Er jeg utakknemlig som er hjemme med barna mine? Er jeg en trussel for samfunnet?

Jeg leste en kommentar til en bloggpost i dag, hvor en kommenterer med at vi er i ferd med å gå tilbake til 50-tallet, hvor kvinnene ikke hadde så mange muligheter vi har i dag. At vi er i ferd med å glemme den kampen kvinnene før oss kjempet så hardt for.

 

Jeg er veldig takknemlig for den kampen som er blitt kjempet og hva som er blitt oppnådd. Det er et stykke igjen, men på enkelte områder mener mange at det er gått for langt. Jeg tenkte ikke å gå inn på akkurat hva som er oppnådd og hva som ennå gjenstår, men jeg har noen spørsmål og tanker jeg vil dele.

Er vi i ferd med å glemme den kampen våre mødre og bestemødre kjempet for kvinnenes rettigheter?

Er det å være hjemme med barna sine å være utakknemlig for den kampen våre mødre og bestemødre kjempet?

Den kampen de kjempet har gitt oss muligheter til å velge. Vi har valgmuligheter i dag som vi ikke hadde på 50-tallet. Jeg er heldigvis ikke lenket til kjøkkenbenken eller føler meg tvunget til å være hjemme med barna mine. Jeg elsker å være hjemme med barna. Ikke føler jeg meg underkuet eller mindre verdt heller selv om jeg ikke tjener penger selv.

Sånn jeg ser det så jobber mannen min og jeg for det samme. Begge to jobber for å bygge opp familien vår. Han tjener penger, jeg tar meg av hus og barn. Rollen som mor er for meg den viktigste «karriere» jeg kan gjøre. Jeg er samtidig veldig glad for at jeg kan velge å være hjemmeværende eller å gå ut i jobb. Det er en veldig tilfredsstillende følelese å vite at jeg har valget.

For mange er det sånn at de ikke kan velge den andre veien. Mange har ikke mulighet til å velge å være hjemme med barna sine, fordi det vil ikke fungere økonomisk. Jeg har snakket med mange kvinner som skulle ønske de hadde mulighet til å være hjemme med barn lenger enn permisjonstiden. Men det kan de ikke. Og ikke fordi de nødvendigvis er nødt til å ha det store huset eller flere biler. I de aller fleste familier jobber både mor og far, og ikke alle lever i luksus heller.

En dag vil det være naturlig for meg å gå ut i jobb. Barna vokser jo opp. Jeg er veldig glad for at jeg kan velge det senere. Men akkurat nå, så lenge jeg har små barn, velger jeg å være hjemme med barna og ta vare på dem selv. Det er ikke utakknemlig å ta vare på sine egne barn, det er helt naturlig at man vil det. Jeg skulle ønske flere hadde muligheten til det hvis de ville. Man burde ikke føle seg skyldig for hverken det ene eller det andre, altså om man sender barna til barnehagen eller velger å ha de hjemme. Ingen kvinner burde kritisere hverandre for de valgene man tar, men støtte hverandre heller.
For meg er det helt unaturlig å levere en ettåring i barnehagen, jeg kommer aldri til å forsvare det. Jeg kritiserer ikke de som leverer barna sine i barnehagen heller, alle må få gjøre som de vil uten å måtte forsvare seg.

Jeg er hjemme med barna fordi jeg velger det, ikke fordi jeg må. Det er en enorm forskjell på det.

Linda

Jeg har en FaceBook-side til bloggen. Hvis du ønsker å holde deg oppdatert på min blogg kan du gå til forsiden og klikke «liker» i boksen til høyre.

125 Comments:

  1. Så enig med deg 🙂 Jeg elsker å være hjemmemamma 🙂

    • Ja, det er jo noen av oss:)

      • hei jeg har 3 barn, minstemann er 1 år nå. permisjonen er gått ut, så jeg måtte ta et ekstra år permisjon uten lønn siden han ikke fikk barnehageplass.men går tilbake til jobb når han begynner i bhg. kan ikke tenke meg å sitte hjemme hele tiden, hadde gått på veggen, jeg styrer min egen arb tid så jeg trenger ikke vekke han om morgen for å skynde meg til jobben,så jeg har det bra ang jobb og tilrettelegging, vil jo heller ikke bli minstepensjonist når man blir gammel.

  2. Jeg ser opp til deg som «orker» å gå hjemme. Jeg for min del hadde gått på veggen, og ingen av ungene mine hadde hatt godt av å gå hjemme med meg dag ut og dag inn. Kanskje jeg hadde tenkt i andre baner hadde jeg hatt fler en 2 barn. Da hadde de også krevd mer av meg, og da ville det nok vært bedre om jeg gikk mer hjemme. Men 100% hjemme er uaktuellt for min del både økonomisk og psykisk. Ikke er det nok som trengs å gjøre i heimen heller, til at jeg trenger å gå hjemme fulltid. Syns det er utrolig flott at du får det til og at dere klarer det økonomisk i tillegg. Veldig bra ! Spennende å følge bloggen din. Stå på 🙂 Og du har helt rett. Vi er alle forskjellige, har forskjellige meninger og man skal stå for det man mener. MEN man skal og respektere andres meninger. Så selv om jeg har minsten i bhg og har hatt det siden hun var 9 mnd så er det ikke dermed sagt at det er det rette for alle andre. Begge mine begynte tidlig i bhg pga at jeg ikke hadde råd til å gå hjemme mer etter endt permisjon. Kontantstøtte og barnetrygd veier ikke opp for mistet inntekt. Hadde jeg fått en til nå, så ville jeg gått lenger hjemme, MEN nå har jo og permisjonstiden for oss kvinner blitt mindre ettersom jeg har forstått ? Helt skrudd! Det skulle vært 1 helt år til mor, så 10 uker til far (eller mer).

    • Det er flott, ja, at far også får permisjon, men ikke på bekostning av mor sin. Jeg kjenner ikke helt til reglene der, for jeg har aldri helt trengt å tenke på det ettersom jeg er hjemme.
      Det er bare dumt at man kritiserer hverandre for det man gjør. Man får liksom kjeft uansett. Litt komisk nesten. Derfor kan man bare ikke tenke på hva andre vil si, men leve livene sine slik man vil. Kontanstøtten er ikke nok, nei, til at man kan velge å være hjemme den tiden. Da måtte den nok ha vært over 10000 kr.

  3. Hadde vært interessant om du kunne utdype dette utsagnet litt mer: «Det er et stykke igjen, men på enkelte områder mener mange at det er gått for lang».
    Hva mener du har gått for langt?

    • Ja, det kunne jeg gjort, og det kan jeg gjøre også, men jeg har bare ikke tid akkurat nå, det er et emne man kan gå ganske dypt i. Det er veldig interessant. Jeg skal tenke mer på det og se om jeg får tid til å utdype det. Men det var ikke akkurat det utsagnet som var «budskapet» i innlegget denne gangen.

    • Jeg er også veldig nyskjerrig på hva du mener med et slikt utsagn? Synes også det er litt vagt og ja, helt ærlig – dårlig unnskyldning å si at du «Ikke har tid» til å utdybe. Du har jo besvart så som si alle andre henvendelser, så hvorfor ikke denne? – Og, om det ikke var en viktig del av bloggen/innlegget – hvorfor overhodet ta med denne setningen? Personlig opplever jeg det litt som om du gjerne vil holde på tradisjonsrolle mønstrene og forsvare din egen sak og dine egne holdninger, men ikke «tørr» å gå hele veien gjennom å si konkret hva det er du egentlig mener.

      • Ja, jeg kunne jo ha droppet denne setningen, den er jo egentlig ikke relevant. Jeg har nå fått svart de fleste, så nå kan jeg kanskje snart utdype det også. Jeg har faktisk ikke sittet foran pc en i hele dag, om du tror det. Med seks barn har jeg nok å gjøre. Jeg kommer ikke til å svare på det utsagnet nå heller, for nå er jeg nødt til å legge meg.
        For å svare på det, må jeg tenke litt på det og det har jeg ikke hatt tid til enda. Kanskje gjør jeg det i morgen, kanskje ikke. Jeg får se. Men jeg prioriterer kommentarer som dreier seg mer om «budskapet», eller hva jeg skal kalle det. God natt for nå.

      • Hei ser at du har stort behov for å¨rettferdiggjøre ditt ståsted, siden du av hele innlegget ønsker å gjøre en og en halv setning til essensen i artikkelen. Lurer på hvor ofte de uttalslsen somdu kommer med i løpet av en dag kanskje burde vært mere konkret. Himmelen da menneske, vi kan alle av og till uttrykke oss noe uklart. Hoved essensen i denne artikkelen er om du ikke har oppfattete det ennå. At vedkommende synes at vi alle skal få velge fritt uten at det på død og liv skal være noen som skal fortelle deg om at det du gjør ikke passer inn i deres syn på hvordan ting skal gjøre.
        Det norske samfunnet har jo etter alt for mange år under sosialistenes «tanke»
        om likeverd, utviklet seg til å bli et segrigert samfunn. samfunnet ligner mer og mer på de totalitære systemene, hvor det å ha egne løsninger på sitt livs utfordringer er en uting. FY,FY hvordan kan du tillate deg å gjøre dette på denne måten . Det passer ikke inn i vårt tankesett og derved heller ikke inn i det «system sammfunn» vi ønsker å bygge. Ut fra hva du sier så skal jeg være så direkte å si at du er sikkert en typisk sosialist. Ha fortsatt et godt liv og en god dag. Hilsen en som tror at enkelt menneske er viktigere enn alle system.

  4. Ett godt valg syns jeg, fordi det er DITT valg 🙂

    Jeg var selv hjemme med mine, det var nok å gjøre. Mat Hus. Oppdragelse. Og ikke så enkelt hele tiden som noen later til å tro.

    Bare husk å ta deg tid til deg selv 😉

  5. Jeg er var 22 da jeg fikk min første gutt,dom nå er 3 år,å har blitt storebror til lille Julian på 8 Mnd. Jeg er hjemme med de,men føler meg nesten tvungen til å sende elsten i Bhg Pga mas fra venner/fam om at han ikke får utviklet seg nok uten Bhg. Det er trist at de ser ned på meg for at jeg ikke følger strømmen. Men jeg syns det er feil at andre skal oppdra mine barn. De er nå utadvent å ser andre folk flere ganger i uken. Jeg elsker å være hjemme å styre som husmor å kommer til å fortsette med det til vi er ferdig med unger å de er stor. Blir trist den dagen jeg ikke kan være hjemme med små mer he he.

    • Hvis man skal gjøre som andre sier at du skal , blir man aldri lykkelig. Stå på dine egen valg og vær ærlig med deg selv. Da kan du aldri «skylde» på andre, men være glad for at du styrer livet slik du selv vil. Det burde alle kunne gjøre:)

    • du trenger ikke ha dårlig samvittighet for at du ikke sender eldstemann i barnehagen! Jeg har selv 6 barn og de er alle forskjellige. 4 av dem har nå begynt på skolen. Omstendighetene gjorde det slik at en av dem aldri gikk i barnehage i det hele tatt, mens de tre andre gikk deltid det siste året før skolestart. Det som er litt artig er at den som klarer seg klart best p alle områder, både faglig og sosialt er hun som aldri gikk i barnehage. Fortsett å tro på ditt eget valg.

    • Hei. Jeg bodde i utlandet da min datter var liten, og jeg var hjemme med henne frem til hun var 4 år gammel. Da begynte hun på førskole. De testet henne nøye, fordi hun «bare» hadde vært hjemme med meg. Det viste seg at min datter var langt fremme i sin utvikling, i noen tilfeller lenger fremme enn endel av de andre barna. Hun var også godt utviklet sosialt. Hun elsket å begynne på førskolen, og var absolutt klar for det da.
      Nå er hun 16 år, og vi har et nært og godt forhold.
      Å være en mor er den viktigste jobben i verden, og ingen skal se ned på deg fordi du ønsker å prioritere den.

  6. Heller motsatt,vil jeg si. Det er utakknemlig å behandle våre nye små så innsiktsløst som å påføre dem stress fra tidlig alder…de dyttes ut av dyna og ut i bilen før sola har stått opp er garantert ikke takknemlige for det.Mye grining klokka halv åtte om morgenen i bilen.Det skjønner jeg godt. Fremtidens generasjoner trenger mennesker med ro i sinnet og trygghet.Så du kan heller spørre tilbake om ikke «samfunnet» er utakknemlig ved å ikke anerkjenne det gode grunnlaget DU gir barna dine ved å være hjemme i egen person LIVE. ….:-)

  7. Jeg vet ikke hvor mye du kan velge den dagen du ønsker å jobbe igjen. Etter å ha vært hjemme i mange år blir du ikke mer attraktiv på arbeidsmarkedet. Du står heller ikke særlig sterkt hvis du skulle bli alene om ansvaret for barna dine.

    Det er ikke nødvendigvis verden undergang å være hjemme noen år med ungene, noen klarer fint å jobbe etter en lengre periode hjemme, men mange gjør ikke det. Arbeidsgivere er skeptiske til arbeidstakere som har vært lenge utenfor arbeidsmarkedet og skeptisen øker jo flere år som er mellom og jo mindre utdannelse personen har.

    Sett i et samfunnsperspektiv er det ikke noe problem at enkelte velger å være hjemmeværende mange år, så fremt de klarer gi ungene det de trenger av materielle ting og psykisk stimulering, men det er problematisk dersom mange gjør det, dersom det blir en trend.

    Selv om du ikke tjener penger, bidrar du likevel til samfunnet: Du betaler skatt på alt du handler, du bidrar ved å være en god mor (antar jeg) og kanskje også ved å ha et åpent hjem slik at du bidrar til å skape trygghet for andre barn. Det er også viktige funksjoner.

    • Det er en god ide å ha i bakhodet at man en dag (kanskje) skal ut i arbeidslivet, at man fortsetter med utdanning ogsånt mens man er hjemmeværende. jeg kjenner mange, mange kvinner som har vært hjemme i mange (over 13 år og mer), som har gått ut i arbeidslivet etter det. Jeg er ikke så sikker på pm det er et så stort problem. Når man er ferdig med småbarn, er man jo mye frie også m.t.p at man arbeidsgiver ikke trengere å uroe seg for at arbedistakerene kommer til å være mye borte pga syke barn eller permisjon i forbinselde med fødsler. Nå skal jo ikke noe av dette egentlig ha noen som helst betydning for hvorvidt man blir ansatt et sted, men det kan jo hende noen arbeidsgivere alikevel har det i bakhodet. Man må aldri slutte å utdanne seg selv om man er hjemme. Utviklingen er også viktig for selvfølelsen også.
      Hvis man blir alene om barna, må tilværelsen nødvendigvis forandre seg. Men å være hjemmeværende er ikke ensbetydende med at man ikke har utdanning, eller er ressurssvak, eller ikke kan ta seg en utdanning.

      • Det er kjempeviktig å formidle at utdannelse er viktig, også for en som er hjemmeværende. Min bekymring dreier seg rundt idylliseringen av hjemmelivets gleder (jeg snakker generelt, ikke om deg) når leserne er unge uten tilknytning til arbeidslivet og som synes det låter strålende å bruke noen år hjemme. Det øker ikke akkurat sjansene til å bygge seg opp til økonomisk selvstendighet.

        Problemet med å ha en utdannelse man ikke benytter seg av er at den etterhvert blir foreldet, noe som igjen reduserer sjansene på arbeidsmarkedet eller for å få en jobb med gode nok arbeidsbetingelser og lønn.

        Å være hjemmeværende kan knapt nok nevnes uten å få vedhenget «bare» ved seg. Jeg kan ikke forestille meg noe annet enn at det må være krevende å ha seks barn, tviler på at det er «bare».

      • Er helt enig med deg jer Linda, jeg er utdannet sykepleier med 12 års erfaring og har nå valgt å være hjemme med barn, tror absolutt ikke at jeg kommer til å få problemer med jobb hvis jeg ønsket å begynne å jobbe igjen. Som du vet bor vi jo nå i USA, og her borte er ting veldig annerledes, her er mange hjemme med barna sine, men de fortsetter å utdanne seg så at når og hvis de trenger å jobbe utenfor hjemmet har de muligheten til det, her borte er det masse muligheter til å ta utdannelse på deltid.

        • Ja, selv har jeg utdannet meg via NKI, det funker for meg, og har to kurs til der som jeg skal ta etterhvert. Gleder meg til det! Man blir også farget av samfunnet vi lever i. Virker som om hjemmeværende blir sett opp til i USA, mer enn her iallefall:) Hyggelig å høre fra deg, Tina!

    • Et av de flotteste menneskene jeg har møtt var hjemmeværende i 10 år før hun bestemte seg for å ta utdannelse. Hun endte som professor i matematikk (norges første kvinnelige, tror jeg, ikke helt sikker), og er helt fantastisk i jobben sin.

      Selv har jeg en sønn på 18 mnd som startet i barnehage sist uke. Han gråter sårt hver dag, og er utilpass på ettermiddagene. Det svir grusomt i mammahjertet, men jeg er gravid igjen, og må tjene opp rett til ny permisjon for at vi skal klare oss økonomisk. Vi lever absolutt ikke i luksus, er en familie på snart seks personer i et lite dukkehus på 120 kvadratmeter, men stipendiatlønning rekker ikke langt, selv om den hjelper. Heldigvis elsker jeg jobben min, men kunne jeg vært hjemme til minstemann var i alle fall 3 år, hadde jeg helt klart valgt det.

      Jeg skjønner godt prioriteringen din, og er helt enig i at valgfriheten er en fantastisk luksus vi har i dag, selv om den i praksis ikke gjelder oss alle.

      Ha en strålende dag med familien din 🙂

  8. Bra blogg, Linda!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett! Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

  9. Synes denne bloggposten fortjener oppmerksomhet og debatt! Håper det ikke blir for mye usaklighet.

  10. Enig i det du skriver, at det å gå hjemme, er ikke å ta et skritt tilbake igjen, fra det kvinnene før kjempet for. Selv er jeg hjemmeværende, pga sykdom, så vet hvordan det er å gå hjemme. Mamma var hjemme mesteparten av barndommen vår, fordi hun kunne velge det. Med en pappa på sjøen syns jeg det var veldig greit, for da var det værtfall noen der som viet all sin oppmerksomhet på at vi barna skulle vokse opp trygt og godt 🙂

  11. Jeg er helt enig med deg, og er veldig takknemlig for at vi kvinner nå har muligheten til å velge selv hva vi vil gjøre med våre liv. Jeg er selv i midten av tyveårene, med to utdannelser bak meg, to små barn, og hjemmeARBEIDENDE. Dagene er fulle av husarbeid og barnepass, og det er svært sjelden jeg har muligheten til å sette meg på en kaffebar og slappe av. Likevel virker det som om yrkeskvinner tror det er det vi hjemmearbeidende gjør, og jeg har fått mange kommentarer på at jeg alltid har muligheten til å slappe av og også sove på dagtid dersom jeg er trøtt. Men slik er det ikke når man er hjemme med barn. Jeg har tidligere vært ute i arbeidslivet, og en 8-timers dag på kontoret, i butikken eller i barnehagen er ikke så hardt sammenliknet med noen av dagene jeg har hjemme. Men heldigvis er det dette jeg har valgt, og så lenge det er MITT valg, så er jeg fornøyd:-)

    • Så lenge det er ditt valg, er det det du er mest fornøyd med også, tenker jeg. Lykke til videre:) Jeg kan skrive under på at det til tider er svært tungt å være hjemme. Hjemme er ikke et fristed. Ikke bare er det mye praktisk som skal gjøres men den mentale biten er også tung noen ganger. Men jeg ville ikke byttet bort denne tiden.

  12. Bra at du liker kjøkkenbenken og barn. For menn med rett til å ha tid med barna og være hjemme, vil ikke ha det. Mer på deg!

  13. Hei!
    Jeg er helt enig med deg og synes at samfunnet undervurderer verdien av at mor er hjemme med små barn. Fra mediene så får man inntrykk av at det er bare «innvandrere» som ikke snakker norsk som velger det, med følgende argument om at disse barna må tvinges inn i barnehage slik at de lærer seg norsk.
    Jeg tror ikke det er noen 1 eller 2-åringer som TRENGER å gå i barnehage- det er foreldrene som trenger barnehage, ikke barna.

    Nå er mine 3 og 5 år og jeg skulle ønske jeg hadde valgt lenger permisjon med dem enn det jeg gjorde (1 år begge gangene). De har hatt det greit i barnehagen men jeg er sikker på at de hadde trivdes hjemme også. Tiden flyr…

  14. Hvis man velger å gå hjemme så bør man iallefall være inneforstått med den økonomiske risken det innebærer om du og mannen din skulle gå fra hverandre. Siden dere utelukkende lever av hans inntekt vil han ha de største økonomiske rettigheter. Dette blir jo synsing og nå snakker jeg generelt, men det er gjerne den jobbende parten som har investert penger i hus/leilighet slik at den uten jobb kan risikere å sitte igjen uten noe ved et eventuelt brudd.
    Den jobbende parten vil også ha mulighet til å jobbe seg opp en fin pensjon, noe som er verre for den hjemmeværende.

  15. Jeg liker tradisjonelle kjønnsroller, som at mor vasker gulvet og far skifter dekk. Jeg synes det har en slags romanse over seg. Jeg føler at det er givende å holde orden på huset for samboeren min, og lage mat til ham og barnet mitt, selv om han ofte står for matlagingen siden han er flinkest. Jeg gleder meg litt til sønnen min begynner i barnehage, men har ikke imot min tilværelse som hjemmemamma for øyeblikket. I USA får de fødselspermisjon på maks 3 mnd, noen steder bare uker.. Vi skal være glade for at vi får muligheten til å være hjemme med barna. Og jeg tar gjerne med barnet mitt utendørs. Nå er både moren og bestemoren min av typen som mener at singel for life er det beste valget. Selvstendig, uavhengig og optatt av karrieren er å foretrekke foran å finne seg en mann.

    • Litt intresant at moren og bestemoren din mener det. Men de vet jo også hva det vil si å ikke ha valgmuligheter, eller kanskje de har hatt litt dårlig erfaring med menn. Ikke vet jeg, men ja, vi skal være veldig glade for permisjons ordningen som er så lang. Jeg lurer på hvordan det fungere i USA. Hvorfor virker det så lett å være hjemme der sånn økonomisk. Men det er kanskje ikke helt reelt å tenke sånn, det er jo mange, mange flere der enn her.

      • Her er folk hjemme fordi de ikke har så store «krav» til sin levestandard som mange i norge har, her er det ikke betalt under permisjon, ingen barnebidrag eller kontant stønad, man klarer seg med det mannen tjener hvis mann ønsker å oppdra sine egne barn. Når jeg ser på vår økonomi lurer jeg noen ganger på hvordan vi få ting til å gå rundt, men det er vel en annen diskusjon, som jeg egentlig vet svaret på 🙂 Her borte er det veldig få barnehager, og hver dag ser man mange mennesker i parken eller ute på andre ting med sine barn. Det er selfølgelig mennesker her som må jobbe, begge to for å overleve og i mange tilfeller har mannen opp til 3 jobber for å overleve, så det er ikke bare flott her heller, men det er som du sier at her blir du ikke sett ned på bare fordi at du er hjemme. Her er det forventet at du oppdrar dine egne barn hvis du har muligheten. Men det er mange her borte som ikke har noe valg akkurat som i norge og jeg tror det er der problemet ligger. Vi dømmer hverandre for de valg vi tar og sier at ved å være hjemme så går vi tilbake of setter ikke pris på det kvinnene før oss sloss for. Etter min mening sloss de for at vi skulle kumme velge ikke tvinges til å sette barna våre i barnehage fordi det er det som er forventet av oss.

  16. Takk!
    Veldig oppmuntrende å lese.
    Ja! Vi må bli flinkere til å backe hverandre opp, ikke kritisere andre for deres valg.
    Jeg er hjemme med mine 3, og syns jeg også er kjempeheldig. (Selv om jeg har mine dager da jeg gjerne skulle tatt en pause hjemmefra og reist på en jobb utenfor hjemmet) Men det jeg synes er vanskeligst med å være hjemme er at jeg stadig må «forsvare» det valget.. Nei, barna mine trenger ikke være med en pedagog i barnehagen hver dag for å utvikle seg normalt. Selv om de ikke går i barnehagen hver dag blir de faktisk normale, friske, glade barn og får ett rikt sosialt liv med meg, søsken og de få andre hjemmemammaene/barna vi kjenner:)

    Lykke til videre med både familieliv, debatter og blogg!

    • Tusen takk, kos deg videre du:) Når kvinner føler man må «forsvare» seg for valget om å være hjemme med barna sine, kan man kanskje si at kampen på dette punktet har gått litt langt.

  17. Som vanlig et godt skrevet innlegg Linda. jeg ble inpirert og skriver også om en av hjemmearbeidslivets frynsegoder i dag på linda-minedagligegleder.blogspot.com
    Å ha en stor familie er jo en fulltidsjobb og det er ikke som i Hollywoodfruer akkurat. Ikke her hos meg i alle fall:)
    Jeg vet også om mange kvinner som har gått hjemme i mange år, videreutdannet seg og så gått ut i arbeidslivet når e har følt at tiden var moden for det.

  18. Det er ingenting galt med å være hjemmeværende. Det viktigste er at man velger det man føler for selv. Hvis det gjør deg lykkelig er det det du skal gjøre! Så får man heller drite i hva andre måtte mene:-)

    Personlig ville jeg aldri ha blitt hjemmeværende. Jeg synes jeg ville ha kastet bort evnene mine hvis jeg kun gikk hjemme med barn og hushold. Jeg har alltid vært flink på skolen og elsker å være der ting skjer. Jeg har alltid blitt oppmuntret til utdannelse osv. Dessuten har jeg hele livet hatt motivasjon og ambisjoner om yrkeskarriere så for meg er ikke dette noe alternativ i det hele tatt. Men liker du det, gjør du sikkert en kjempejobb og barna dine setter sikkert stor pris på at du er hjemme:-)

  19. Håper mannen din setter av et eget fond til din fremtidige utdannelse eller som krisekapital dersom dere går fra hverandre så du ikke står helt på bar bakke om noe skulle skje.

  20. Ikke helt enig med deg.

    Du skriver at alle må få gjøre som de vil uten å forsvare seg. Nei, vi har et ansvar ovenfor oss selv, som enkeltindivider, såvel som foreldre, og til syvende og sist – samfunnsborgere – å reflektere, og kanskje også tilogmed måtte forsvare – de valg vi tar.

    Du velger å gå hjemme med barna. Det gjør at jeg tenker en del ting. 1.) Hvordan blir dine barn sin overgang til skole, andre institusjoner, når de har gått hjemme (isolert) med deg så lenge? 2.) når mener du isåfall et barn skal institusjonaliseres, om det er for lite når det er 1 år? Hva med 2 år? 3? – Og hvorfor er det «bedre» – enn 1 år.
    3.) Velger du å gå hjemme fordi du mener det er riktig (Behagelig?) for DEG eller for barna?

    – Personlig er jeg tillhenger av en gylden middelvei. Jeg tror ikke barna har gått av å være i BHG fra 07-16.00, mandag-fredag. Men reduserte dager. Jeg tror BHG er kjempeviktig for barnets utvikling og sosialisering. Det lærer av andre barn, det skaper egen identitet, og sist men ikke minst, så lærer det faktisk fra tidlig alder av, hvordan det skal integrere seg i en institusjon. Det kan høres veldig firkantet ut, men faktum er at barna skal integreres i en institusjon før eller siden. Kanskje er det mer utfordrende, om man har brukt sine første leveår hjemme med mor foran kjøkkenbenken, isolert fra de andre barna. For tiden idag er ikke som den var for femti år siden. Da var majoriteten av barna hjemme, og de møttes på hustrappa, Ute i gårdsplassen. Idag møtes de i BHG. Og de som blir «holdt utenfor» dette nettverket, mister også noe. Så er det store spørsmålet; For hvem sin del er du hjemme. Degselv, eller barna dine? Det bør du kunne argumentere og forsvare. Akkurat som jeg burde kunne argumentere og forsvare mine valg vedrørende mine barn.

    Mvh Mari, som er spent på om du klarer å gi et saklig svar på dette.

    • 1. Jeg har seks barn, fire av dem går på skolen, overgangen har gått helt fint for alle sammen.
      2. Jeg synes det passer å institusjonaliseres når de begynner på skolen. Jeg tror de har godt av være hos hun som fødte dem så lenge som mulig, og så lenge mor ønsker det. Jeg for min del, liker å ha de hos meg. Det er forskjell på barn. jeg har hatt noen i barnepark i perioder. Noen har likt det, mens noen har absolutt ikke likt det. Barn er individer og alle liker ikke det samme. Jeg ser ikke poenget med å stresse med at de skal institusjonaliseres. Du kan lese hva jeg skriver om det i et annet innlegg, hvis du vil. Det handler litt om det.
      3. Jeg velger å ta vare på barna mine selv fordi det er helt naturlig for meg, vi har det veldig morsomt og fint sammen. Jeg vet at vi alle har stor glede av det.

      Alle barna mine er sosiale og klarer seg utmerket. «Isolert» sammen med meg høres ut som om vi aldri treffer folk og at vi er sperret inne og ikke har kontakt med omverdenen. Det stemmer altså ikke, må jeg bare si.
      Barna her har søsken og de leker med hverandre. Tiden sammen med familien er ikke dårligere enn tid med andre som ikke er i familien.
      Vi møter også andre barn både titt og ofte.

      Jeg vet ikke om du er fornøyd med svarene mine, og dessuten synes jeg nesten den siste linjen din kan virke litt nedlatende, for å si det forsiktig.
      Jeg håper ikke at jeg oppfattes slik.

      • Takk for svar, det var oppklarende.

        Nei, det var ikke ment nedlatende, men jeg var skeptisk til om du ville svare meg eller ikke. Jeg aner ingenting om deg, så kommentaren kom ikke fra min oppfattelse av DEG (jeg har ingen forutsetning for å ha noe særlig opplevelse av DEG, da jeg ikke kjenner deg,) – men mer basert på at tidligere har jeg sett bloggere slette kritiske innlegg, og/eller undlate å svare på de vanskelige spørsmålene. Så, beklager om du følte deg snaket «ned» til. Det var ikke intensjonen.

        Som du sier, så er selvfølgelig ikke tid med familie dårligere enn tid med andre som ikke er i familie. Og det er sikkert mange fordeler med å være hjemmeværende mor i så mange år som du har. Både fordeler og ulemper. Jeg respekterer at du har gjort det valget du har, gjennom å gå hjemme med dem, selv om jeg personlig aldri kunne gjøre det samme. Min opplevelse er at barnet mitt springer inn i barnehagen når jeg avleverer henne, (hun har aldri grått eller vært trist ved avlevering) – og hun er glad og tilfreds når jeg henter henne. Min opplevelse er at i barnehagen har hun fått utvikle seg og fått stimuli jeg og min mann ikke kunne gitt henne. Vi er ressurssterke mennesker, men vi er ikke pedagoger. I Barnehage har hun altså fått gleden av å utvikles og formes av noen som er eksperter på området. Hun lærte seg å telle i barnehagen, og hun lærte å si «æsj». Det første var vi veldig tilfredse med, det sistnevnte, not so much. Personlig er jeg «hønemor» og tenker på min datter nærmest 24/7. Jeg elsker lukten av henne, stemmen hennes, og alt som hører til med morslivet. Samtidlig opplever JEG personlig at min identitet er mer enn det å være mor. Og når jeg gikk hjemme fikk jeg ikke benyttet meg av mine faglige ferdigheter. Og det er ikke «interiør», «dekor» eller «blogging» jeg snakker om. Personlig anser jeg ingen av de sistnevnte som et yrke eller en ferdighet, men mer en hobby. Og ja, det var nok nedlatende, beklager, men slik jeg ser det kan ikke landet/verden domineres av mennesker som skal isysselsette seg med slikt. Jeg har mange kreative sider, men det er som sagt hobby, ikke en jobb. Uansett, poenget mitt var at jeg, som menneske, føler jeg får utvikle mine faglige sider når jeg er i arbeid. Og det mener jeg utvikler meg. jeg føler jeg gjør noe meningsfullt og givende utover morsrollen. Det er ingenting som er mer fantastisk enn å være mor, og jeg elsker å være sammen med min datter, men jeg tror både kvinner og menn, mødre og fedre – har godt av å utvikle og utspille andre roller også, slik som man kan i yrkeslivet. Du velger å delta i et tv-program, og du legger ned endel tid i å skrive blogg. Alt godt om det, det er sikkert din måte å skape deg ditt liv, og din identitet, utenfor foreldrerollen. Personlig vil jeg heller gå på jobb.

        Lykke til med søken på kjendislivet. 😉

        Mari.

    • bare for å si det… jeg har aldri i mitt liv gått en dag i barnehage. jeg hadde aldeles ingen problemer med å begynne i førsteklasse, jeg var sosial som bare det og har aldri hatt noen psykiske lidelser eller problemer med å takle overgangen fra å være med en hjemmeværende mamma…
      ikke er det femti år siden jeg var på skolealder, ikke ble jeg sosialisert på gårdstunet heller… tro det eller ei, men jeg møtte faktisk andre barn selv om jeg ikke gikk i barnehage. en hjemmeværende mamma setter ikke på deg lenken og nekter deg å gå ut!

      og hvorfor er det bedre i mange sitt syn at barna begynner senere i barnehagen…for det første så kan barnet forstå mer… det er ikke bare at du setter fra deg barnet der og går… med min sønn så begynte han i barnehage når han var 2, det var supert; jeg fikk forklart han hva han skulle, at jeg ikke forlot han og jeg ville komme igjen om noen timer…
      jeg ser ikke ned på de som har barna i barnehagen fra de er 1 år, på ingen måte, men det er IKKE noe for meg og min familie. og jeg har ikke nødt å begrunne det for noen!

      dette latterlige tullet at alle barn ‘må’ i barnehagen er noe moderne svada som så mange elsker. det som ER sant er at små barn har behov for trygghet, nærhet og en hverdag de kan stole på. noen får være hjemme med mamma/pappa hele dagen, andre sitter 8-9timer på barnehagen og har dèt som sin størstedel av sine første år.
      og hvorfor skal hun så absolutt måtte forsvare sine valg?
      DE har tatt et valg som en familie, det er DERES sak.

      det er så typisk nå i dag at om du er hjemme med barna så må du plutselig stå rettergang for hele Norges befolkning og forklare hvorfor du gjør noe så egoistisk!?
      ja for å gi så mange år av sitt liv til barna for å gi dem den tryggheten og nærheten, å ofre pensjonspoeng, sosial omgang, ekstra penger i form av to lønninger osv, ja det er jo egoistisk…

      og jeg tror jeg kan gjette for hvem sin del hun er hjemme; FAMILIEN SIN…

      • Tusen takk, Cecilie! Ja, nå man må stå til rettergang og forsvare at man tar vare på sine egne barn, har det gått litt langt. Takk for at du deltar i debatten:) Det tror også det er en overdrivelse at barn»må» i barnehagen.

  21. Til sist;
    må jeg også si, at jeg synes det er noe merkelig å sitte å lese om dine barn. Du, som voksen, velger at jeg, et fremmed menneske, skal få en relativt god innblikk i hvem dine barn er. De på sin side har ingen evne til å gi hverken samtykke eller motstand til denne eksponeringen du utsetter dem for. Det finner jeg noe tankevekkende. Jeg synes personlig ikke barns personliv, med bilder og annen informasjon skal være blogginnhold for hvem som helst som ønsker å lese. Jeg får igjen lyst til å spørre hvem det er som får utbytte av en slik «blogg eksponering» som disse barna utsettes for ; du, – eller dem?

    Mari.

    • Ja, du har et poeng der med eksponeringen. Jeg føler ikke at jeg utleverer dem på en negativ måte. Jeg leverer ikke informasjon som jeg tror kan være krenkende for dem eller negativt for dem.
      Vi som familie kommer til å bli vist på tv om kort tid, man får god innblikk i vår hverdag, så at jeg bruker navnene deres er litt naturlig nå.
      Hvem som får utbytte, er litt vanskelig å svare på. Jeg vil si leseren får stort utbytte av å lese hva jeg driver med som hobbyting, mange finner bloggen inspirerende og morsom og koselig.
      Barna er en stor del av livet mitt og den jeg er, og de lider ikke, det kan jeg forsikre deg om. Jeg har aldri satt dem i dårlig lys, eller skrevet noe om dem som kunne gjøre dem forlegne.

      • Jeg synes egentlig ikke du gir noe godt konkret svar her, du går rundt grøten. Jeg, som leser, har ingen interesse av å lese om dine hobbyer. (Jeg har heller ikke lest så mye i bloggen din, jeg var intressert i ditt syn på rollen som hjemmeværende mor) Du har nok forstått at det jeg ønsket å peke ut var at du utleverer dine barn her på bloggen for din egen tilfredstillelse. Barna dine vinner ingenting på det, og jeg som leser vinner egentlig ingenting på det heller. Personlig mener jeg det er særdeles ubetenksomt av foreldre å eksponere barna sine på den måten som du gjør her. Nei, du mener ikke selv du har skrevet noe negativt om dem, – men rettferdiggjør det at de overhodet, (som barn) – skal eksponeres? – Så lenge det ikke er «noe negativt» som skrives om dem? Men, dette får være ditt valg, og vi er forskjellige. jeg personlig ville aldri utlevert barna mine på den måten som du velger å gjøre.

        Som svar på de stråmennene du setter opp innledningsvis; Nei, du er ingen trussel for samfunnet. har noen overhodet ytret at hjemmeværende mødre er en «trussel»? – Neppe. Det er besides the point, eller hva. Statistisk sett vet vi at kvinner gjør det særdeles godt utdanningsmessig, og aldri før har kvinner utdannet seg så mye (og så lenge) – som nå. Så nei, du er ikke en trussel mot samfunnet. Jeg tror stort sett folk har takhøyde for at enkelte kvinner ønsker å gå hjemme med barna, og respekterer det. Nummer to, om du er utakknemlig, det kan jeg ikke svare på. Jeg mener ikke kvinner som går hjemme med barna generelt er utakknemlig, – som om dere av takknemmlighetsplikt ovenfor tidligere generasjoner skal ut i arbeidslivet for enhver pris. Det tror jeg heller ingen andre mener. Jeg synes derfor som tidligere nevnt, at du setter opp to utsagn, (stråmenn) som ikke er særlig relevante. Jeg har iallefall sjeldent (aldri) hørt noen si/lest – at kvinner som er hjemmegående er «utakknemmlige» eller utgjør en «trussel». Nå har jeg svart på dine spørsmål. Kan du besvare mine ?

        Mvh Mari.

        • Det var to spørsmål (stråmenn, som du kaller det) som ble reist under et innlegg jeg leste i går, eller rettere sagt var det i en eller flere av kommentarene til det innlegget som førte til at jeg skrev dette innlegget.
          Jeg akseptere at du mener det er ubetenktsomt å utlevere barna uansett omtale. Det er riktig at de ikke får utbytte av det, hva skulle det være? Men til «min tilfredsstillelse»? Det er ikke akkurat sånn jeg ser det. De er livet mitt og har for meg en helt naturlig plass i min blogg.

      • Ettersom du ikke har vært hjemmeværende har jo ikke du fått slike kommentarer. Det er noen som ser på alle som ikke betaler egen skatt som snylterne på samfunnet.

      • Ja, det samme tenker jeg, jeg er ikke så innteresert i å lese om for eksempel sykkelsport, så da dropper jeg det, Men takk for at du delte din kommentar alikevel, Therese.

    • Jeg tenkte på akkurat det samme, Mari. Kan ikke helt skjønne heller hvor interessant det er å lese om en annen familie’s rot i stua eller at de fant en ting på Fretex…
      Så jeg surfer videre til noe mer interessant, takk for titten inn i stua di.

    • Mari…
      Tolk dette som du vil. Vi ser alle at du er i tvil med dine livsveis valg, om du innrømmer det eller ikke. La oss håpe at du finner freden i dine egne valg, før du stiller-spørsmål-istykker andres. Zoom ut fra verden og du vil få et bredere og mer omfattende syn og oppfattning på muligheter til hvorfor folk velger som de gjør. Jeg sier dette av kjærlighet så før du flyr av hanken i forsvarsmodus, så er dette ikke et angrep, men en opplysning. ♥

  22. Takk!! Jeg er hjemme med mine små med god samvittighet. Men alltid oppmuntrende og høre at det er flere som tenker i samme bane som meg 🙂 Klem!

  23. jeg er så enig med deg, og jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne være lenger hjemme med barna mine. nå skal jeg studere til høsten, og minstejenta er da 1 år og 7mnd, og jeg kjenner det sliter på meg at hun må være hjemmefra så mange timer pr dag, men heldigvis så har jeg en mamma som vil ha henne noen dager i uken, så det blir ikke fulltid første året/årene…

  24. Det ble kjempet for at vi kvinner skulle ha et valg, så la oss for all del fortsatt få ha det valget. Det er nå min mening. For det er like ille å skulle tvinge kvinner ut i arbeidslivet hvis de vil være hjemme.
    Og det er forskjell på hva hjemmeværende kvinner gjør. Ser du har valgt som meg, nemlig å benytte sjansen til å ta kurs via NKI 😉 Jeg har aldri angret på det, men det er tøft det også med barn hjemme (jeg hadde 4 under 7 år på den tida)
    Men kan hinte om at for meg så ble det vanskeligste når jeg skulle ut i jobb, å ikke være egen sjef lenger. Jeg løste det ved å starte eget firma og å jobbe som frilans. Nå lurer folk fortsatt på hva jeg gjør hjemme hele dagen… blir visst ikke slutt på det, selv om arbeidsplassen min er på mitt eget kjøkken 🙂

    • Det er tøft og modig og inspirerende at du har startet for deg selv. Det er det jeg også kommer til å gjøre. Det som er viktig er at det fungerer for deg og familien, så kan andre gjøre som de vil:) Lykke til videre!

  25. Det var flott å lese hvordan du har valgt å leve, og etter som årene går er det stadig flere yngre mødre som ønsker å gjøre det samme, men desverre så har myndighetene alt for stor makt, og dermed nermest presser mødre ut i arbeid. det blir ikke akseptert at mennesker er ulike, med ulikt syn på hvordan man skal legge opp livet sitt. Jeg hørte i går en likestillingsforkjemper uttale seg på radio, og hun sa blant annet : Det største problemet for å oppnå full likestilling, er mødre som velger å vere hjemme med egne barn. Barn er med andre ord et problem !!! Som du sier så har kampen om likestilling gått alt for langt, den er ikke bare komt midt opp i veien, den har kjørt seg fast i grøften på andre siden, og der står den bom fast. Det forundrer meg stadig at det å ta ansvar for barn blir en betalt jobb, med det samme andre tar seg av den. Enkelt sagt så kan en mor jobbe i en barnehage, og få betalt for det, mens hennes egne barn er i en annan barnehage, og andre får betalt for det. Merkelig system. Man skal og må ut av hjemmet for å realisere seg selv, til HVA, og på bekostning av hvem. Skal ordet likestilling nevnes, ja så må vi få en reell valgmulighet, der enkeltmennesket står fritt til å gjøre sine valg, vere hjemme med barn, eller ut i arbeid.
    Full barnehagedekkning, ja vi har i årevis hørt gnålet, det vi nå stadig hører , er hvordan kvaliteten er i mange av disse barnehagene, for få ansatte, for lite ro for små barn, og barn som er i barnehagen mellom 40 og 50 timer i uken. Hadde dette vert voksne i arbeid, ja så hadde arbeidstilsynet stengt hele sjappa, men når det bare er barn , ja så feier vi det glatt under teppet. Stadig så hører vi om barn helt ned i førskolealder som sliter, og barnevernet er ut av stand til å hjelpe mange barn. Hva er det med dette samfunnet, vi har ikke tid til noen ting lenger, og hva prioriteringer angår, ja så kommer barn aller sist i køen.
    Barna, fremtidens voksne, og ja vi former dem, men jeg tviler sterkt på at mange av dem blir særlig omsorgsfulle. Vi har alt i dette samfunnet, men det er også alt vi har. Lykke til med jobben å ta ansvar for egne barn, du gjør en kjempejobb, og stå på i kampen for likestilling, nemlig det å kunne velge selv !

    • Du burde nesten legge ut dette et sted, det var veldig inntressanet å lese! Ja, det er det jeg mener med at likestillingen har gått for langt på noen punkter. Tusen takk for er en veldig god kommentar:)

  26. Er det tillatt/kvalifiserer en mann å blande seg inn her?
    Det er tydelig at blogger med emne som du trekker fram her, Linda, engasjerer. Slik du skriver får det folk til å nikke og riste på hodet. Og det er bra – det engasjerer. Skulle ønsker at mer ministere og ombudsfolk som visstnok skal være gode forståsegpåere på hva som er best for oss også engasjerte seg i slike grassrot diskusjoner.

    Og så synes jeg det er velsig bra med denne respekt for alles valg som kommer til uttrykk her.

    Men så er det også fint at vi får innspill som fra Mari. Det hun skriver om hvor viktig det er å ha barna i bhg og som du sier Mari: «i barnehagen har hun fått utvikle seg og fått stimuli jeg og min mann ikke kunne gitt henne. Vi er ressurssterke mennesker, men vi er ikke pedagoger. I Barnehage har hun altså fått gleden av å utvikles og formes av noen som er eksperter på området…..» Hvis det du skriver her er universellt sant, gir det viktige premisser for hvordan samfunnet skal utformes. Det betyr at foreldre pr. definisjon ikke er nok skikket til å oppdra sine barn. Det er riktig at det ikke finnes noen utdannelse for foreldre – kanskje mange skulle ha ønsket det. Men nå kommer vi vel til noe fundamentalt, gjør vi ikke. Slik denne jorden er designet (hvis den er det). Men hele dyrerike (og alle former for liv) er jo designet slik at det er foreldre (uopplærte) som er de som skal ta seg av barna og har hovedansvaret for at de vokser opp. Ja foreldre kan velge å benytte fag-personer/miljø i forksjellige faser i deres liv. Men det er likevel foreldre som har hovedansvar og som også er best skikket, fordi det er ingen som kan elske dem så ubetinget som foreldre som ga dem liv. Slik er det bare og slik er det designet. Så er spørsmålet hvilken dose av ekstern «fag-eksprtise» barnet trenger.

    Når det gjelder kompetanse og utvikle seg i arbeidslivet. Ja, vi trenger alle å utvikle oss og vi trenger miljø rundt oss for å gjøre det. Vi trenger alle å føle at vi har noe å bidra med og kan gi og føle verdi. Det er nærmest en vedtatt og opplest lov at det er kun når du tar en karrierevei i arbeidslivet at du kan oppleve det. Jeg vet som mange-årig aktør i dette livet at det er noe sant i dette, men ølangt fra en universell lov. Når alt kommer til alt er det kanskje arbeid med mennesker som er det mest givende og utviklende. Og kan man ikke være med på å forme/bygge mennesker i hjemmet? Kan ikke det være like givende?
    Men hvilken kompetanse er det behov for i arbeidslivet? Det er fag-kompetanse – det er sikkert, men like/mer viktig er menneske-ferdigheter, spesiellt som leder. Og selvfølgelig finnes det utdannelse og ekspertråd også på det feltet. Men det har like mye å si hvordan/hva du føler om deg selv for å kunne være god mot andre. Så hvordan skaper vi harmoniske mennesker som kan være gode mot hverandre. Mange vil påstå at hjemmet har en viktig funskjon her.

  27. Eg tykkjer denne debatten er flott. Og ikkje minst er det på eit viktig tidspunkt for meg. Det er berre tre månadar att av permisjonen min, og heilt ærleg, så har eg panikk for det. Å vere heime i 10 månadar er, for meg, for lite. Eg veit ikkje heilt kva eg skal gjere eller korleis eg skal få dette til, men vonar at eg kan finne ei løysing som er bra for småen og for meg.

  28. Mye snakk om frihet til å velge her. Mange har det, og det er flott for dem. Men De fleste av oss har ikke det valget. De familiene som lever på «vanlig» lønn om jeg kan si det på den måten, har ikke noe annet valg enn å sende ettåringen i barnehage. å halvere inntekten er det kun noen få priviligerte familier som har muligheten til. Ja, vi kunne bodd i en 60kvm leilighet og kvittet oss med bilene fks. Da kansje, kunne vi ha klart det, om enn marginalt. Men ha hadde ikke hverdagen gått opp heller. Jeg er veldig nysgjerrig på hva Trude Mostue mente, når hun sa at «det handlet ikke om økonomi» når hun kritiserte oss, og sa vi ikke burde få barn. Det at mange av de priviligerte kritiserer oss som sender barna i barnehage – lurer på hva de ville sagt om de havnet i samme situasjon selv…? Nå til dags er jo alle barna i barnehage eller SFO; og de hjemmeværende barna har ikke lekekamerater lenger heller – slik som før. Er det virkelig bare negativt å si om oss som sender barna i barnehage tidlig? Må si jeg er litt «lei» av den kritikken – kritiser heller politikerne som gjør det umulig med mindre du har nærmere en mill i inntekt.

    L

    • Nei, ingen burde kritisere en for det man velger. Det er lett for de «priviligerte» å si at det handler ikke om økonomi. For økonomi har innvirkning for hva man velger. Det har ikke alltid være så enkelt for oss, vi er ikke millionærer for å si det sånn. Min mann driver et eget firma ved siden av sin vanlige jobb, ellers hadde det ikke gått at jeg var hjemme. Jeg føler meg priviligert som har fått det til, men det er hard jobbing, det skal jeg love. Men det er verdt det, absolutt!
      Jeg har venner som også er hjemmeværende, og det er veldig vanskelig, omtrent umulig å få lån for eksempel.
      Det er leit at det er er sånn at man ikke kan klare seg på en inntekt med mindre den er veldig høy, da.
      Om jeg skulle bli enke, eller alene med barna på annet vis, eller hvis mannen min hadde blitt forhindret fra å jobbe, måtte vi jo hatt barna i barnehage så jeg kunne jobbet.
      Det irriterer meg når noen kritiserer andre for å velge å være hjemme, eller ha barna i barnehage. Det er et følsomt tema. Jeg er sikker på at de fleste mødre prøver å gjøre det som er best for sin familie, på sin måte.

  29. De som sier at de ikke hadde orket å gå hjemme fordi de hadde gått på veggen, aner ikke hva det vil si å være en husmor. Selv har jeg vært hjemmeværende med mine barn (jeg har tre i alderen 28 – 26 – 21) og jeg kan love dere at jeg overhodet ikke hadde tid til å kjede meg.

    Det første året av barnets liv er man jo stort sett i ammetåka selv. Ikke en særlig morsom ansatt å ha på jobb kan jeg love dere. Men heldigvis varer det ikke så lenge. Det er morsomt og utrolig givende å være til stede når barnet tar sine første skritt, sier sine første ord og ja, gjør alt for første gang.

    Barna skal ha frokost (hjemmebakt brød eller rundstykker og ikke bare noen frokost-flinger i en bolle, ja selv syltetøyet lagde jeg selv stort sett). Etter frokost måtte barna re sengen sin, vaske seg og kle på seg, så mye som mulig av seg selv. En fin anledning til å lære seg selvstendighet. Så sant de ikke så ut som små klovner og at det de valgte ut ikke var upraktisk, lot jeg de bestemme hva de skulle ha på seg den dagen.

    Barna trenger utetid med mor, lek og stimulering. Vi pleide å gå på oppdagerferd rundt blokka og utvidet ferden ettersom de ble større.

    Hjemme igjen var det litt alenetid før vi spiste lunsj. Igjen hjemmelaget mat og ikke en ferdigpizza fra Rema 1000. Rundt bordet fikk vi pratet litt om smått og stort. En ypperlig anledning for barna å lære å utvikle språket sitt og kommunisere med mor.

    Etter lunsj ble det gjerne litt mere lek eller vi lagde morsomme figurer av leire, papir eller troll-deig.

    Så dro vi i butikken for å handle inn til middag før paps kom hjem. Det var alltid artig. Barna måtte være med å hente og bringe varer til vognen. De lærte tidlig hva ‘aubergine’ og ‘avocado’ betyr. De lærte tidlig å spise slike grønnsaker også 🙂

    Hjemme igjen var de så mye som mulig med på middagslagingen: vasket, kuttet, skar og dekket bord.

    Når kvelden rant var alle barna slitne og fornøyde. De la seg når de skulle. Paps leste historie for dem før de sovnet mens jeg ryddet opp på kjøkkenet eller vi byttet på.

    Jeg havnet stort sett utslitt i sofaen ved siden av min mann på kvelden, men husker hvor koselig det var å ligge der med armen hans rundt meg mens vi fortalte hverandre om dagen vår.

    Hvordan noen kan si at de hadde kjedet seg hvis de hadde valgt å gå hjemme, er helt uforståelig for meg. Men det forteller også at de ikke vet hva det å gå hjemme betyr.

    Idag forteller mine barn meg at det var noe av det beste de husker fra barndommen, at jeg alltid var der for dem. De er idag trygge voksne med sine egne familier. Jeg er stolt av å se at mine sønner er like delaktige med sine barn som jeg var med de da de var barn. Jeg er såpass innbilsk at jeg tror jeg har litt av skylden for det 🙂

    • Kjempefint å høre hvordan du gjorde det, og det er naturligvis ganske likt her. 5-åringen kan lake kakao helt på engen hånd, pannekaker steker hun også. (Jeg overvåker såklart og passer på at ingen kommer til skade).
      Jeg tror du kan være så innbilsk. Jeg vokste selv opp slik og beundrer min mor for alt hun ofret for å være sammen med oss, og i tillegg sier hun at hun ville gjort det samme igjen selv om hun blir minstepensjonist.

    • Så bra at du har vært en sånn flott mor! Du har gjort en veldig viktig jobb. Selv har jeg vært hjemme i permisjon med baby 10 mnd nå, og med en treåring i tillegg. Han har stort sett vært i barnehagen, men korte dager. Men for meg ble det aldri slik du beskriver. Innimellom orket jeg å få til skikkelig hjemmelaget mat, hjembakt brød, hyggelige butikkturer osv men svært mange opplevelser fra hjemmetiden dreier seg om en sliten mamma med litt for kort lunte, dårlig energi til å finne på middag, et hus som flyter over, en trassig treåring som jeg dessverre har kjeftet litt for mye på, en jakt på muligheter til å få seg litt søvn i løpet av dagen, husarbeid, husarbeid og atter husarbeid. På ingen måte kjedelig (som i «ingenting å gjøre»), men heller ikke så givende som jeg hadde håpet. I stedet for å gå ut og trille, leke pedagogiske leker osv så ble det ofte til at alt husarbeidet måtte gå foran. Nå har jeg begynt på jobb igjen og det føles litt som en pause å sitte i møter, jobbe med prosjekter og tenke på andre ting. Men jeg har i tillegg rimelig dårlig samvittighet for at jeg ikke ble hjemme lenger. Tenker ofte på hvordan gutten min hadde vært i dag om han ikke hadde gått i barnehage siden han var ett år. Hva vil han huske fra barndommen, var jeg alltid der for ham? Jeg tror vi hadde hatt et bedre samfunn og tryggere unger om de fikk være hjemme lenger, og det gnager i meg stadig vekk at hvis jeg virkelig hadde villet så hadde det gått an å være hjemme lenger, men samvittigheten overfor arbeidsgiver, tanken på økonomi samt min egoisme stopper meg. Det er IKKE egoistisk å være hjemme, snarere tvert i mot. Og jeg er skuffet over meg selv som ikke klarte å gjøre maks ut av det. Men heldigvis ser det ut til at jeg nå, når jeg har vært en dag på jobb, klarer å være mer tilstede mentalt for barna når jeg kommer hjem enn da jeg måtte være fysisk til stede for dem hele døgnet. Og mer positiv også, særlig nå når pappaen er hjemme i perm og tar en del av de kjedelige oppgavene mens jeg (slapper av) på jobb 😉

      • Det er forskjell på å være hjemme i 10 mnd og mange år. Jeg tenker at når man «venter» på at man skal ut i jobb igjen, eller vet at tiden hjemme i permisjon er midlertidig, så kanskje man ikke kommer helt inn i det, liksom. Jeg kan ta helt feil, altså, for jeg vet jo ikke hvordan det er å ha persmisjon og skulle ut i jobb igjen etter en viss tid.
        Jeg også er jo sliten noen ganger, og vi sitter ikke å leker «pedagogiske» leker hele tiden. Det blir mer sånn at barna lærer hva man gjør hjemme, er med på å sortere skittentøy, trykker på knappen, hjelper til med matlaging, støvsuger og vasker. Jeg innlemmer barna i husarbeidet og de føler seg viktige. De vet at de hjelper til og at jeg klarer meg litt dårligere uten dem. Det gir dem en god følelse. At de noen ganger må vente fordi jeg er opptatt synes jeg ikke er noe stress. Da kan de prøve å klare seg litt selv og underholde seg selv. Det lærer de masse av! Såklart de noen ganger må vente. Men her i huset er fordelen at vi er flere, så istedet for å bare komme til meg, henviser jeg de til andre som kan hjelpe dem, søsknene!
        Kanskje man har en annen innstilling og forventning når man vet at man «snart» skal ut i jobb igjen?
        Tiden hjemme med en baby er gull verdt! Men man er også sliten. Ammingen utløser hormoner som gjør det søvning. Det er dødssmart, for det tvinger mor til å slappe av, og det trenger hun:)
        Ikke plag deg selv med å være skuffet over deg selv, som du sier gjør jobben sånn at du er mer mentalt tilstede når du kommer hjem. Det viktigste er den tiden man faktisk har sammen, at man da er tilstede. Uansett hvor mye tid dere har sammen, så vil mor alltid ha størst påvirkning på barna sine, tror jeg 🙂

  30. Du har mange gode poenger her.
    Jeg selv kunne gjerne tenkt meg å jobbe deltid for å ha mulighet til å hente datteren min litt tidligere på sfo/skole enkelte dager. Slik som det er nå så tar jeg buss til jobb hver dag og pga arbeidstid kan jeg ikke hente før sent på ettermiddagen. For all del… Hun trives på skolen, men jeg føler ofte at mye kvalitetstid går tapt når de få timene vi har må brukes til middag, lekser og kveldstell… det er begrenset hvor mye kvalitetstid man får presset inn i en helg.

    • Det er jo ikke lett hvis man ikke har noe annet valg enn å jobbe. Selv var vi så heldige at vi hadde økonomi til å la meg være hjemmeværende. Det er ikke alle som er priviligert slik selvsagt, og mitt hjerte blør for kvinner som lengter etter å være mer med barna sine, men som ikke kan.

      Èn ting dere arbeidende mødre kan trøste dere med, er at barna stort sett vokser opp til å bli lykkelige mennesker allikvel, forutsatt at dere er med de både mentalt og fysisk når dere endelig er sammen med de. Det verste barn opplever er jo foreldre som ikke snakker med de når de er der. Jeg har sett alt for mange foreldre som detter ned foran sofaen og ser på TV istedenfor å delta i barnas liv – eller enda verre bestikker barna med tekniske dingser og håper at de tingene kan oppveie fravær av mor og far. Det blir helt feil.

      • Godt poeng! Det som er viktig er at man er tilstede når man ER sammen. Selv om ikke alle mødre kan være så mye med barna sine er de likevel den personen med størst innfytelse på barna sine. Fedre som tilbringer liten tid eller i værste falle er helt fraværende har også innfyltelse, men i negativ forstand. Alt barna opplever foreldrene sine gjør, har innvirkning på dem. Så om man har liten eller mye tid med dem, gjelder det å bruke den godt!

  31. Linda! Tusen tack för en fin blogg och tema. Kan bara säga att jag håller med dig helt och fullt! «Hvis man skal gjøre som andre sier at du skal , blir man aldri lykkelig. Stå på dine egen valg og vær ærlig med deg selv. Da kan du aldri “skylde” på andre, men være glad for at du styrer livet slik du selv vil. Det burde alle kunne gjøre:)»

    Flott sagt! //Malin

  32. Takk for kjempe fin blogg! Så morro å lese om mødre som elsker å være hjemme !

  33. Hei Linda 🙂 Bra innlegg, jeg er også hjemme med datterne min. Blir 2 år nå og vi føler vi har tatt det beste valget for oss og vår familie ved at far jobber og mor kan bruke tiden hjemme med datteren vår. Jeg har også fått mye komentarer fra andre og blitt kritisert for at jeg ikke har henne i barnehage og at jeg velger å gå hjemme, men jeg kjenner at jeg ikke gidder bry meg lenger, det er VÅRT valg. Min 2 åring snakker bra og utvikler seg helt normalt, det er hva man gjør det til selv, vokser barnet opp i en vogn på kjøpesenteret så skjønner jeg det, men vi som faktisk aktiviserer barna og sosialiserer dem med andre barn tror jeg ikke gjør noen dårigere jobb enn de som setter barna i barnehagen fra 07.15 til 16.45. Jeg skjønner de som ikke har noe valg, men de bør heller ikke kritisere oss som faktisk har ett valg og som velger å være mamma istede for karrierekvinne. Mange klarer fint begge deler, men vi synes dette er beste løsningen for vår lille familie 🙂 Så er så enig med deg Linda 🙂

    • Nei det er feil å kritisere og ikke i tråd med hvorfor man kjempet frem en rekke ordninger, som har gjorde det lettere å ta slik valg. Kona er førskolelærer og vi valgte å la henne være hjemme de første 3 årene. Noe av synsingen kommer vel av at ett moderne hjem ikke lengre er så arbeidskrevende og hjelpemiddelene mange. Slik sett kan mors omsorg bli så intens at det ikke tjener barna. Hvor familier idag absolutt må fylle all tid med noe. Hvor presset
      mot barna blir en belastning i seg selv. Husker jeg som barn, fikk lov å være selvstendig og undersøke ting, uten voksene tilstede. Eksempelvis ville jeg aldri tørt å la mine barn få lov til å dra avgårde som 10åringer med en svær robåt, uten svømmebelte (var svømmedyktig og datt uti) og hoppe på tømmerflåter under fiske. Så kanksje vi overdriver dyrking av ungene og gjør de til late og bortskjemte inivid, som når de møter motgang blir helt ute av seg.

      • Jeg vet jo ikke alt om hvordan ting fungerte før i tiden. Men jeg kan iallefall forsikre om at selv med alle hjelpemidlene jeg har som vaskemaskin og alt, så kan jeg holde på nesten døgnet rundt. Men jeg skjønner hva du mener med at barn kunne være selvstednig og utforske ting. I dag er vi sikkert mer engstelig for kidnapping og det er mer trafikk så de kan bli på kjørt og alt. Vel, jeg synes denne debatten har vært positiv. Det har kommet frem mye forskjellige meninger, som bare gjør meg klokere.
        Takk for din kommentar også:)

  34. koselig med flere hjemmeværende.
    Koser meg hjemme med datter på 1 år,
    Var hjemme med storebrødrene som nå går i 2 og 3 klasse.
    Er takknemlig for å ha mulighet til dette!
    Koselig å være en «homemaker».
    En venn skrev engang; i alle yrker kan du erstattes av en annen som kan gjøre jobben du gjør. Men hjemme, er der ingen som erstatter deg. Det man ikke gjør der blir ikke gjort.

    • Ja, det er i stil med hva jeg sier noen ganger: Alle kan være en lære, en sykepleier, tannlege, og statsminister for den sakens skyld, men det er bare en som er mor til mine barn, og det er meg.

      Takk for kommentaren din!

  35. En helt usammenlignbar situasjon med 50 tallets husmødere.
    50 tallets husmødre hadde nok med alle de arbeidsoppgavene de stod overfor.
    Vask av klær i en bryggepanne, vaskebrett og vrimaskin. Små leiligheter hvor det meste skjedde i kjøkken og dagligstue. Ofte var stue også soverom for flere av familiemedlemmene.
    I arbeiderstrøkene hadde de fleste kvinnene enten hjemmearbeid eller en liten vaskejobb, de tok mens ungen ennå sov. Det var ikke uvanlig at under på 4-5 år var alene hjemme noen timer på morgen, men mor var på en 2 timers vaskejobb og hvor nabo skulle se innom.

    Idag skjønner jeg ikke hvordan de fikk til julemidagen på en 10 til 15 Ampers hovedkurs og 6 Amp til fordeling. Ungen løp rundt og var bare hjemmom for å få noen brødskiver. Det er jo først i moderne tid folk har tid til å sitte og «dyrke sine barn» Familiene på 50 tallet var «naive» og slengte 2 unger bak i bagasjehylla, på folkevogna eller sattt ungen fast i en bilstol, som var festet med 2 små og svake jernbøyler på seterygg.

    På slutten av 50 tallet og fremover utvikles det moderne forbrukersamfunnet og behovet for arbeidskraft øker og folk ønsker mere penger til å leve ut sine drømmer. Stadige flere kvinner blir økonomisk uavhengig av sine menn, gjennom egne tjente penger og støtteordninger. 50 tallets «tvanges adopteringer» avsluttes og kvinner som møter vold i hjemmet får friheten til å komme unna og skape ett bedre liv for seg og sine barn.
    De var på 1960 tallet og særlig på 1970 tallet «Volvo’s sikkerhetsfilosofi» og Svenskens sikkerhetstenkning, om å skydda barnen, slo ut i en rekke nye produkter. Produkter som Tripp Trapp stolen kom jo i 1972.

    Gruppepresset på 1950 tallet var brutalt. Alle som ikke var A4, fikk kritiske blikk og kommentarer. Måten du gjorde ting ble vaktsomt registert. Hvordan du hang opp klær til tørk og i hvilken rekkefølge og tidspunkt fulgte strikte regler. Trappevask var en risikosport, hvor oppgangens «Dronning» bestemte om jobben var godt nok utført.

    Så dagens kvinner,som har økonomi til å være hjemme med sine barn, er sannsynligvis den mest priviligerte gruppen kvinner, vi noen gang har opplevd. Nyt det, for dere er antakelig den siste generasjon som får oppleve dette!

  36. Kos deg hjemme med god samvittighet du!!! Som du sier -hvor heldige er ikke vi som har et valg!!! Og denne småbarnstiden går så fort – brått er de store og Flytter fra oss! Nyt med god samvittighet – hadde jeg hatt muligheten hadde jeg helt klart vært lengre hjemme! KlemM

  37. Helt enig her.. Jeg har ingen barn selv men jeg har alltid ønsket å kunne være hjemme å pusle med hus og barn.. jeg har alltid ønsket å være en husmor.. Det er synd at det i dag er vanskeligere å være husmor pga. økonomien, jeg føler jeg føldt i feil århundre. Jeg forstår jo såklart hvorfor kampen ble utkjempet også, likestilling er en flott ting og på mange områder trenger vi det. Dessuten er det forskjell på de kvinnene som ønsker å være selvstendige og heller vil være i jobb.. kjenner til mange som ikke kunne tenke seg en husmorstilværelse.

  38. vær stolt over at du oppfører deg som en ekte kvinne

  39. feminister er ikke ekte kvinner men paodier på kvinnekjønnet

  40. synes dette her kommer ingen steder… det er mange av oss som liker å jobbe… det er mange av oss (kvinner ) som liker å være hjemme hos barna. det som er viktig er at det er din VALG– at du vil ha det sånn og du er at barna dine liker det. . synes vi er veldig heldige å ha 10 mnd. permisjon.. la meg fortelle dere noe. jeg kommer fra Chile.. der hadde vi mammapermisjon på bare 82 dager.. Jeg føler jeg har vært veldig velsignet og heldig som kunne være hjemme hos barna mine.. Jeg vil også si at jeg er en av de mange mødre som LIKER /ELSKER å jobbe og har følt meg som en skikkelig dårlig mor noen ganger pga andre sine meninger. Men så husker jeg at det var jo min valg å gjøre det fordi det er det som virker i familien min. Barna mine elsker bhg og det er det som hjelper meg å føler meg bedre.
    Vil også si at Lindas barna elsker å ha det sånn. Jeg er heldig som kjenner dem. det har vært noen ganger da jeg kunne ønske og ha energien og kreativitet hun har.. Men det er jo grenser til alt 🙂 jeg elsker å lese hennes blogg ..

    • Tusen takk, Andrea, du er så søt! Og du vet at jeg støtter og respekterer deg for dine valg. Det er sånn det burde være. De som ønsker å jobbe skulle jobbe uten å ha dårlig samvittighet eller bli kritisert, og omvendt. Man kommer ingen steder ved å rakke ned på hverandre. Du er en super rollemodell for barna dine:)
      klem!

      • takk Linda 🙂
        I går pratet med moren min i Chile om dette. Hun var hjemme med oss til vi var ferdige på skolen. I så mange år. dag etter dag , var hun alltid der for oss– Hun er så takknemelig for at hun hadde muligheten til å gjøre det og passet på oss hele tiden. Tenker på henne når jeg leser din blogg. Husker at hun gjørde så mye for oss. vi klarte oss veldig fint selv om vi var «bare» hjemme.
        så spurte hun meg,, andrea kan du gjøre det samme?? kan jeg det??? tror ikke jeg kan. Jeg har gjørt det.. og koste meg som bare!!!!!!!!!!!!! men så ble det sånn at jeg ville litt mer…. tror det er mange som opplever det samme. og det er helt greit. spør du meg.. hvorfor må vi forsvare våre valg? hvorfor må du forsvare at du elsker å være hjemme med barna dine???hvorfor må jeg forsvare å være i jobb?? Det som er viktig for en mor som er i jobb er å lære seg å prioritere. jeg har tid til barne mine hver eneste dag. vi har frokost sammen. vi leker sammen. de får alltid hjemmelagd mat. de lærer av oss. vi har det moro sammen. det har aldri vært sånn at jeg ikke har tid til dem. jeg har alltid tid til æ høre på dem. jeg vet ikke hvordan det er med andre mødre som er i jobb, men det som er viktig i vår familie er å PRIORITERE, som jeg har allerede sagt.
        . sist vil jeg bare si at jeg synes ikke du er utakknemelig.. du har jo tatt et valg sammen med mannen din og vet at han setter så stor pris på ditt valg.
        stå på det du VET er best til din familie, du trenger ikke å forsvare deg , det sier jeg til meg selv hver eneste dag..

        • KJempefint Andrea! Det kan nesten virke sånn noen ganger at Kvinner som er i jobb, er imot kvinner som er hjemme og omvendt. Det er helt sprøtt, spør du meg. Jeg tror de aller fleste av oss prøver å gjøre det beste for seg selv og for familien sin enten de velger å være ute i jobb eller være hjemme. Begge deler burde respekteres fult ut, vi trenger ikke å være imot hverandre! VI som mødre burde støtte og lære av hverandre.
          Stor klem!

  41. jeg syns norske husmødre er litt patetiske. Liker mye mer den amerikanske stilen, der er det helt OK å være husmor, men også helt OK å være karrierekvinne. Det patetiske begynner med denne statsstøtten de skal ha, kontantstøtten fra staten burde være 10 000 kr buhuuu, ingen respekterer meg, buhuuuu

    JObber du i huset så får mannen din forsørge deg. Du jobber for ham. Han er din arbeidsgiver. Ikke jeg og fellesskapet.

    • Jeg jobber ikke for mannen min, vi jobber sammen, for å bygge opp og styrke familien. Han er ikke min arbeidsgiver, men min partner. Kontantstøtten kan man sikkert diskutere.

      • Kunne ikke være mer enig, Linda!

        «JObber du i huset så får mannen din forsørge deg. Du jobber for ham. Han er din arbeidsgiver.» – Inga, hvordan kan du mene det? Hadde en amerikansk husmor hørt det hadde hun antagelig gitt deg en utskjelling. Selv om jeg var hjemme med barna mine falt det meg aldri inn at det jeg gjorde hadde mindre verdi enn hva mannen min gjorde. Vi fordelte arbeidet; jeg tok hånd om hus og barn; han brakte inn pengene. Men aldri aldri at mannen min forlangte at jeg «jobbet» for ham. Bare tanken er latterlig. Hvis din man skulle betalt en til å gjøre de oppgavene hjemme hos dere, gjett hvor mye dette hadde kostet ham?

        1) Barnevakt
        2) Daglig rengjøring
        3) Årlig hovedrenhold
        4) Innkjøp av mat etc
        5) Innredning og dekorering
        6) Pedagogisk oppdragelse av barna
        7) Kokk
        8) Betaling av regninger og annet forefallende kontorarbeid
        9) Vasking og stryking av klær
        10) koordinering av annet logististisk arbeide (anskaffelse av strømleverandør, telefon, tv/internett, etc, etc)
        11) Jeg kunne fortsatt i det uendelige…

        Jeg er sikker på at når du får lagt sammen de summene vil du se at din mann IKKE ville hatt råd til å ansette noen til den jobben.

      • Godt svar Sonja Ruud. Takk!

      • enig at det er spissformulert, men mitt poeng er at du jobber for han og deg selv, ikke for fellesskapet. Syns ikke vi skal betale mer kontantstøtte, pensjonspoeng og støtte ved evt skilsmisse. Mannen bør dele sine pensjonspoeng, sin lønn og betale deg underholdningsbidrag dersom dere inngår i de 50% som skiler lag. Prinsipiell forskjell mellom den amerikanske husmoren og den nordiske her. og please slutt å syt, dere koser dere nok!

        • Jeg syter ikke, jeg. Jeg er hjemme uansett kontatstøtteornindg eller ikke. Og jo ,jeg vil si at jeg jobber for fellesskapet også. Jeg oppdrar glade og trygge barn, jeg tror samfunnet er tjent med det, jeg tror at det kan forhindre depresjoner og andre former for lidelser som staten etterhvert må betale for å behandle. Ikke at alle som ikke er hjemme kommer til å lide, men det er blitt en kjent sak at en stor andel barn er stresset allerede ved 5 års alder! Det er meget tankevekkende og er verdt en diskusjon.
          De økonomiske forholdene som du nevner kan man også diskutere.
          Man skal tenke seg godt om før man stifter familie. For oss handler det ikke om penger, dette handler for oss om hva som er best for vår familie og spesielt barna.
          Og ja, jeg koser meg veldig, det kan jeg love deg!

    • Poenget er at staten burde være sjeleglad for at noen velger å være hjemme for det sparer de jo ganske mange tusen i året på! Barnehagedrift er mye dyrere enn kontantstøtte. Hører at noen kommuner nå vurderer kommunal kontantstøtte for å slippe å bygge ut barnehagene når kontantstøttetiden forkortes og slik spare penger.

  42. jeg liker godt tankene dine om å kunne velge selv, jeg gikk hjemme ett år med guttungen og hadde ikke mulighet til mer enn det, utdannet meg ferdig og fikk fagbrev, så fikk jeg sparken, fordi jeg hadde vært så mye borte.

    min mening ang det er at hadde jeg vært hjemme flere år så kunne jeg kommet meg tilbake på jobb uten mye frahver pga sykt barn, barnehager sender jo hjem unger bare det er en liten ting, guttungen har ofte litt bløtere avføring enn vanlig, faren hadde ikke mulighet til å hente ham siden han lever ett annet liv. økonomisk går det bare akkurat rundt med sykepenger jeg får.. (problemer med ryggen)

    likte ihvertfall innlegget ditt veldig godt 🙂

  43. Flott innlegg! Fikk lyst til å lage en lang kommentar, men begynte på et eget blogginnlegg i stedet. Så får vi se om det blir ferdig.

    Jeg tror ikke likestillingen har gått for langt. Den går kanskje litt feil innimellom. Og den har nok et stykke igjen å gå.

  44. Pingback: Derfor blogger kvinner om trivialiteter | Frøken Makeløs

  45. Hjemmemamma kunne jeg aldri ha vært, men likevel er jeg litt misunnelig på dem som er det…

    Da mine var små, hadde vi en miks av full barnehageplass, halv barnehageplass og park. Avslutningen på barn i førskolealder var full barnehageplass i barnehagen som ligger i samme bygg som jeg jobber, få minutters gange hjemmefra. Det gjorde at det ble korte dager i bhg når jeg hadde korte dager på jobb, det var mange nabobarn i bhg og jeg fikk jobbe…

    Jobbet redusert for å få til løsningen med parken, og da var vi to par som delte på før og etter parktid. Det fungerte veldig bra, og ungene er fortsatt gode venner (yngstemann går i 3. klasse nå).

    Vinner jeg i lotto, går jeg sikkert ned i stillingsprosent, men på jobb vil jeg.

  46. Jeg ble sittende å lese gjennom både blogginnlegg og alle kommentarene. Veldig mye fornuftig, men også en del som bare er helt fullstendig på sidelinjen og oser av lite tolleranse.

    Selv har jeg valgt en gylden middelvei. Jeg var hjemme med barna de første årene. I denne perioden tok jeg sykepleien desentralisert. Etter endt utdanning var barna startet på skolen og jobbet jeg ca annenhver helg og noen ettermiddager i noen måneder, før jeg begynte å jobbe 60 % natt. Jeg er på jobb 7 netter i løpet av 3 uker og sover mens ungene er på skolen. Ergo har jeg resten av tiden sammen med dem. Selv om jeg jobber på denne måten, anser jeg meg selv å være hjemmeværende mamma.

    Nå er ungene blitt tenåringer, og jeg ser mer enn noen gang verdien av at jeg er til stede for dem. En tenåring trenger virkelig en hjemmeværende mamma. Ungene setter pris på det.

    Mannen min, med kontorjobb, setter også pris på å slippe så mye husarbeide, slik at han har tid til å holde seg i en del aktivitet (trening) på fritiden. Det er også viktig.

    Jeg har mye «fritid» på dagtid. Denne tiden bruker jeg til å dra på skogs- og fjellturer. Det gir meg mye energi og mening i hverdagene. Er ungene fri fra skolen på ukedagene tar jeg dem av og til med på tur, selv om de er «data-ungdom» setter de nok pris på denne muligheten til litt å gjøre noe for meg; å være med å gjøre noe jeg er glad i.

    Vi har veldig lite tenåringsopprør her i huset. Ungene er trygge på meg. De kommer og snakker. Jeg kjenner dem godt og kan «raskere enn lynet» fange opp når de har problemer av ett eller annet slag. Jeg har TID til det.

    Jeg mener det står stor respekt av å være hjemmeværende i dagens samfunn!

    • Tusen takk, Siv Anita:)

      Jeg har tatt litt avstand en stund fra debatter omkring Hjemmearbeidende/utearbeidende. Det er mange fordmmer der ute, som jeg aldri har enset før i det senere når jeg havner i eller kommer over disse debattene. Men jeg tenker at det spiller overhodet ikke noen rolle for meg hva andre gjør og hva andre mener. Jeg lever det livet jeg gjør og er veldig fornøyd med det, og det er nok for meg:D

  47. P.S! Linket til deg i innlegget;

    http://villmarkshjerte.blogspot.com/2012/03/hjemmevrende-mamma-vs-2-timers-mamma.html

    Si fra hvis du vil ha linken tilbake til deg fjernet, da skal jeg gjøre det øyeblikkelig.

    Siv Anita/Villmarkshjerte

  48. Bare for å ta dette opp til et mer overordnet nivå: Sett at alle mødre var hjemme med barna sine. Bortsett fra at de da kanskje burde slutte å utdanne seg (ganske bortkastet for samfunnet å spandere utdannelse på en hjemmeværende lege), hvem skal jobbe på sykehjem?

    Vi hadde jo hatt et kjempeproblem om kvinnene sluttet å jobbe. Da ville hjemmeværende mødre i realiteten også måtte tatt vare på gamle/syke foreldre. Det at en liten, eksklusiv gruppe går hjemme og passer på barn blir jo litt å skumme fløten. Selv om du lever billig og kutter på ting så er det jo andre kvinner som underviser barna dine og tar vare på dine foreldre/besteforeldre.

    • Det er aldri bortkastet å ta en utdannelse. Samfunnet «spanderer» vel ikke en utdannesle? Må ikke folk betale for dette selv?
      Dessuten trenger man ikke å være hjemme for bestandig fordi man får barn, men kanskje litt mer enn ett år? Alle får ikke seks barn som meg. Det kommer aldri til å skje at alle kvinner vil være hjemmearbeidene, så det er ingen vits i å spekulere i det synes jeg.

      Andre kvinner (og menn) underviser barna mine på skolen og tar vare på de eldre på eldresenter. Ja? Hva er galt med det? Hvor kommer dette inn her?

      • Med mindre man velger en skole som NKI, BI eller andre private utdanningsinstitusjoner så spanderer samfunnet ja. Å gå på universitetet kostet meg ca 400 kr pr semester i semesteravgift. Ellers var jo undervisningen «gratis». Så kostet det selvsagt en del å leie hybel, kjøpe bøker osv, men jeg fikk jo også stipend og lån fra Lånekassen. Om vi skulle betalt for all utdannelse selv så tror jeg nok vi hadde hatt mange flere hjemmeværende mødre i Norge 🙂

        • Javel. Men det er uansett aldri bortkastet å ta en utdannelse! Man trenger jo ikke å være hjemme med barna for alltid. Dette er kun noen år av en kvinnes liv! Man har jo mange år igjen selv om man er hjemme med barna i noen år.

    • Om ALLE kvinner sluttet å jobbe ville det blitt et problem, ja, men ALLE kvinner får ikke barn samtidig eller får like mange barn. Om alle disse hadde tatt vare på barna sine selv, hadde man jo ikke trengt så mange barnehager eller folk som jobber i dem.
      Tenk også så deilig det hadde vært for de eldre å leve sine siste dager med sin familie, og at denne familien hadde tid til dem. Sånn er det vel ingen som har det lenger.

  49. En annen ting: Du skriver at du ikke fordømmer de som har barn i barnehage, samtidig skriver du i en kommentar at «jeg tror at det kan forhindre depresjoner og andre former for lidelser som staten etterhvert må betale for å behandle». Mener du at mødre som jobber påfører barna sine depresjoner?

    • Jeg fordømmer ikke de som har barna i barnehage, hvorfor skulle jeg det? Det får alle gjøre som de vil med. Jeg tror at barn som er mye i barnehage (ikke alle) utvikler stress. Jeg tror ikke vi har sett alle følgene av at barn begynner tidlig i barnehage. Men det er påvist at mange av de har stressymptomer. Det blir spekulasjoner å si at mødre som jobber påfører barna sine depresjoner. Mennesker som ikke har vært i barnehage kan også utvikle depresjon.
      Jeg tror at barn som får en rolig start på livet hjemme med mamma får mer kjærlighet som de kan nyte godt av resten av livet. Jeg husker ikke helt hvor jeg har det fra desverre, men jeg har lest at det du lærer og får tilført før du er 3 år kan være avgjørende for resten av livet ditt.
      Hvorvidt mødre som jobber påfører barnet sitt depresjon har ikke så mye med det at hun jobber, tror jeg. Det er vel heller mer hvor mye hun har å gi sitt barn. Men det gjelder jo hjemmearbeidene også. Alle mødre prøver å gi barna sine alt hun kan gi, vil jeg tro.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.