Jeg går litt i nedoverbakke om dagen, merker jeg. Og jeg er litt irritert, irritert over mange ting. Jeg har lest så mye i aviser i det siste og lest mange debatter, deltatt i noen også. Det er litt slitsomt å ta alt innover seg.
Jeg så blant annet klippet fra et eldrehjem i italia hvor de eldre ble mishandlet. Gamle skulle fått avslutte sine liv med familien rundt seg. Høre barnelatter hver eneste dag og fått mange klemmer av mennesker som elsker dem. Det hele er til å grine av!

En annen ting som tynger meg littegranne akkurat nå er den debatten om barnehage/hjemme som har pågått på mange blogger etter at Mostue og Bergman snakket om dette på God Morgen Norge i forrige uke. Jeg selv skrev et innlegg om det.
Jeg er så lei av at man må forsvare valgene sine overfor andre. Det kommer frem veldig mye nedsettende kommentarer. Jeg tenker ikke på spesifikt til meg, men jeg har lest mye rundt, og ting som går igjen er at man kan umulig klare å tilfredsstille barna sine hjemme, de trenger barnehage, hallo, hvem er det som ikke skjønner det? Holdninger som at man ikke er til nytte for samfunnet svever rundt. Man kan ikke klare å tilby barna sine alt som barnehagen kan. Man glemmer den viktige kampen som kvinner før oss kjempet.

Jeg er såååå lei! Jeg gidder ikke forklare meg for noen. Aldri før har jeg brydd meg noe om hva andre sier, jeg har levd lykkelig i troen på at det jeg gjør er godt for barna, familien og samfunnet.
At noen stiller legitime spørsmål er helt ok, og det kan jeg svare helt fint på, men når jeg opplever slike holdninger som på en måte krever at du nesten må unnskylde deg, DA blir jeg litt provosert.

Jeg søkte opp søknadskjema til barnehage for minsten som blir tre år til sommeren. Men jeg fikk en vondt følelse inni meg. Jeg vil ikke ha han i barnehage, jeg vil ha han selv, så mye som overhodet mulig faktisk! Han kjeder seg ikke sammen med meg (ofte sett i kommentarer om emnet), han trenger ikke barnehage. Tro det eller ei, men vi har det morsomt, koselig og meningsfylt sammen.
De som ikke har opplevd det livet jeg har med barna mine (permisjonstid teller ikke – dette er snakk om en livsstil, ikke en midlertidig situasjon), men som kun er farget av at barna skal i barnehage, mor skal jobbe, har ikke grunnlag for å uttale seg med bastante påstander. Jeg er glad for alle som er tolerante og som skjønner at folk vil forskjellige ting. Det er det jeg prøver på selv. Jeg har ikke noe med at andre velger barnehage, men andre har ikke noe med at jeg velger å ha de hjemme heller.

Jeg er mor til mine barn og jeg har alt som skal til! Ingen skal få meg til å tro noe annet.
(Det var til de som mener at barna trenger barnehage fordi barnehagen kan tilføre barna noe som mor ikke kan. Mor kan tilføre barna mye, mye mer som barnehagen ikke kan).
Tror jeg skal ta en liten pause fra disse debattene og heller glede meg over livet jeg har!