Spontanabort – som man egentlig ikke snakker om.

Jeg synes det er litt leit at spontanabort er noe man ikke snakker om. Flere jeg kjenner som har opplevd det,føler at det er litt «hysj, hysj». Hva kan det være som gjør at man ikke snakker om dette? Det kan jo være at det er såpass privat at noen rett og slett ikke ønsker å snakke om det. Eller det kan også være at man ikke vil vise sin sårbarhet angående det man har opplevd fordi man er redd for at andre (kanskje de som ikke har opplevd det selv) bare skal feie det litt bort og ikke forstå hva du egentlig sier, som om det ikke er noen big deal, liksom, for da var det jo åpenbart noe feil med fosteret, og da er det jo bare bra at kroppen ordner opp! Det var knapt nok et liv.

Men det var et liv! Og det er en big deal! Svangerskap er etter min mening det største som skjer i en kvinnes liv. Det sekundet en kvinne finner ut at hun er gravid, og at det vokser et barn inne i henne, akkurat da begynner følelsene for det ufødte barnet å vokse. Forventningene er der med en gang om fremtiden og om barnet som hun skal få holde i armene om 9 mnd. Barnet hun allerede er blitt glad i. Hva skal han eller hun hete, hvem vil barnet ligne på? Hun vet at det vil berike livet hennes.

En spontanabort er kroppens måte og ordne ting på, og er i de aller fleste tilfeller på grunn av noe galt hos fosteret. Men samtidig er det også en forventning som brast. Hun mistet barnet sitt. Selvfølgelig er det følelsesladet. Det er ikke alle kvinner som opplever dette, men det er allikevel mange som gjør det. Selv har jeg opplevd dette to ganger.

Den første gangen var i 2002, og jeg var 14 uker på vei, det er to uker lenger enn de første 12 ukene hvor faren for dette er størst. Jeg vil ikke gå i detaljer rundt hva som skjedde. Ofte støter kroppen ut fosteret som allerede har vært dødt i noen uker. Men jeg hadde en ultralyd dagen før og der var det fullt liv. Kvelden etter, gikk vannet. Jeg hadde to barn da, de sov, mannen min var langt avsted denne kvelden i jobbsammenheng. Jeg hadde hatt veer dagen før. Jeg skjønte jo at noe ikke var helt riktig. Jeg fikk nesten panikk da jeg så barnet som hang ut av meg (beklager detaljen). Men jeg var alene og kunne ikke få panikk. jeg klarte å holde hodet kaldt, ringte ambulanse og barnevakt. Da jeg ble vekket etter narkosen, forstod jeg at nå var det over, og først da kom de første tårene, det kom flere etterhvert. Senere på natten kom mannen min til sykehuset, da hadde jeg allerede hatt utskrapning. Jeg visste allerede at det var en gutt jeg hadde mistet. Jeg ba om å få barnet inn på rommet. Pleierne var litt overrasket over dette, det var nok ikke vanlig, de trodde kanskje jeg var i sjokk, og at jeg ikke hadde skjønt at barnet var dødt eller noe. Men det gjorde jeg jo, jeg ville at mannen min skulle få se gutten. Det var utrolig å se en så liten skapning. Han så ut om en baby, siden han ikke hadde noe fett på kroppen, kunne vi se blodårer. Han hadde små fingre og tær og ører. Hadde bare igjen å vokse. Tanken på at man kun to uker tidligere har lov til å ta abort, var helt forferdelig nå som jeg så denne lille kroppen. Det kom spørsmål om hva vi skulle gjøre med fosteret. Det fantes en felles gravlund man kunne gå til. Men for oss var det helt uaktuelt. Vi ville ha en ordentlig begravelse. Og det hadde vi. En egen liten fosterkiste, en fin og verdig begravelse med en egen gravplass. Det er spesielt når du faktisk ser barnet ditt, da kan du ikke bare ha den på en felles gravlund. Hvis du har spontanabort fra uke 16, er det helt vanlig at du får en egen gravplass. Da er det ikke snakk om at fosteret blir kastet eller hva som skjer med det. Jeg var bare to uker under denne grensen. Så vi måtte betale for det som måtte være selv. Du får gravstein gratis når du aborterer etter uke 16. Så det fikk ikke vi.

Jeg deler dette med dere av to grunner:

1. Det barnet jeg mistet den gangen er fortsatt mitt barn for meg. Jeg har tenkt litt på det tidligere om jeg skulle skrive noe om dette. Og jeg synes det er på sin plass at han også regnes som et av våre barn av andre enn oss. Vi snakker ofte om han i dagliglivet, så for alle oss her er han en naturlig del av familien vår. Når barna tegner hele familien, tenger de han som en engel i himmelen.

2. Dette er et tema som ikke snakkes så høyt om. Hvis jeg på noen som helst måte kan være en støtte for noen ved å dele dette, er det fint. De som ikke opplever dette selv, kan kanskje få en dypere forståelse og møte de som opplever det med alvor, for det er en stor ting når du mister barnet ditt, enten det er 4, 5, 6, uker eller mer. Da jeg opplevde dette viste det seg at det var mange andre som hadde opplevd det samme. Jeg ble overrasket og syntes det var litt rart, for man snakker jo aldri om det. Jeg vil iallefall at alle kvinner som leser dette og som har opplevd dette, skal vite at de ikke er alene, og at det er helt på sin plass å felle mange tårer. Det er selvfølgelig ikke det samme som å miste et barn som allerede er født. Men det er alikevel trist og bør ikke på noen måte bagatelliseres. Det er vel ingen som gjør det, men av mangel på det mer dekkende ord, jeg kom ikke på noe bedre.

 

 

Linda

PS. Jeg har som sagt ikke delt mine innerste tanker om denne hendelsen, heller ikke alle detaljer om hva og hvorfor jeg tror det skjedde. Men det var ikke noe galt med fosteret, som man kunne se på utsiden. Jeg ble spurt om jeg ville ha en obduksjon av fosteret, men det sa vi nei til.

50 Comments:

  1. Veldig bra skrevet, Linda! Det er interessant at ingen snakker om det. Det skyldes nok flere ting, men en kan enkelt tenke seg minst 2 grunner:

    1. Moren ønsker ikke å snakke om det pga at det bringer frem ubehagelige følelser samt frykt for ikke å bli forstått eller tatt på alvor.

    2. Andre er redd for å spørre om det pga forventningene om at punkt 1 skulle stemme.

    Uansett, veldig godt skrevet samt at dette gir andre kunnskap om hvilke tanker de har som opplever spontanabort.

  2. solveig fjermedal herheim

    Veldig bra, Linda! Tårene trillet mens jeg leste. Hilsen Solveig

  3. Bra blogg, Linda!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!

    Følg Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg så får du tips om andre gode blogger også. Alle som har forslag til gode blogger jeg kan anbefale på VG Netts forside kan sende meg et tips på magne.antonsen [@] vg.no

  4. Jeg tror grunnen er at en del føler skyldfølelse, fordi de tror at de ikke er/var i stand til å bære fram ett barn. Jeg husker når veninnen min mistet, så var det første folk sa; stressa du fælt? du må ta vare på deg selv, osv.. hun følte seg jo bare verre og verre.
    Mamma hadde tvillinger som hun mistet i uke 17 eller 18. De ligger begravet på felles gravlund. Jeg har aldri vært der, men jeg forstår hvordan mamma måtte ha følt det. Mange hadde liten medfølelse i og med at hun ikke var så langt på vei. Og at mamma var over 40, var jo noe de valgte å poengtere, at voksne damer ikke skal ha barn. Mamma prater ikke mye om det, fordi hun synes det er tøft. Men jeg tenker på de to tvillingjentene som mamma aldri fikk oppleve.
    Jeg har vært heldig, har 2 gutter og ingen problemer med å bli gravid. Men tenkte når jeg prøvde på førstemann, hva om? Jeg tar det ikke som noen selvfølge å få barn. Mange jeg vet om har oppled spontanabort og mange har til og med opplevd missed abortion. Felles er at alle har hysja det ned, skammet seg eller følt skyld. Så det du sier tror jeg er veldig viktig. Altså man elsker barnet ganske så momentant. Med positiv test starter planlegging og forventninger.

  5. Jeg fikk faktisk frysninger i kroppen av det du leste her.
    Flott skrevet, viktig tema som ofte blir gjemt i en skuff isteden for å blir tatt opp..
    Mvh. Ida Maiia

  6. Vi mistet datteren vår i 7. måned. Det var veldig trist, og egentlig noe jeg helst vil slippe å drøfte med andre enn kona mi, og kanskje de aller nærmeste slektninger. Det henger sammen med at sorg i nord-europa er noe privat, som bare de nærmeste inkluderes i. Fremmede sier for det meste at «dere kan jo få flere barn» (som om det er noen trøst for en kvinne som blir enke f.eks. at hun kan få en ny mann) og «det var kanskje det beste», selv om barnet var helt friskt til morkakesvikten slo inn. Da vil jeg heller ha dette for meg selv.

  7. Hei!
    Jeg er glad for at du har tatt det opp.
    Selv har jeg aldri forstått at det skal holdes så hemmelig de 3 første månedene man er gravid, i «tilfelle» man mister som kan skje innen det.
    Man er jo aldri garantert noe uansett her i verden,
    Det viktigste mener jeg er at OM man mister pga spontanabort, så har man likevel en sorg, og den burde ikke holdes hemmelig.
    Du er tøff som deler dette med omverdenen, men sikkert også sterk.
    Klem fra en ukjent

  8. Hei.
    jeg syns det er bra at du tar opp dette:)
    jeg gikk selv igjennom en spontanabort i starten av 2010.. var «bare» i uke 8-9..
    nå hadde jeg veldig behov for å snakke om det, og ble jo rett å slett syk! gikk også inn i en dyp depresjon..
    men hjelp fikk jeg ikke..det måtte jeg selv oppsøke, og måtte trygle om å få hjelp!
    men det var ikke helt det dette handlet om da..
    men merket det at hvis jeg nevnte det, så kunne jeg bli avfeid med at «det var til det beste».. men det var jo ikke det… nå var jeg jo ikke fått forbi første trimester, så mest sannsynlig var det jo ikke levedyktig.. men uansett, den kommentaren kunne de spart seg for!
    jeg syns det er fryktelig synn at man ikke kan snakke om dette..jeg så jo hvor godt det var med støtte..jeg hadde ikke fått fortalt om graviditeten til noen enda, ikke en gang min beste venninne! men jeg følte jeg «måtte» fortelle det etter jeg mistet, rett å slett fordi jeg trengte støtten..
    det hjalp lite å få høre dagen etter, at min venninne var gravid.. men hun viste en fantastisk forståelse:)
    Jeg ble gravid igjen noen mnd senere, men turde ikke fortelle om graviditeten til noen, og gikk vel ikke opp for meg at eg var gravid en gang, før jeg fikk sett den lille på ultralyd i uke 18.. (jeg fortalte jo om det før ultralyden da..det var jo ganske synlig da!) nå sitter jeg med en frisk sønn på snart 7mnd:)
    det jeg vil frem til er vel, at det er nok flere i min omgangskrets som har hatt en eller flere spontanaborter, men som ikke nevner det til noen.. det kan godt hende de har behov for å snakke om det, og jeg hadde med glede stilt opp! ‘håper man i fremtiden kan bli mer åpen:)
    når folk oppdaterer og skriver i detalj hva som skjer under fødselen på blogger og facebook + twitter, da forstår jeg igrunn ikke hvorfor man ikke kan snakke om spontanaborter?

  9. Flott at du deler tankene dine rundt dette, du er tøffere enn meg! Jeg har spontanabortert 7 ganger, alt i mellom 6 – 16 svangerskapsuke. Det er forferdelig vanskelig å selv sette ord på alle følelsene rundt det. Og enda vanskeligere å inkludere folk rundt seg. Man får så mange merkelige kommentarer, mesteparten kun fordi det ikke er gjennomtenkt. Jeg har født tre fantstiske barn, alle tre like verdifulle og flotte for meg. Men det siste barnet døde 3 dager før fødselen, så jeg har bare to rundt meg. Det vil alltid være noen som mangler i hjemmet vårt, men vi er takknemlige for de to vi har! LÅ

  10. Veldig godt skrevet. Synes dette virkelig er et tema som bør snakkes mer om:)

    Sterk du er som tør å fortelle åpent om det:)

  11. Du er så sterk Linda. Spontanabort er vel de fleste gravide kvinners største frykt. Selv har jeg ofte ventet 6-7 uker med å ta en test bare for å slippe å bli skuffet. Det føles liksom bedre at bare mensen er sen. ikke alle kvinner er så heldige at de blir lett gravide heller og for dem er det jo en tragedie. Det er absolutt en sorg som bør taes på allvor, også av helsepersonell. «Det var nok til det beste» er en veldig dårlig trødt å få når man nettopp har fått sine drømmer knust!

  12. Takk for verdifull lesning. Hilsen medsøster, som også har opplevd dette vonde man ikke har lov å sørge over, og som ingen gidder å høre om

  13. Tusen takk for at du hadde mot til å dele dette innlegget. For en måned siden mistet vi vårt første barn i sutten av første trimester (ma). Mange tårer og to utskrapninger senere er det tungt å gå videre. Det er en ensom sorg. For meg var det godt både å lese dine tanker som jeg kjenner meg så god igjen i, og å se at du har fått ikke mindre enn 6 velskapte barn 🙂

  14. Takknemlighet for at du tar opp akkurat dette. Som venn eller venninne som aldri har opplevd å miste et barn, hva skal man si? Hvordan kan man være en støtte?

  15. Hei! Har selv spontanabortert to ganger, og jeg prater utrolig lite om dette, men jeg gjør det pga av slike ting som dette, at det absolutt MÅ bety noe. I en tid da jeg ønsker at det ikke skulle være noe spesielt ved det slik at jeg kunne komme meg over det og videre uten å grave meg ned i sorgen ble jeg redd for å fortelle dette til de jeg kjenner fordi de reagerte ofte med å poengtere meg hvor utrolig jævlig jeg måtte ha det. Når jeg da fortalte at det egentlig ikke var noe jeg ønsket å sørge over ble jeg møtt med forferdelse og vantro. Det er klart at det MÅTTE være noe å sørge over, jeg hadde jo tross alt spontanabortert. Menneskene rundt meg nesten påla meg å sørge når det var det jeg ikke ville.
    Jeg sluttet derfor å fortelle dette, slik at livet mitt kunne gå videre uten at alle andre skulle mene så mye om at jeg burde sørge. Jeg har ikke noe problem med å prate åpent om mine spontanaborter, så lenge jeg slipper å bli møtt med kommentarer om hvor utrolig vondt jeg må ha det.
    Faktum er at i bunn og grunn er det jo faktisk bare en helt naturlig ting, og det skjer. Det er utrolig vanlig, men er det ikke ment at kroppen skal ha barn da, så er det slik kroppen gjør det til.

  16. Takk for at du deler dette med oss 🙂
    Utrolig trist dette dere har opplevd og dessverre er dere som skriver, ikke alene om!
    Jeg har heldigvis blitt spart for dette, men det lå bak i de vonde tvangstankene under hvert svangerskap!
    Jeg har 2 velskapte gutter!

  17. Du selv skriver at spontanabort kommer av at kroppen ordner opp, at det er kroppens sikkerhetsordning for et barn som kan bli voksen og være sunt.
    Men samtidig skriver du om sorg….
    Det er selvfølgelig ille å miste et barn, men når kroppen sier nei, er det da riktig å protestere?
    Kan man ikke heller glede seg over at kroppen har denne sikkerhetsmekanismen og prøve igjen å håpe at testen består. Barnet er jo ikke utviklet seg til å ha tanker og følelser. Er bare å prøve igjen.
    Grunnen til at folk ikke synes at det bør snakkes om og det hysjes ned er pga nettopp det du skriver at du føler sorg. Ekkelt å snakke med andre om sorg, om å ha mistet det de mener er et «barn». Det er i forhold til deg at det hysjes ned, fordi de ikke liker å snakke om de pga din sorg. Ikke i bunn og grunn, fosteret.

    • Hei! Ja det er helt fantastisk at kroppen kan ordne opp selv, jeg er veldig imponert og også glad over det. Det skal man være. Og ja, jeg skriver om sorg, for det er jo sorg også i aller høyeste grad. Det er ikke noe motsetning i dette. Så klart man kan prøve igjen og håpe at det går bedre. Men det er viktig å ikke bagatellisere det heller. Vi er mange kvinner som opplever dette, man kan kanskje bare forstå dette hvis man har opplevd det selv. Jeg sa til mannen min for noen dager siden at man skal være glad for at kroppen tar deg av mye selv. Det er bedre å miste tidligere enn senere i svangerskapet. Men tro meg, følelsene for det ufødte barnet er der fra dag en , eller før 🙂

    • Kanskje litt enkelt å si for for en gutt som ikke har opplevd et svngerskap nært på kroppen!?!

  18. Flott at du skriver om dette! Har også mistet en liten gutt i uke 14, og som du sier – han hadde bare å vokse seg ferdig!…. Vår lille gutt var i live da vi fikk se han på siste ultralyd – etter påbegynt spontanabort. Dette synes jeg er helt forferdelig å tenke på!!! Jeg tror IKKE at det var noe i veien med han, noe som også ble «bekreftet» av en av legene på gyn. i ettertid, Vi fikk ikke tilbud om obduksjon, men kjenner at dette kanskje kunne vært greit – om det hadde gitt noe form for svar… Det er vel det mye vi leter etter – HVORFOR?? Å som det blir nevnt her, skyldfølelsen er innom inn i mellom, noen ganger tynger denne mer enn andre ganger… Man stiller selvfølgelig spørsmål til seg selv om en gjorde noe galt, eller hvorfor klarte jeg ikke å «passe på» den lille?
    I vårt tilfelle møtte vi forståelse på sykehuset i forhold til det å få han stelt og fint lagt i et lite klede inn på rommet. Vi fikk tenne lys for han der og da, og fikk etter hvert laget ei lita kiste til han og valgte også en egen grav å gå til. Dette har vært viktig og riktig for oss også! Selvfølgelig er dette sorg, så bra at du skriver om dette!! Vi knytter oss til den lille med det samme graviditeten bekreftes, ja kanskje før også – og forventninger dannes både i forhold til det ene og det andre. Jeg har heldigvis fått pratet en del med venner som har opplevd det samme, og som jeg derfor føler forstår meg og mine følelser i forhold til dette. Han vil altid være der og vil altid være en del av vår familie, selv om vi ikke fikk lov til å oppleve han i live også utenfor mors mage. Å ja Nikolai – dette VAR et BARN!! Alle fingrene, tærne, ørene, munnen, nesen….alt var tydelig og klart – han skulle bare vokse og gjøre seg beredt på livet utenfor mors mage!!

    • Det er trist å høre det du forteller. Og jeg forstår deg så godt. Det er veldig fint å ha et eget gravsted:) Det er faktisk ganske godt å vite at det man føler angående dette, det er det også andre som føler. Takk for at du delte dette:)

  19. Tusen takk for at noen har mot nok til å ta tak i dette! Har selv opplevd det to ganger, og det var ikke noe gøy. Første gangen sa vi ikke noe til noen, men andre gangen ble det for mye å holde det for seg selv, så vi delte med de nærmeste av venner og familie. Vi fikk utrolig mye god støtte, noe som hjalp enormt! Grunnen til at temaet er så ømt, tror jeg er fordi at det er så ,mange ulike meninger om når et foster er barn og når en «bør» knyttes til det lille livet som vokser inne i deg. For oss som mener at det er et liv, et barn, fra dag en, så er det knallhardt å høre fra andre at det ikke betyr noe før det har gått 12 uker. Føler spesielt at menge leger ikke har særlig medfølelse her, og det burde ikke være slik. Folk som ikke har opplevd det selv også, vil nok heller ikke forstå vår tankegang her, men at du skriver så åpent om dette i bloggen din tror jeg kan være en måte å endre dette på.

    • Tusen takk, Marita! Ja du har nok et poeng der når du sier at det er ulike meninger om når det er «liv» der inne. Man vil liksom ikke utsette seg selv for å bli bagatellisert for å føle det man gjør for noe man så sterkt føler var et liv, ditt eget barn som du gledet deg til å få. Det blir for dyrebart. Jeg har noen ganger opplevd å føle meg veldig dum som valgte å ha eget gravsted for et foster på 14 uker. Men inni meg vet jeg selv hva som er riktig for oss. 🙂

  20. Det er viktig å huske på at alle takler sorg forskjellig. Det som hjelper èn person, hjelper kanskje ikke en annen. Vi er skapt ulike og burde ikke dømmes for hvordan vi velger å håndtere saken, enten man ønsker å snakke åpent om det eller ikke. Jeg har respekt for begge deler og skjønner at man må få lov til å finne ut selv hva som hjelper!

  21. Fint innlegg. Det snakkes alt for lite om spontanabort. Kan egentlig ikke skjønne hvorfor, for egentlig er det ganske vanlig. Har mistet 4 ganger selv, og har valgt å være ganske så åpen om det. Rett og slett fordi det er så følt og jeg har hatt det vondt de gangene det har skjedd, så det er bedre at omgivelsene mine vet om det. Og når man snakker med folk åpent om spontanabort, så viser det seg ofte at andre også har opplevd det samme selv.

  22. Flott at noen tar opp et så viktig tema! Jeg har selv hatt en spontanabort, i 2007.. Var 11 uker og 5 dager på vei og vi hadde visst det i over 7 uker… Det som skjedde den dagen og kvelden, er det verste jeg har opplevd i HELE mitt liv. Og det jeg syns var verst var at folk sa: det er kroppens måte å si fra at noe er galt på… Det ga vel jeg blanke F i.. Det var sorgen som var det viktigste for meg.. Og det virket det ikke som at det var mange som forsto. Jeg ble sykemeldt fra jobben, og veldig innesluttet. Jeg og kjæresten min snakket til slutt mindre og mindre om det, men jeg var ikke ferdig å sørge likevel.. Jeg skulle hatt et barn som hadde blitt 4 år nå i november, det tenker jeg ofte på. Jeg er glad i livet mitt idag, selv uten barn, men selvsagt tenker jeg støtt og stadig, på den lille gutten eller jenta som hadde betydd alt for meg……
    Tror det er viktig at du skriver som dette, og at folk kan se hva det faktisk gjør med de som går igjennom det.. 🙂

    Bra!

  23. Frøydis K. Johansen

    Utrolig fint at både du og vg viet plass til et så viktig tema! Der gir næring til både bedre kunnskap, forståelse og refleksjon. Det bidrar til å øke menneskeverdet for disse livene, disse små sårbare menneskebarna. Dessuten vil slike innlegg du har skrevet her, gi en mer korrekt oppfatning om hva et foster egentlig er og gi støtte til de pårørende.

  24. Viktig tema – kjempebra at nokon tar dette opp! Har opplevd dette fleire gongar sjølv. Både i veke 8, 10, 12 og 22…. Forferdelige opplevelser og veldig ensomme sorger… Takk for at du gjer diskusjonen aktuell!

  25. Veldig bra skrevet ! Og det er helt riktig det du sier, at ingen snakker om det. Heldigvis har dette vært ett tema blandt venner og vi som har opplevd dette har snakket om følelsene rundt det. Eneste som hjelper er å snakke med noen som forstår. Jeg tok ny test en gang i uken i mitt andre svangerskap etter spontanabort. Var aldri trygg, ikke engang etter 3 ultralyder. Nå har jeg slått meg til ro med at gutten snart kommer og er nå i uke 34.

  26. Hei
    Jeg må si at det var veldig fint å kunne lese så mange tanker og meninger om dette temaet i dag. Jeg skal nok en gang på sykehuset i morgen. Var hos jordmoren på mandag og gledet meg sååå mye til å høre hjertelyden til det lille nurket jeg bar på, det manglet….jeg fikk kommet opp på ultralyd en time senere, den lille jenta mi var død…hvorfor vet jeg ikke, og jeg var 16uker på vei. Tirsdag ble jeg plassert på et rom på sykehuset med noen tabletter som skulle plasseres opp i hutiheita….jeg var på sykehuset hele dagen, ingenting skjedde, og de sendte meg hjem og sa at jeg fikk komme til kontroll om to uker….!!!
    Hjemme satt jeg alene med min sønn på 10år, og smertene begynte, vanvittige smerter, har aldri opplevd lignende…da jeg endelig kom meg på legevakten kom den lille ungen min….ingen spurte meg om jeg ville se henne, hun ble kastet i søpla og jeg ble sendt hjem med tre smertestillende og beskjed om å ta det med ro noen dager….. var det ingen som skjønte at jeg hadde mistet ungen min? eller visste de ikke hva de skulle si? sønnen min gråt og sørget over lillesøstra si som han aldri fikk se, vi har ikke noen grav å gå til, for de kastet henne i søpla!! jeg begynte faktisk å ble redd for at jeg ikke hadde lov til å sørge over den lille ungen min. så nå sitter jeg med feber, vondt og en time på sykehuset i morgen for en sjekk, og følelsen av at alt var min feil og at jeg ikke har lov til å sørge over noe som ikke engang var født… ungen min Emily Marie….

    Takk for at du /dere har delt tankene og opplevelsene deres, takk…..

    Anki

    • Forferdelig at de kastet barnet ditt i søpla! Du har din fulle rett til å sørge. Helsepersonell opplever dette sikkert ofte og ser sikkert forskjellige reaksjoner, derfor burde de kanskje være litt mer følsomme overfor dette. Jeg fikk heller ikke spesielt god behandling da det skjedde med med. Men det er en annen historie, egentlig. Jeg ville få frem at vi kvinner faktisk føler at vi mister barnet vårt, for det er jo det som skjer! Utrolig leit at du fikk så dårlig behandling! Nå synes jeg du bare skal gråte, det er absolutt på sin plass nå! Stoor klem!

  27. lisbeth johnsen berg-estenson

    kjempefint av deg å ta det opp.Det har vel hendt ganska mange og noen kan føle skyld og skam og andre igjen lettelse. Synnes at det burde bearbeides alikevel. Det er mange kvinner som er rhesus negativ kanskje også yngre kvinner som ikke er klar over att kroppen kan støte bort ett foster hvis faren er rhesus positiv og fosteret også. Vi opplever samme sorg-følelse alikevel. Jeg setter pris på at det er flere som er oppservant på at vi egentlig doser følelsene inn i skyld og skam,og ikke finner det verdig å kjenne etter at det faktisk er sorg vi føler over slike hendelser.Det nok ganske aktuellt i allt stresset i dag.Ikke stress med sorg.

  28. Det er trist at noen føler de ikke kan snakke om spontanabort. Slik skal det ikke være. Flott at du forteller din historie.

  29. Jeg syns det er veldig flott at du orker å skrive om dette. Jeg har selv opplevd tre spontanaborter. Alle tre fostrene døde rundt uke 6. Første gangen ble jeg ikke trodd, for kroppen min klarte ikke rydde opp helt selv. I uke 18 forsto legene hva som hadde skjedd 11 uker tidligere, da de endelig så ultralydbildene. Det endte i en MA. Det var det mest ydmykende jeg noen gang har opplevd. «Alle» visste jo at jeg hadde vært gravid, siden jeg var over de «magiske» 12 ukene. Jeg turde ikke sørge. Jeg turde ikke vise at jeg følte at jeg hadde mistet et BARN, det hadde jo strengt tatt bare vært et embryo. Kommentarene jeg fikk var; du er jo så ung, kroppen ordnet opp selv, det var jo til det beste, neste gang går det fint, osv. De neste to ordnet kroppen opp i selv. Jeg hadde tre aborter innenfor et tidsrom på seks måneder i fjor. Folk vet bare om den første. Jeg orker ikke prate så mye om det, jeg orker ikke få de samme kommentarene igjen og igjen. Etter over to år som prøvere så er dette en stor «usynlig» sorg som bare VI kan bære…. Igjen, takk for at du deler dine opplevelser – det er til stor hjelp for oss medsøstre.

  30. Jeg har mistet og mistet og mistet igjen. 3 ganger veldig tidlig og to ganger har jeg gått til uke 16 uten noe tegn på at noe var galt. Men det var det. I sommer måtte jeg mase og argumentere meg til en ultralyd fordi magefølelsen min sa at noe ikke stemte. Helsevesenet hører ikke akkurat på magefølelser… Men min hadde rett. Jeg har hatt to av det som kalles missed abortion der fosteret dør uten at kroppen merker det og den fortsetter å late som den er gravid. Magen min vokste jo til og med! Men der var ikke noe liv… Ene gangen var der en liten baby som var død i uke 13 men vi fikk ikke se ham for det var gått så lang tid i magen og da begynner jo ting å skje. Den andre gangen var det bare en tom fostersekk.
    Den lille gutten ligger sammen med sin morfar.

    Jeg er så enig med deg i det at en kvinnes verden blir snudd på hodet idet hun ser den positive testen. Tenk så absurd at en kvinnes mest livsomventende opplevelse skjer på do! Tusen tanker spinner gjennom hodet. I løpet av to døgn visste jeg hvilken bilstol jeg skulle kjøpe og hvordan jeg ville ha permisjonen min til og med. Og dette er jo ikke de første tankene som slår en så det viser hvor raskt tankene går og prioriteringene endrer seg.
    Men når jeg gang på gang opplever å få håpet knust så blir det en bittersøt opplevelse å få positiv test. «hvor lang tid skal det gå før jeg blir knust denne gangen?»

    Jeg har en flott datter på snart 2 år, det er en herlig tid rett før «trassalderen» snart slår inn. Men i sommer da jeg hadde mine bange anelser ang graviditeten så hjalp det slettes ikke når helsepersonellet ba meg roe meg ned og konsentrere meg om at jeg hadde en flott datter fra før der alt hadde gått bra. Det ble så latterlig, det var jo den nye babyen min jeg var bekymret for!

    Med hensyn på hvorfor det skal være så hemmelig så tenker jeg at det er for å ha kontroll på hvem som vet om det! Hvis en i mange uker etter aborten får kommentarer om «jeg hører du er gravid, så koselig!» fra perifere bekjente som har fått høre det av noen andre så blir det ekstra sårt å måtte forklare at nei, det gikk ikke bra og så får en sånne svadakommentarer om at det var sikkert bare kroppen som ordnet opp selv. Jeg vil i alle fall kun fortelle det til de jeg har aller nærmest og som kan gi meg den støtten jeg trenger, for de kjenner meg jo og vet hva de kan si.

    Og så synes jeg at folk bør være forsiktig med å mase om at folk skal få barn! Når folk spør meg så sier jeg på en flåsete måte at jeg er enebarn og det vil jeg ikke at jenta mi skal være for det var så kjedelig. Da smiler folk bare for det er en uforpliktende kommentar. Men når folk absolutt skal presse på og mase enda mer så har jeg bare lyst til å skrike ut at jeg prøver så hardt jeg kan for svarte svingende! Ligg unna!! Når jeg vil fortelle så får du høre, ikke før.

  31. Tusen takk for at du valgt å ta opp dette temaet! Hadde prøvd å bli gravid i over 3 år da det endelig klaffet til. Fikk positiv test på mars, og gleden var STOR! Jeg dreit i at jeg var kvalm hele tiden, og humørsyk for den del… På jobben min fikk de vite at jeg var gravid, siden jeg var kvalm og fikk blodtrykksfall jevnt… Siden jeg bestandig har hatt uregelmessig mens, ville jordmoren sende meg på tidlig ultralyd for å fastsette dato skikkelig… Den dagen jeg var på ultralyd sa jeg til samboeren min at jeg hadde så rar magefølelse, kanskje det kunne være to foster…? Lite skulle jeg ane at de ikke kunne finne hjertelyd på babyen min… Da hadde fosteret vært dødt i nesten en mnd… De sendte meg hjem igjen med 4 tabletter som skulle plasseres «der sola ikke skinner alt for ofte» dagen etter og smertestillende. Følelsen av å kjenne babyen min skli ut den 27.mai glemmer jeg aldri!!! Etter å ha kommet meg etter dette, snakket jeg veldig mye om det blant vennene mine og også blant kollegane mine. Da kom det som et sjokk da jeg ble veldig dårlig først på september, og dro til sykehuset.. Der kunne de si at jeg var gravid, men at det var utenfor livmora. Så jeg ble i hui og hast operert og fjernet ene eggledern i tillegg… Håper jeg har hatt nok uflaks nå, for jeg vil så veldig gjerne ha en liten baby igjen.. Så nok en gang tusen takk for at dutok opp dette temaet. Tror mange som ikke har opplevd slik sorg, kanskje tenker seg om en gang eller to før de dømmer en.. Jeg ble dømt fordi jeg var FOR åpen, det var visst ikke normalt…

  32. Fantastiskt skrivet och så starkt av dig att dela detta! Har gråten i halsen och har just berättat historien din vidare. Det rör mig djupt då jag själv är 11+6 i dag. Den magiska gränsen kanske inte är så magisk ändå. Men man skall väl aldrig ta något för givet. Efter jag läst din historia så kan jag luta mig tillbaka på att någon mer där ute har upplevt detta, om det nu händer mig. Det är ju alltid en trygghet, att inte vara själv.
    Tusen tack för att du delar med dig dina upplevelser!

  33. Hei Linda. Sterk lesning. Og takk for at du deler med oss.
    Jeg opplevde å miste min sønn i uke 22+3 (2 dager før legene hadde vært pliktet til og gi han en sjanse til og overleve). Jeg har vært åpen om dette hele veien.. men jeg føler at jeg ikke hadde noen valg for jeg hadde jo vært «synlig» gravid en del månder. Folk forventet at jeg skulle komme med barnevogn en dag..men det skjedde jo ikke. MEN jeg er veldig glad nå i ettertid for at jeg har vært så åpen om det, og jeg har opplevd som deg at det er mange der ute som har opplevd lignende, men som tier om det. Rom og tid er kanskje ikke alltid like passende. Dette som hendte meg har forandret meg som person.. så derfor synes jeg det er viktig at folk rundt som ønsker å forstå meg bedre vet hva det er å forstå..på en måte. Og noe som hjelper meg veldig for meg er å ha en siden mann som kan si «vet du det er helt normalt, sånn har jeg hatt det også»
    Jeg har en blogg: kengurubarne.blogg.no om du vi ta en titt 🙂
    Lykke til videre i livet.

  34. Tusen takk for flott lesing:) Godt å se at jeg ikke er alene om dette selv om det føles sånn. Det er en ensom sorg. Selv har jeg opplevd dette 7-8 ganger (har mistet tellingen. Prøver å fortrenge). 2 ganger endte det med utskrapning. Har også hatt en runde med prøverør men det gikk ikke som vi hadde håpet desverre. Jeg har en datter på 6 år nå,heldigvis, som gjør dette litt lettere. Tenker på dere som ikke har noen barn fra før. Da må dette være enda mere grusomt.
    Det er overraskende mange som ikke vet noe særlig om dette eller bare er tankeløse. Får vel spørsmål ihvertfall en gang om dagen om vi ikke skal ha flere barn snart.. Får høre om hvor trist det er å være enebarn og at klokken min tikker vel fortere nå… La dette være!!!!! De fleste i familien og venner vet om dette ,men det er veldig privat og ikke noe jeg deler med alle. Det blir for vondt.
    Tusen takk for at du fikk meg til å ikke føle meg så alene om dette. Takk.

  35. Jeg har hatt 2 aborter uke 8-10, 3 MA i uke 10-12 og en igangsatt fødsel i uke 21 pga alvorlig hjerneskade. Fortsatt forundrer det meg at folk ikke anerkjenner sønnen min som et barn. Et barn født av meg, dog igangsatt, et barn vi ga et navn og holdt i armene etter 12 timers fødsel Vi valgte å ikke gravlegge han, han ble gitt til forskning i håp om at vår sorg kanskje skal hjelpe andre. Er nå 26 uker på vei igjen, og når folk spør om det er første sier vi konsekvent «nei, vi fikk også en sønn i fjor»… Nå er ikke jeg den som snakker mest om det som har skjedd, men tross alt er aborter før uke 12 ekstremt vanlig! Og det er synd at det skal være så tabubelagt når det angår så mange. Det er stort sett kroppens måte å skille ut det som ikke er bra, og jada, kvinekroppen er skapt til det. Men som jeg har sagt: «Jeg vet jo at kroppen min klarer dette, den kommer i gjenge igjen etter 1 mnd og så er jeg gravid på ny. Men det er verre med det som sitter på toppen av denne kroppen… » Når jeg har fått min lille tulle i januar, jeg håper og tror det går bra denne gangen, har jeg gått gravid sånn ca like lenge som en elefant (22 mnd) på ca 2,5 år. Og dette blir siste gangen, nå er det nok for topplokket!

    Bra dette kanskje blir et tema, bare for å få det frem… Både dette med aborter, senaborter, alvorlige skader som oppdages ved rutineultralyd burde det vært skrevet mer om!

  36. Flott innlegg :O)

    Har opplevd dette selv hele 9 ganger og kan skrive under på det du sier. Det er fryktelig vondt uansett om man ikke var kommet så langt i svangerskapet. (mine gikk galt alt mellom uke 6-10). Har nå to flotte barn som jeg gleder meg stort over, men det var utrolig tøffe tider. Jeg har valgt å være åpen om det til mine nærmeste og har bare møtt gode ord og støtte, og det var utrolig støttende for meg å vite at jeg ikke var alene. Og det er utrolig mange som også åpner opp for sine opplevelser når man er åpen om det selv. Dette skjer jo for ganske mange, og spesielt i det første svangerskapet har jeg fått inntrykk av.

    Mange gode klemmer fra meg:O)

  37. Dette her er noe av det hjerteskjærened jeg har lest. Og er så enig med deg. Var 18 uker på vei da vi mistet, og det er vanskelig og prate om. Og det blir mye hysj,hysj.
    Selv har jeg ønsket lenge og prate om det, men det er liksom ingen som forstår.
    Og gå i terapi har for min del ikke hjulpet, for de forstår ikke hvordan dette er. Så takk for at du har klart og skrive om dette. Hjalp faktisk litt ! klem

  38. Tusen takk for dette innlege. Jeg hadde mistet barnet mit for 2 år siden.
    Det er ikke mange som vil snakke med meg om dette.
    Det varste er at jeg ikke kan bli gravid igjen og føller at ingen vil hjelpe meg.

    • Det er så tøft gjort av deg å snakke åpent om dette! Det er et sterkt innlegg og det rører noe ved meg. Jeg mistet en datter 23 uker på vei. Vi var åpne om det i tiden som fulgte, men nå er vi stille om det. Vi tenker på henne, de andre barna spør innimellom, hun er blitt en del av vår historie, men vi tillater oss ikke lenger å snakke åpent om henne og det som skjedde. Det er synd, men vi har kommet oss videre, vi har en sønn født etter henne, så vi skal liksom ikke sørge mer…Takk for din åpenhet, da er det lettere for oss andre også å snakke om våre opplevelser. Det er lettere å være åpen når andre er det.

  39. Det som gjør at mange ikke snakker om spontanaborten sin er pga det er mange ganger for sårbart. Eg selv spontanaborterte første gang eg var gravid uke 16+3. 23 september 2004.
    Eg syns enda det er vondt å snakke om å tenke på derfor velger eg stort sett bort å snakke om det, men eg kan dele mine sorger og medfølelse til andre å ver en støtte til andre som også har opplevd det. Det er en grusom opplevelse som ingen burde gå igjennom, men det er slikt det er av og te. Kroppen støter bort det som er sykt og ikke klarer seg.

    Min trøst ette tom rommet kom når min sønn Noah kom juli 2008, eg gleder meg med han å tenker at hadde eg ikke mistet den gangen hadde eg ikke fått prinsen eg har idag.

    veldi flott skrevet av deg. mvk kristine.

  40. Et godt innlegg linda, men vondt også….må si jeg beundrer deg som skriver om dette. Selv holdt jeg aldri hemmelig at vi mistet i uke 18. Mest fordi jeg allerede brukte mammatøy og alle kunne se det. Jeg fikk aldri beskjed om valget hva som skulle skje med fosteret. Ante ikke at gutten bell obdusert før rapporten kom i posten (!) etter tre mnd. Sjokket var stort! Men samtidig var det godt, for barnet ville dødd ved fødsel, eller levd med store skader. Det rare var at det hadde vært dødt en stund uten at kroppen reagerte, når dette skjedde tilsvarte det uke 9. Så etter en stund gikk det mer opp for meg at det faktisk var en lettelse (merkelig nok) at kroppen har slike forsvarsmekanismer. Men hodet mitt ble desperat etter å bli gravid, men kroppen var ikke klar før etter to år. Nok en gang satt forsvarsmekan ismen inn i kroppen min. Den var bare ikke klar. Dette er elleve år siden, en datter før dette skjedde, og to sønner etter dette. Vi er alle forskjellige og tenker ikke på dette ofte. Mye nok fordi jeg er velsignet med tre barn. Og det er jeg takknemlig for, for det er faktisk ingen selvfølge.
    En annen ting som er rart, er at jeg er lettet over at helsevesenet ikke ga meg valget om hva jeg ønsket. De tok valget for meg.(Men kunne selvfølgelig spart seg og sende denne rapporten i posten).

    • Vi er mange som opplever dette. Det er vondt. Men samtidig er det flott at kroppen klarer å ordne opp selv. Kroppene er et imponerende kunstverk! Så flott at du er velsignet med tre barn! Stor klem!

  41. Pingback: Jeg tok en liten test! | Absolutt hjemme

  42. Pingback: Hvorfor si det så tidlig at du er gravid? | Absolutt hjemme

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.