Jeg har fått 6 barn på 10,5 år. Det var ingen som advarte meg. Ingen! Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg klarer det. Noen ganger skjønner jeg det ikke selv. Noen ganger vet jeg ikke hvem jeg er nesten engang. Noen ganger tenker jeg på hvordan det kunne vært om noen advarte meg litt! Om noen kunne fortalt litt om hvordan det faktisk er å ha så mange barn så tett, før jeg hoppet i det selv. La meg fortelle dere hvordan det er:

De ødelegger ting: De skyver cd-plater bortover gulvet med den riktige siden ned, de putter ting inn i alle åpninger og luker som dvd-spillere, brødristere, tenninga i bilen og lignende. Om det blir ødelagt? Ja, så klart! De roter bort kodedingsen til nettbanken selv om du la den på et lurt sted. De river ned alt, du har forkostblanding over hele kjøkkenet, ikke bare det tørre, men melk også! Når den minste ikke vil ha mer mat, havner maten på gulvet selv om du sitter parat til å forhindre det. Og de griiiner og gnåååler i tide og utide, spesielt når du prøver å ha en telefonsamtale, eller du prøver å slå av en prat med en du treffer i butikken. Det kan du bare glemme. De høre ikke hva du sier hvis de ikke vil høre deg, de har svært selektiv hørsel. Og de slår seg hele tiden; detter ned og dunker borti og skaller og skrubber og brenner seg, får stikk, brennesle, klemmer fingre…alt mulig rart hele tiden!! Ja, når du har 6 stk barn, er det hele tiden! Og de legger seg ikke. Vel, noen er flinke og legger seg kl 20.00. Men ikke alle. Alt som heter kjærste-greier har du ikke tid til. Du får ikke sett en hel film, eller fulgt med på noe på tv. Ikke før kl 23 iallefall. Det gjorde jeg da jeg hadde tre barn. Nå må meg nøye velge meg ut maks ETT program jeg kan følge med på. Men jeg har ikke tid til det heller, jeg har det på opptak og ser på det i helgen.

Rot, det er konstant rot! I skrivende stund ligger det en haug med jord nedenfor vinduskarmen. Ett av de eldre barna har plantet et tre (?) der, og den yngste i flokken rev ned potta i jakten på en flue. Det er klær overalt, og sko og leker. Det er et mareritt å få de til å være med på organiseringen min. Hele tiden må jeg tenke ut nye og morsomme og attrkaktive måter å få de til å rydde på.

Så er det lekser, da. Og fritdisaktiviteter. Uken består kun av at du står opp på mandagen og segner om på fredagen. Det som er i mellom merker du ikke, for du er blitt en maskin som bare gjør det som skal gjøres, det går helt på autopilot. Noen ganger kan det føles som om mannen din er mer en kollega i familiebedriften, for dere er hele tiden så opptatte med å tjene penger og å gjøre husarbeidet at dere har ikke alltid tid til å oppføre dere som kjærester. Og når dere engang skulle være opplagte til det og faktisk ha tid også, ja da kan du regne med at babyen våkner. Vi pleier å si at vår lille har «kosealarm»: Skal ikke ha noe av noe kos  her, nei!

Vel, mange spør meg hvordan jeg orker, hvordan jeg klarer det. Dette er mitt svar:

Jeg våknet i dag med en deilig liten tass i senga mi. Det gjør jeg hver dag. Vi koser og koser og koser, så står vi opp. Så piplet det opp en liten jente, opplagt og glad. Hun la armene rundt halsen min og sa: » Mamma, vettu». Hun har verdens rundeste ansikt. Etter en liten stund kommer enda en kosete jente opp, så full av liv og eventyrlyst og gir meg en kjempelang klem. Hun strener rundt i nattkjolen til langt ut på dagen og tar livet med et smil og lærer meg at man ikke skal stresse. Guttene er bestevenner, jeg har ikke sett maken. De sloss aldri, faktisk. De passer på hverandre. En av dem gir 2-åringen frokost mens jeg dusjer. De spiser sammen, ler og tuller. Barnelatter er det mest ekte som finnes. Alle forguder 2-åringen!  En av jentene plukket blomster til meg. Den minste jenta hjalp meg å klippe gresset. Den eldste gutten passet på 2-åringen fordi han var redd for gressklipperen. De tar så godt vare på hverandre. Så ler de så mye!! Alt blir lettere med en liten hjerteknuser, selv om han er årsak til mye ekstra jobb for meg. 12-åringen ga meg en klem før hun dro til Oslo med pappa’n. Noen dager før var hun barnevakt for alle sammen. Av og til spør hun 6- åringen om hun ikke vil overnatte inne på hennes rom. Ofte står det mer enn ett barnerom tomt om morgenen, og jeg finner alle sovende inne på samme rom. De er rett og slett flokkdyr. Det er koselig at de liker å være sammen. 7-åringen har fortalt meg en morsom vits i dag, mens 11- åringen stod ved siden av og holdt på å le seg ihjel. 7-åringen er veldig kjærlig og kysser meg mange ganger hver dag, samt at han sier han er glad i meg og at jeg er fin og snill. Det sier han hver dag. Jeg hadde med 11-åringen i butikken i dag. Han kjøpte en is til meg (som jeg betalte, da), og den var kjempegod. Han pleier å sette på musikk som han vet at jeg liker godt. Han er en beskytter for sine småsøsken og en fredsstifter i familien. Hver dag oppdager jeg noe nytt gjennom barna. Jeg oppdager på nytt og på nytt hvor fascinerende en flue kan være, eller en mark. Ting jeg normalt hadde glemt for lengst om det ikke var for eventyrlystne små. Det er så mye kjærlighet i søskenflokken. Den gjør seg gjeldene innimellom alt, hele tiden, mange ganger hver dag. De er uvenner og blir venner fort igjen, ofte uten min hjelp. Så sier de så mye morsomt; 6-åringen spurte meg om det fantes troll. «Nei», sa jeg. «Fins det monster?» spurte hun videre. «Nei», sa jeg. «Fins det spøkelser?». «Nei», sa jeg. «Fins det rompetroll?» spurte hun. «Ja, sa jeg. » Er rompetroll onde?» spurte hun med store øyne. «Nei», sa jeg. «Er de snille?», spurte hun. «Eh…ja…», sa jeg med lattern i halsen. Hahaha!  2-åringen lærer nye ord hver dag. Han bruker fortsatt ordet «katt» om tog, men vi skjønner hva han mener. Det å holde en sprellende livlig baby er så deilig. Det er smart å ha en liten baby. Det er så mye trøst og kos og kjærlighet. De får deg til å glemme egne skavanker, mangler og problemer. De får deg til å smile. Jeg savner dem når jeg bare har vært i butikken. Når jeg kommer hjem, etter bare å ha vært borte i 20 min, strømmer de til når jeg kommer og da har de savnet meg og kan ikke vente med å klemme meg før jeg har båret inn alle posene. De er litt av en gjeng, de er mine helter! Dagene er spekket med underholdning, kos, latter og kjærlighet.
Jeg ville ikke gått glipp av dette for alt i verden.

Så takk for at jeg ikke ble advart!

Ps. I skrivende stund får jeg en sms fra mannen min som er på Oslo Live(klokken er 0030: «Fatter ikke at jeg er her og ikke hjemme med deg <3 » 🙂

OG jeg sitter oppe og venter på ham til kl 01, selv om jeg ikke så sms’en hans før leeeenge etter at han sendte den. Så da er vi jo kjærster alikevel, da! 🙂