Men den jeg trenger mest er DEG!

Hvem ringer du først når du er syk? Legen kanskje? Men hvem ringer du for å få trøst og sympati? Mamma’n din såklart! Det gjør iallefall jeg, selv om jeg nå er stor jente. For jeg vet at hun mener det når hun gir meg det. Ingen kan trøste så godt som mamma kan, enten man er stor eller liten jente. Det vet jo alle! Jeg kan også ringe en venn, men jeg ringer til mamma. For det er hun jeg trenger mest akkurat da.

Når jeg har vært gravid har jeg ofte følt behov for at mannen min skal massere meg. Det er ikke det at jeg trenger massage, jeg trenger også støtte, trygghet og nærhet. Hva om han bestillte en massagetime til meg? Hadde jeg fått det jeg trengte mest da? Selvfølgelig ikke. Det hadde sikkert vært behagelig nok, men den jeg trengte mest akkurat da var HAN.

Når jeg steller istand til store familiesammenkomster og har et stort ansvar for maten, hender det at jeg roper på mannen min for at han skal komme å hjelpe meg litt. Jeg blir så glad når han da kommer å tilbyr seg sin hjelp så lenge jeg trenger den og samtidig hører på sytinga mi om at jeg ikke rakk å vaske speilet på badet før det kom folk. Ofte når jeg har vært på besøk hos andre, hører jeg det samme skjer. Fruen kaller på sin kjære for bistand. Det blir ikke det samme om en av gjestene kommer hjelpende til. Det er ikke det at man som gjest ikke skal tilby hjelp, men det er ikke bare hjelp man trenger, men også mental støtte : «Du er ikke alene om dette, jeg er her, du kan regne med at jeg også skal bidra så dette blir en vellykket kveld. Jeg er glad i deg og jeg stiller opp». Hva har «glad i deg» med dette å gjøre? Jeg håper ikke du lurer på det, for å være ærlig.

Hvem har hatt mest påvirkning på deg i livet ditt? Min mor har hatt mest påvirkning på meg. Noen har sagt til meg at jeg er en god mor, at jeg er så flink, så rolig og tålmodig, dette greier du så bra! Det er selvfølgelig veldig hyggelig når noen sier noe slikt. Men når mamma sier det, da betyr det 100 ganger mer! Hun kjenner meg, og har kjent meg fra det sekundet jeg ble født. Ingen er mer glad i deg enn din egen mor! Hvis du har vokst opp under normale omstendigheter, så vet du det.

I dag hadde den skjønne lille åtte-åringen min slått seg på skolen. Det gikk fint, han fikk trøst av en lærer og sfo-lederen (som også er en av våre beste venner). Da han kom hjem, viste han meg et stor blåmerke. Han hadde grått på skolen og han hadde savnet meg akkurat da. Han sa at læreren og sfo-lederen var snille og brydde seg om han og trøstet han. Men ingen kunne trøste slik som jeg kunne. Jeg kunne ikke være der i dag da han slo seg. Barna vokser så fort opp og jeg er nødt til å slippe taket etterhvert som de blir større. Det er helt naturlig. Men jeg er kjempeglad for at jeg kunne være der de første seks årene i livet hans. For den han trengte mest, var meg.

Linda

2 Comments:

  1. Kjenner jeg gruer litt for den dagen jeg ikke kan være der og trøste barna lenger 🙁

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.