Småbarn – en trussel for parforholdet ?

Det er ikke mulig å forestille seg på forhånd hvordan det er å være foreldre, akkurat som du ikke kan forestille deg hvordan det er å føde før du har gjort det.

Jeg drister meg til å påstå at du ikke blir ordentlig kjent med din partner før dere har et eller flere barn sammen. Først da opplever partene hverandre på det værste, man opplever hvordan man fungerer med svært svært lite søvn, man lærer hvor god den andre er eller ikke er til å trå til og til å forstå og se behovene til den andre. Man må innordne seg etter kravene det er å ha en liten som trenger en til å ta vare på seg hele tiden.

En liten gutt påkledd av en storesøster, Han utfordret skjebnen mange ganger ved å klarte opp overalt. Et år mor ikke fikk gjort så veldig mye annet enn å følge med på ham.

Ungeflokken på seks stykker.

Så skal man også finne tilbake til sexlivet. Kroppen har for mange kvinner forandret seg, og alt dette skal takles samtidig som du skal nyte den nye tilværelsen.

Mange brudd skjer når barna er små. Ofte har ikke partene vært sammen i mange år heller før de får barn. Vi fikk vår første 1, 5 år etter at vi ble gift.

Her en min erfaring av det hele og hvordan vi har klart oss gjennom småbarnstiden:

I de første tre svangerskapene var jeg helt oppslukt av å være gravid og jeg leste alt jeg kunne om hva som skjedde i magen. Jeg var kjempeskuffet over at min mann ikke var like engasjert som meg. (I alle fall var han ikke det på akkurat samme måte som meg). Jeg opplevde det som et lite svik, på en måte. Jeg mente også at han skulle massere meg. Jeg hadde lest om hvor viktig det var å bevare den fysiske kontakten, sånn at det ikke skulle være så rart å nærme seg hverandre etter at barnet var født. Jeg hadde lest at det skulle være sånn og slik og det og det måtte man tenke på.

Livet var idyllisk med de to små føste barna som ble født med ca 1, 5 års mellomrom. Men da nr 3 ble født, var jeg sur fordi ikke huset var ryddet og vasket overalt da jeg kom hjem fra sykehuset. Men saken var ikke det at han hadde vært lat, han hadde jo tatt seg av de andre to barna. Og jeg var litt overveldet over å ha fått nr tre. Nå hadde vi fler barn enn vi var voksne og det ville bli mer å gjøre.

Jeg var glad og fornøyd med livet, men også stresset over hvordan jeg hadde lest det skulle være, og alt man måtte tenke på. Forholdet forandrer seg noe når man får barn, det er mye nytt å forholde seg til. Det er her jeg tror mange går i fella og tror at de har større problemer enn de egentlig har. Jeg sier ikke at alle de som går fra hverandre når barna er små, kunne unngått det, men jeg ser for min egen del at vi ikke hadde slike problemer som jeg innbilte meg av og til. Livet var bare i en forandring. Parforholdet var fortsatt forholdsvis nytt, og i tillegg hadde vi fått tre barn.

Hva hjelper?
Ikke les alt mulig rart, ikke vær så aktiv på mammaforumer. Du får et forskrudd syn på ditt eget samliv ved å lese om alle andres. Det blir som å lese om èn kvinnes fødsel for så å bli forvirret når din fødsel er annerledes.

Alt var så mye bedre da jeg etterhvert bare lot livet gå og nyte alt det jeg likte ved får familie og vårt samliv. Da ble jeg skikkelig lykkelig!
Med nr 4, forventet jeg ikke at mannen skulle lese all babylitteratur. Jeg sendte han hver uke en mail til jobben hans en link til hvor han kunne lese om babyen i magen hvis han ville. Dette fungerte kjempebra, det viste seg at han var kjempeintressert, i motsetning til hva jeg hadde trodd de andre svangerskapene, da han i tillegg til å jobbe, tok en utdannelse, mens jeg ikke hadde annet å tenke på enn meg selv og den lille leiligheten vår og deltidsjobben jeg hadde.

De siste barna har bare glidd inn i familien uten noen spesielle omveltninger eller utfordringer.

Men generelt er min erfaring at det tar lenger tid for en mann å bli far enn for en kvinne å bli mor. Jeg var mor før barnet var født og mine instinkter var på plass umiddelbart. Det har tatt mange år før mannen min er der jeg syntes han skulle være som far. Før han var engasjert nok, oppofrende nok. Jeg er sikkert ikke alene om å ha opplevd det slik. Og jeg skjønner veldig godt når kvinner og menn blir frustrerte som småbarnsforeldre. Mannen kan føle at han aldri er bra nok, og kvinnen kan føle at han ikke bryr seg nok. Det er ikke noe morsomt å føle det sånn for noen av partene. For ikke å snakke om sexlivet som skulle på plass, og kroppen som har forandret seg på mange måter. For oss har det vært vanskeligst å takle for meg, mannen har aldri hatt noen som helst problemer med det, egentlig tvert i mot. Han elsker at jeg er kvinne i alle dets betydning, og etter mange år vet jeg at han mener det, for jeg merker det og lurer ikke lenger på det. Det gjør at jeg trives godt i min «nye» kropp selv.

Dette er for lengst et tilbakelagt stadie for oss. Jeg er glad vi begge har holdt ut, for vi vet jo at vi er som skapt for hverandre, og at vi ikke ville ha byttet ut den andre. Vi er begge enige i at vi ikke kunne hatt det bedre med noen andre. Vi nyter alle de seks barna vi har fått og den vi nå venter på. Jeg har ikke forventninger om det ene og det andre. Vi begge vet hvordan det fungerer for oss å ha det. Alt er så mye bedre når jeg forholder meg til VÅRT samliv og ikke sammenligner med andre.

Så til alle dere som opplever småbarnsitden til tider frustrerende midt i all lykkerusen: Det er ikke nødvendigvis noe galt med forholdet deres. Det er bare i forandring. Dere må på noen måter bli kjent med hverandre på nytt, og det tar litt tid.

Nå har vi vært gift i snart 15 år, og jeg kunne ikke bedt om en bedre mann for meg. Han er ikke perfekt, jeg kan bli sur på  han (men ikke han på meg, ehe…), men han er perfekt for meg.

Sånn jeg ser det nå har barna bare vært en enorm styrke for oss, og det er fantastisk å se familien vokse og hjelpe barna fremover sammen. Vi gleder oss til det nye barnet som skal komme også.

Småbarnsperioden er egentlig ikke en trussel for parforholdet. Forholdet er bare i endring og begge prøver å tilpasse seg hverandre og det nye livet. Jeg tror også at hvordan utslaget blir i småbarnsperioden, om man holder ut eller ikke, har mye å gjøre med hvordan innstillingen var FØR man etablerte en familie.

Linda

4 Comments:

  1. Jeg har inntrykk av at mange tror livet kan tilbakestilles etter barna er født til slik det var før barna kom. De ser ikke at livet er en evig forandring og det tror jeg kan skape problemer for mange, så det er godt at du tar fram dette perspektivet!

  2. Fint at du trekker frem de ulike sidene ved foreldreskapet og om hvordan dere fant ut av livet og hverandre.
    Intet samliv eller foreldreskap er blåkopi av noe som helst. Sel ikke det å være foreldre til det enkelte barnet noen blåkopier av de øvrige.
    Lykke til videre.
    Ha en flott dag 🙂

  3. Synes du skriver veldig fint og riktig om dette som jeg tror mange sliter med. Dette med hvilke forventninger man har til livet har jo utrolig mye å si i alle livssituasjoner, føler jeg. Og mange har så urealistiske forventinger i dag! Det er vel noe med at man sammenlikner seg med medieskapte framstillinger av hverdagen i stedet for virkeligheten, som igjen kan skyldes at vi lever mer atskilte og private liv enn tidligere…

    Jeg og min mann fikk også barn etter 1 1/2 år, og vi var veldig unge. Dermed ble det til å vår felles identitet som par nesten fra begynnelsen av inneholdt foreldreforpliktelsen, og vår voksenrolle ble også formet på likt med foreldrerollen. Det ser jeg på som en kjempefordel faktisk 🙂 Når jeg ser på venner som har levd uten barn og gjerne inn/ut av forhold gjennom hele 20-åra og halve 30-åra før de etablerer seg, har de tydeligvis mye vanskeligere for å omstille seg til det nye livet enn hva vi opplevde. Allikevel blir det gjerne framstilt som om det å etablere seg som ung er en ulempe, eller hva ?;-)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *