg kunne «sosialisere» mitt barn med. Jeg ble sittende rett opp og ned alene i huset vårt dag inn, dag ut. Derfor var det for meg viktig å ha barnehagen, slik at jeg også kunne få litt «fri» fra det å være mamma. Men helt klart, hadde samfunnet vært lagt opp til at de som er alene, også kan være mer hjemme hvis de ønsker det, så hadde jeg også kunne valgt kanskje -litt- barnehage, og litt hjemme. Dessverre er mye lagt opp til at enten så er man hjemme eller så er man på jobb. Man kan liksom ikke tilrettelegge at man kan være på jobb 2 dager i uka, og hjemme med barn 3 dager. Det er veldig mye enten eller.
Jeg har aldri sett ned på noen som velger å være hemme med barna sine, for folk må velge det som fungerer for seg og sine. Jeg ser derimot litt mer «ned» på steinaldertidens måte å gjøre det på. Jeg vil ikke si at jeg ser direkte ned på de som blir forsørget av sine menn, det er ikke det jeg heller sier, men for meg så er det utenkelig. Flott for de som syns dette er greit, og hvor enn jeg kunne tenke meg å være litt mer hjemme med barnet mitt, så hadde jeg ikke gjort det hvis jeg hadde hatt en mann som kunne fått det til å gå rundt. Jeg er litt der at jeg vil gjerne forsørge meg/oss selv, samtidig som jeg skulle gjerne vært litt mer «tilstede» med barnet mitt og vært mer hjemme enn å dumpe barnet i barnehagen og gå på jobb. Jeg ble faktisk «sett ned på» fordi jeg gjorde det som var best for oss i vår situasjon, jeg jobbet istedet for å være hjemme, så den går begge veier. Jeg fikk kritikk for at jeg ikke var mer tilstede, at jeg prioriterte en utdannelse før barnet mitt, enda grunnen var at jeg gjorde det, slik at jeg i fremtiden ville være sikret at jeg kunne ta vare på henne. Å være alenemor, og alene med et barn så er du alene om å forsørge barnet, hva skulle jeg gjort den dagen jeg MÅTTE ut å jobbe? uten en utdannelse? Hadde trolig endt opp med en dårlig betalt jobb, og hatt begrenset økonomiske muligheter. Det er ikke en fremtid jeg ønsker for mitt barn. At jeg skal gå å si «beklager, det har vi ikke råd til» . Men ellers er jeg igrunn enig. Vi må kunne velge det som passer oss best, uten å bli sett ned på, enten om det er hjemmeværende, eller jobb.
Det høres veldig smart ut slik du har gjort det. Jeg støtter virkelig det. Skjønner at det er utenkelig for deg og sikkert mange andre med «steinaldermetoden», hehe. Men alikevel er du ikke nedlatende, det er det nemlig mange som blir. Vi kvinner blir kritisert og sett ned på for ingenting. På en måte skulle jeg nå ønske at jeg hadde tatt utdannelse de tidlige årene med småbarn. Men jeg gjorde seg som føltes riktig der og da. Og det er jo ikke for sent ennå, så jeg grubler litt på hva jeg skal ta for en utdannelse nå. Føler litt at jeg har ikke så god tid, men men kan vel ikke tenke slik heller, jeg kan fortsatt gjøre det jeg vil, men da må jeg bare ha litt barnehageplass til de minste. Jeg kommer til å oppmuntre mine barn til å hige litt mer etter en utdannelse tidligere enn jeg gjorde. Det er smart å ha noe å falle tilbake på, men smart er det også å jobbe litt underveis, enten litt innimellom barnefødsler eller litt hele tiden for ikke å miste kontakten med faget sitt. Jeg ser frem til de neste årene og er litt spent på hva jeg havner på:)
For et bra og velformulert innlegg! Jeg er fullstendig enig.
Kanskje far ikke hadde trengt å stresse sånn hvis han ikke hadde eneansvar for å forsørge kone og åtte barn? Vet ikke hva han jobber med, men ser for meg en del overtid for å ha råd til dette. Men fars tilknytting til barna blir jo sjeldent vektlagt i en slik situsjon…
Ja, det kan man si. Mulig vi går for en delt løsning etterhvert, men nå har jeg gått gravid stort sett hele tiden, så da har det passet best slik. De seneste årene har mannen min jobbet for det meste hjemmefra og hatt det ganske fleksibelt. Dermed har han fått mye mer tid med de to yngste mens de nå er små, enn han har fått med de som er eldre. Og vi merker virkelig at det har vær godt, for både barna og for far. Så det med pappaperm som gir signal om at far også må inn på banen er en veldig bra ting. Det er så bra at mannen jobber så mye hjemmefra, for da er han liksom her. Han kan ta en kosepause, vi kan spise lunch sammen og han hører alle lydene når barna kommer hjem og en klem er ikke langt unna. Vi har en veldig fin løsning på det nå. Jeg er spent på hvordan vi gjør det fremover nå. Men så lenge vi har små barn, blir det nok jeg som er hjemme. Han jobber ekstra mye nå også fordi han og en kollega har startet et firma sammen og da blir det mye jobbing i perioder. Noen uker er litt roligere enn andre heldigvis:)
Når det gjelder stress så ligger det kanskje litt lettere for noen enn for andre. Jeg stresser ikke så mye, og vet ikke om jeg hadde stresset sånn med en jobb heller. Jeg har jo aldri prøvd igrunn. Men akkurat nå hadde jeg ikke hatt kapasitet i allefall.
Jeg har nå blitt arbeidsledig og har en jente på 15mnd som går i barnehagen. Men det jeg egentlig vil er å ha ho hjemme til August og kunne Være den som er med henne mest og jeg er helt sikker på at hun utvikler like mye pedagogisk, motorisk og sosialt hjemme med meg (har veldig mange barn rundt oss hele tiden) + at jeg mener det er viktig i di første leveårene at man er mest mulig med foreldrene og knytter det båndet sterkere.
Men jeg får ikke inntekt fra noen parter for å Være hjemme, og jeg fikk kjeft av de på Nav for å i det hele tatt ville ha en stilling under 100%.. Så da hadde jeg ingen valg, og det svir litt at jeg må velge økonomi framfor lete tid med jenta :/ (også når jeg nevner for noen i familien eller bekjente at jeg vil Være litt mer hjemme en den 100% stillingen jeg har hatt får jeg så mye fordommer og negative kommentarer at jeg nesten blir litt flau for å i det hele tatt tenker det..) sånn har det blitt i 2014..
Super bra innlegg, helt fantastisk skrevet. Og jeg er utdanna barne og ungdomsarbeider så ser mye positivt i barnehagen også selvfølgelig men er mer enig i det du sier ja 🙂
Ja det sier virkelig sitt om hvordan det er blitt. Hvordan forventningene og presset har blitt om å skulle jobbe 100%. Hvis du fikk en 80% jobb da, og klarte å forsørge deg og datteren din på det, og heller var svært prisbevisst. Er ikke det liksom greit det da?
Skummel utvikling.
Takk for din kommentar, og lykke til videre 🙂
Luer bare på hvordan du har råd. Ingen av oss her tjener nok til ikke å være i full jobb. Jeg snur på kronene men det hjelper ikke. Men uansett enig i at man må velge selv. Og det gjelder oss som jobber og har barna i barnehagen også. Alt har sin verdi.
Jeg er absolutt enig med deg og har selv stilt spørsmålstegn ved hvorfor det er så stor motstand mot dette. vi har bestemt at minsten her skal være hjemme til han er 19 mnd (begynner i bhg til høsten) Jeg skal studerer fra januar av er ferdig med permisjon og har sagt opp jobben min. Jeg er altså per definisjon arbeidsledig/hjemmeværende og det som kanskje har overrasket meg mest er følelsene min rundt det..om det er samfunns påført eller ei er jeg litt usikker på, men jeg sliter rett og slett med å ikke tjene mine egne penger. Selv om jeg vet at jeg bidrar masse på hjemmebane. Det er rett og slett frustrerende for jeg mener absolutt at det å være hjemme er en like viktig jobb som å være ute å tjene penger..men det virker rett og slett som at all denne motstanden fra samfunnet har rotfestet seg skikkelig i meg og det er rett og slett skikkelig dumt, men det beviser jo også hvor mye makt samfunnet besitter.