Mitt spøkelse – spiseforstyrrelsen

Jeg liker ikke det ordet «overvektig». Men jeg er altså overvektig, jeg har noen kilo jeg skal bli kvitt. Men det har ikke alltid vært slik.
Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til mat. Jeg klarer ikke å nyte uten å ha dårlig samvittighet. Jeg har en indre kalkulator som regner ut hvor mye kalorier jeg får i meg. Jeg har ofte dårlig samvittighet når jeg spiser, med mindre jeg spiser salat, selvfølgelig da uten dressing på. Når mannen min og jeg ser på film og spiser godteri hører jeg alltid en indre stemme som sier at jeg ikke burde spise noe. Jeg kan nesten gå glipp av halve filmen. Og etterpå får jeg dårlig samvittighet fordi jeg spiste. Det er som om jeg våkner opp og innser hva for galt jeg har gjort.
De som kjenner meg fra gamledager, fra videregående, kjenner meg som en treningsfreak og veldig tynn, til tider altfor tynn. Faktisk undervektig.

Det var veldig slitsomt å være sånn. Jeg frøs hele tiden. Jeg hadde med en tykk genser på skolen selv om det var varmt fordi jeg trengte noe mykt og varmt og sitte på så jeg ikke fikk så vondt i rompa. Det vokste ut små dunhår over hele kroppen. Jeg mistet hår og menstruasjonen uteble. Du har det ikke bra når du har det sånn. Jeg kunne ikke spise sammen med andre.

Det var en prosess å bli «frisk». Mat vil alltid være noe jeg må anstrenge meg i forhold til. Jeg tror at det alltid vil være en indre stemme der som sier at jeg ikke burde spise ditt og datt. Det er som et spøkelse som lurer. I perioder i mitt voksne liv har kampen vært så hard at jeg til tider ikke har orket å kjempe. Noen ganger er det lettere å bare gi seg hen. Gi seg hen til de vonde tankene, hele tiden høre på stemmen i hodet, la være å spise, eller kvitte seg med maten så fort jeg kan.

Men så er det sånn at jeg nekter å gi opp. Jeg stritter imot, for jeg vil jo ikke tilbake dit jeg var før. Jeg vil være lykkelig. Etter mange svangerskap har jeg fått noen ekstra kilo. Jeg har pleid å gå ned i vekt mellom svangerskapene, men har ikke greid det etter nr 5 og 6. Jeg sliter litt nå med å gå ned i vekt. Kanskje er det vanskelig for meg også fordi jeg har denne stemmen i hodet som jeg kjemper mot. Jeg synes iallefall det er vanskelig. Noen sier at det er bare å gjøre sånn og slik. Men hvis det hadde vært så enkelt, hadde det ikke vært så vanskelig!

Grunnen til at jeg deler dette, er at jeg har endel jenter som leser bloggen min som lider av spiseforstyrrelser. Det er en kjent sak at en stor andel jenter har spiseforstyrrelser. Disse jentene blir voksne en dag. Og da har de det fortsatt. Akkurat som jeg. Og akkurat som mange andre, tror jeg det er veldig mange damer der ute som har et anstrengt forhold til mat. Akkurat nå vil jeg ikke si at jeg har direkte spiseforstyrrelser, men jeg har et anstrengt forhold til mat. Det ar alltid godt å vite at man ikke er alene. Hvis noen kan finne trøst eller støtte i dette, er jeg glad for det.

Jeg har et rikt liv nå, med mange barn. Man kan kanskje tenke når man er midt i det vanskeligste at man ikke kommer til å få barn fordi man har nok med seg selv. Det kan jo også være tilfellet for mange. Men jeg vil si at for min del, så har det å få familie gitt meg et helt annet perspektiv på livet og på kroppen min. Mye av tiden min går til andre enn meg selv, det tror jeg er veldig sunt.

Jeg tror det er veldig mange damer som sliter med noe av det samme som meg. Når jeg er midt i en kamp med disse stemmene og har lullet meg helt inn, tør jeg nesten ikke å reise meg fra det, for det blir en slags venn. Det blir en så stor del av deg at du vet ikke hvem du er uten. Vanskelig å forklare, men jeg tror at mange forstår hva jeg mener.

Jeg er svært lykkelig nå. Jeg vil mye heller være her jeg er nå enn der jeg var for 15 år siden. Jeg føler meg mye sterkere og gladere. Jeg velger å være glad og har så mye å være glad for så det er ikke så vanskelig.

Det er skummelt å dele dette, men det får stå sin prøve. Jeg finner mye støtte i å lese om andre som deler de samme utfordringene som meg, så jeg håper andre kan finne støtte i dette også.
Ha en fin dag!

Linda

13 Comments:

  1. Hei Linda. Dette deler du på en veldig fin og naturlig måte.Og slik du skriver virker det som du har tatt overtaket på de vanskelige tankene, og at du heller velger å fokusere på det positive i livet ditt. Jeg er sikker på at noen vil føle seg styrket av å lese det du skriver. Mange sliter med mat. Selv kjenner jeg flere, også innen familien. Fortsett å kjempe mot stemmen! 😉

  2. Takk for at du deler Linda. Jeg kjenner meg igjen og har også fortsatt den indre kampen som du beskriver. Trur mange vil kjenne seg igjen i den. Det er en prosess jeg skulle ønske man hadde en løsning på, og det med kosthold burde vært mer naturlig for oss enn det er i dag. Vi burde ha sluppet den dårlige samvirtigheten, men samtidig så er det jo bra at vi vet hva som ikke er bra for oss. Hva som kan trigge de negative tankene.

    Jeg håper vi kommer til det punktet at vi kan kose oss med dårlig mat og inninellom. Det må være målet.

    • Absolutt Ane, enig i det målet. jeg prøver mange ganger og klarer det, men av og til klarer jeg det ikke. Jeg har lest om din kamp for litt siden. Noen gagner må jeg bare nekte med enkelte ting for jeg orker ikke den dårlige samvittigheten etterpå. Av og til blåser jeg i det, for jeg vil også kose meg. Det er avgjørende for meg å ha helt kontroll på hva jeg spiser. Det er jo en bra ting i og for seg. Men jeg misunner de som det går helt automatisk for. Det gjør det ikke for meg.
      jeg beundrer deg, Ane og finner støtte i det du skriver om det.

  3. idag måtte jeg tørke en tåre etter å ha lest innlegget ditt. Både av sympati med deg, men også fordi jeg kjenner igjen den stemmen. Mat og kropp er vanskelig, og det er slitsomt å aldri kunne kose seg uten å måtte betale prisen med dårlig samvittighet. Det er også slitsomt å alltid være sulten og tenke på hva man kan eller ikke kan spise.Slitsomt å måtte være «flink» hele tiden.
    Skulle ønske jeg hadde et mer avslappet forhold til det, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få dettil.
    Takk for at du deler av din erfaring.

    • Jeg er glad for å dele av mine erfaringer når det kan trøste og styrke andre. Takk for at du deler av din erfaring også, Linda! Det er veldig slitsomt å være «flink» hele tiden ja. PÅ en måte late som om stemme ikke er der. Den komme liksom snikende og overvåker når som helst. SOm et spøkelse.
      Det er faktisk fint å vite at vi er flere. Jeg tror vi er veldig mange egentlig, men dette snakker man ikke så veldig ofte om. Det hører liksom «ungdomstiden» til. Men selv om vi er blitt voksne, så er vi fortsatt den samme.
      Stor klem til deg, Linda!

  4. Jeg husker så veldig godt den perioden Linda! Og jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver. Det er virkelig et spøkelse som ligger og lurer, og spesielt når ting blir litt vanskelig blir det en kamp for å ta kontroll over de negative tankene. Du er tøff som står fram med dette Linda! Det er mange av oss som har det på denne måten, men vi snakker sjelden om det siden det er en veldig ensom og privat forbannelse.

  5. Flott innlegg, Linda! Det er veldig mange jenter og kvinner som lider av spiseforstyrrelse og ofte tenker man at »naa er hun frisk og det er det», – ferdig liksom, og ……..»saa levde hun lykkelig alle sine dager»…….
    Flott om livet var slik, men det er slik det ogsaa er med alt misbruk, og paa et vis misbruker man jo kroppen sin, straffer den. En alkoholiker vil alltid vaere en alkoholiker er jo en godtatt betegnelse i vaart samfunn og har almennt aksept, men slik er det jo ogsaa med spiseforstyrrelser. Man er frisk, men det vil alltid vaere der, som »Nissen som flytter med paa lasset». Saa maa man laere seg aa leve med det, finne maater aa faa den stemmen til aa tie! Med stoerre aapenhet rundt dette, skape forum, blogge som du, og dele hjelper du mange som tror de er alene fordi alle rundt dem naa regner med at de er 100% kurert, og »saa snakker man ikke mer om det. Det er da man trenger andre som forstaar, som vet hva det dreier seg om, slik at man kan vite at man faktisk er »normal», hva naa enn det er!

    Anorexia og bullemi er det folk flest tenker paa, men mange »tykke og trivelige» folk sliter ogsaa med spiseforstyrrelser. Overspising uten oppkast oedelegger mange liv ogsaa, og saa tar man paa seg »masken» som »glad» og »lykkelig som tjukk». Mange andre vil nok tenke; »Saa herlig aa kunne bare kose seg slik med maten…», men oftest ser omgivelsene ikke taarene og fortvilelsen over aldri aa kunne kle seg smart eller ikke orke aa gaa i badedrakt paa stranden, eller gjoere det etter intens staalsetting med klump i halsen og foele alles stirrende blikk. Her tenker folk at det bare er aa slanke seg, saa er »saken biff».
    Vi vet at det er mer komplex enn dette.
    I dagens samfunn hvor vi oversvommes av fotoretusjert bilder av »stjerner» og modeller og de overmenneskelige krav som stilles til den moderne kvinne, er det ikke til aa undres at vi opplever skyggesider som spiseforstyrrelser og daarlig selvbilde. Vi trenger aa vite at vi hver og en er unik og verdifull, skapt i en form unik for »meg». Maalet er aa elske»meg» og bli det beste »meg» jeg kan bli, utvikle »mitt» potensiale, ikke forsoeke aa naa et falsk ideal av en plastikk-fantastikk superkvinne.
    Takk for dine flott innlegg, Linda og for at du viser baade dine sterke og svakere sider. Vi har de alle! Du er for meg et kjempe eksempel paa hvor godt man kan ha det i hverdagen, paa selvutvikling og paa aa skape en bedre verden for deg og dine!
    Maa du nyte resten av dagen og maa du finne en maate aa stilne den irriterende stemmen der inne! Naar du gjoer det, skriv en bok og del med resten av oss!
    Klem,
    Anne-Ki

  6. Så tøff du er! Jeg er i behandling, og det er ofte tungt å holde på motivasjonen. Dette innlegget hjalp! God helg!

  7. veldig rørende innlegg må jeg si.du er utrolig tøff altså.måtte bare si det.
    vil gi deg en klem<3
    ja det er fryktelig mange som nå sliter med mat og det er så trist:S

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *