Jeg har alltid hatt en plan A. Plan A er og har alltid vært å ta meg av barna mine selv, altså å være hjemme med barna så lenge jeg har små barn.

Jeg leser mye rundt omkring om temaet hjemmeværende / ikke hjemmeværende. Jeg ser flere steder og har opplevd også på min egen blogg at enkelte blir veldig provosert over det livet jeg lever. Først og fremst har jeg veldig vanskelig for å forstå hvorfor det er så rart at noen har lyst til å være hjemme med barna sine, langt mindre forståelig er det at de gidder å legge seg opp i det og komme med alskens motforsetillinger mot det. Kan de ikke bare vær glade for sine egne liv og la andre leve sine?

Dr ganske mange ser det ut som, som tror at vi som er hjemmearbeidene ikke har tenkt på at vi blir minstepensjonister. Noen påpeker at det er tøft å komme seg på arb.markedet når du har vært borte i flere år, noen sier at vi bør iallefall ha en god avtale med mannen vår i fall vi blir skilt. Vi bør med andre ord ha en plan B!
Men skal jeg kaste bort Plan A og  heller leve Plan B i tilfelle Plan A ikke hadde gått? Uten å engang våge å ta sjansen?

I fall jeg skulle bli skilt, burde jeg jobbe, jeg burde opptjene pensjonspoeng for ikke å bli minstepensjonist, jeg burde jobbe for å ikke oppleve problemer med å komme meg inn i arb. markedet når den tiden kommer. Egentlig burde jeg leve Plan B hele tiden om jeg skulle hørt på alle som er så provosert og som er så imot måten vi som er  hjemmearbeidende lever på.

Men jeg kan ikke leve andres plan A når min plan A er noe helt annet. Det blir ikke jeg lykkelig av! Jeg blåser i om jeg taper pensjonspoeng, og jeg hadde vært hjemme selv om det ikke hadde vært noe som het kontantstøtte. Jeg kan ikke helgardere meg ved å være ute i jobb, altså leve Plan B, I FALL jeg skulle bli skilt eller noe annet. Med en sånn innstilling er sjansen større for å bli det tror jeg. Jeg kjenner mange kvinner som har vært hjemme i veldig mange år og som har fått seg gode karrierer etter det.

Mon tror om de som lar seg provosere over hjemmearbeidenede mødre er en smule misunnelige fordi de selv ikke våger, eller fordi de ser at vi er lykkelige selv om vi lever helt på tvers av normene i samfunnet. Mon tro om de lever plan B istedenfor Plan A?

«Det kan jo ikke gå an å være lykkelig som hjemmearbeidende? Det er jo kjedelig! Man kommer jo ikke videre her i livet, men står på stedet hvil! »
Dette er holdninger jeg ser rundt omkring. Men da er det jo bra at man kan velge selv hva man vil. Alle trenger ikke å leve som meg.

Det er mer akseptert å jobbe utenfor hjemme enn å arbeide i hjemmt full tid Hvorfor er det mer akseptert å for.eksempel passe andres barn enn å passe sine egne? Handler alt om penger? Måles suksess virkelig kun i penger?
Jeg synes det er befriende å ikke være en del av den karusellen.
Jeg er veldig glad for at jeg våger å leve ut Plan A, for den planen er virkelig morsom, betydnigsfull og givende for meg.

Så hvis det er greit kommer meg til å fortsette med det i noen år til! Forresten så gjør jeg det uansett. Og underveis tar jeg litt utdanning på si. Hurra for kvelds- og fjernundervisning!
Dette var dagens lille hjertesukk! Ha en fin dag uansett hva som er din plan A!