Jeg leste en artikkel i går om barn og søvn. Denne artikkelen tar for seg noen råd om  hvordan du kan få barnet til å sove i egen seng. Og nederst i artikkelen står det noe som kan virke skremmende på uerfarne ferske mødre.

Fra artikkelen:

«Bedre søvn på egenhånd

Søvnforsker og Professor ved universitetet i Bergen, Bjørn Bjorvatn er ekspert på søvn, og vet hvor mye en god natts søvn betyr for både liten og stor.
– Søvn er helt klart vesentlig for å fungere normalt, sier Bjorvatn til Foreldre & Barn.
Han understreker at barn bør lære seg å sove i sin egen seng, og at de må være i stand til å sovne på egenhånd.

Det viser seg at barn som har foreldrene til stede når de skal sove eller som sovner et annet sted og blir flyttet får vansker med å sovne igjen på egenhånd dersom de våkner om natten. De vil da vekke familien. Det samme gjelder barn som blir båret eller vogget i søvn, eller som sovner av mat eller flaske.»

«Støtter ikke samsoving

Undersøkelser viser at det er en fordel at barnet lærer å sovne på egenhånd, alene i sin egen seng. Da blir både foreldre og barn mer uthvilt og opplagte. Barna blir er tryggere, mer forutsigbare, mindre irritable og gråter mindre, viser undersøkelser der barna har lært seg å sovne på egenhånd.

– Du gjør barnet en bjørnetjeneste dersom du lar det ligge trygt mellom mor og far hver eneste natt, sier Bjorvatn.
Selv om mange synes samsoving er en god idé støttes dette ikke av professoren.
Samsoving er ikke noe vi vil anbefale, det fører til dårligere søvn og øker i tillegg risikoen for krybbedød, påpeker Bjorvatn.»

—

Jeg skjønner at det er veldig praktisk at barnet sover for seg selv når det er snakk om at både mor og barn må opp om morgenen og dra til jobb og til barnehagen. Man er avhenging av en viss mengde søvn. Det er forsåvidt alle mennesker, men om man ikke har et klokkeslett å forholde seg til, har man litt mer slingringsmonn.

Det jeg er redd for med slike uttalselser som jeg har kopiert inn over, er at ferske mødre skal bli usikre eller får dårlig samvittighet. Man får inntrykk av at barnet MÅ lære seg å sovne av seg selv og for seg selv så tidlig som mulig. Lenger opp i artikkelen står det at mange barn motsetter seg dette. Og det overrasker meg jo ikke. Det naturlige slik jeg ser det er at barnet er nær sin mor, også når det skal sove. Mange barn har veldig vanskelig for å sovne på egenhånd, mens mange barn klarer det fint uten den største innsatsen.

Når mødre til barn som har vanskelig for å få sovne på egenhånd ikke lykkes med dette, kan det få henne til å føle seg mislykket og at hun gjør noe galt. Spesielt når/om hun gir etter og legger barnet hos seg.  Barnet roer deg og sovner fornøyd hos mor, mens mor sliter litt med følelsen av dårlig samvittighet. Det er jo ikke noe bra.

Det at samsoving gir økt fare for krybbedød kan man lese om flere andre steder at ikke stemmer. Anbefaler samsoving
Og det at du gjør deg selv en bjørnetjeneste hvis du lar barnet sove hos deg, det er jo bare hvis du ikke klarer å sove med barnet i sengen, eller hvis det virkelig ikke er gunstig for dere. Men hvis det fungerer helt fint for deg og barnet og dere får sove begge to, så er det absolutt ikke på sin plass å nevne bjørnetjeneste, da er det jo bare kos!
Hvis du ammer om natten, synes jeg er er mest praktisk å ha barnet i sengen, da slipper jeg å stå opp og jeg sover mye bedre.

Jeg blir lettet når jeg leser dette: «Jeg ser ingen problemer med at barna sover i samme seng som foreldrene så lenge det fungerer for alle parter. I mange kulturer er det helt vanlig. Flere som kommer til meg med denne problemstillingen blir veldig lettet når jeg forteller dette, sier Gerhardsen».

Jeg er glad for at dette står i artikkelen, for andre ganger har jeg kun sett EN vinkling. Det har jeg selv opplevd på helsestasjonen. Da jeg ammet mitt over ett år gamle barn om natten, fikk jeg beskjed om å slutte med det. Barnet måtte klare å sove uten pupp og dessuten kunne det skade tennene. Jeg fikk dårlig samvittighet. Nattammingen fungerte for  både meg og barnet. Men jeg prøvde å slutte, men det ble bare styr, så jeg fortsatte alikevel med nattammingen. I dag er det barnet 5, 5 år og har svært fine tenner og null hull. Barnet sover i sin egen seng på sitt eget rom og overgangen har gått helt naturlig av seg selv.
Jeg leste senere en artikkel om nattamming som sa noe helt annet enn jeg fikk høre på  helsestasjonen.

Jeg tenker at alle ferske mødre og erfarne mødre for den sakens skyld, at de må stole på seg selv og ikke lytte blindt til «ekspertene». For som en sa til meg; disse ekspertene også er vanlige mennesker som rådgir utifra sine preferanser. Jeg sier ikke at alt de sier er feil, men det betyr også at mor selv ikke har feil nødvendigvis. Hun er en ekspert på sine egne barn.

På verdensbasis er det mest vanlig at barnet sover sammen med foreldrene sine, men det ser jo ikke vi her, og kan lett tro at det mest riktige er at barnet lærer seg å sove alene.

Er man hjemmeværende som meg, har man mindre stress på seg med det. Men jeg kjenner mange hjemmeværende som foretrekker å sove alene, dette er helt individuelt såklart. Jeg hadde sovet med barnet mitt uansett. Jeg har seks barn og noen har vært sånn at de sovner før meg, gjerne i sin egen seng på vårt rom, og kommer kanskje over til meg i løpet av natten, mens andre har tregt noen der for å få sove. Da har de fått det de trenger alle sammen, for de behovene er jo også individuelle.

Men hvis mor må bysse babyen sin i søvn, skal hun ikke ha dårlig samvittighet for det og tro at hun gjør noe galt. Hvis det er det babyen trenger er det helt riktig etter min mening.

Bra sagt av en mor som verdsetter sine instiknter:
«Mange mødre tror at ‘eksperter’ er eksperter. Og det er årsagen til at de tilsidesætter deres eget unike moderinstinkt. Og det at tilsidesætte sit eget unike moderinstinkt, mener jeg, er skadeligt for barnet. Så lad os kæmpe for at sætte fokus på dette unike instinkt vi har fået, og dets enorme betydning for lige præcis VORES barn.»

Jeg for min del liker å sove sammen med barnet mitt, jeg synes det er ekstremt koselig, og jeg tenker at tiden kommer fort nok at barnet blir stort og jeg ikke lenger har noen små i min seng, så jeg nyter det så lenge jeg kan. Når et av de litt større barna, f.eks på 5 år, av og til kommer inn til meg, lar jeg henne gjøre det. Hun vet at døren alltid er åpen, og tryggheten om at hun kan komme ved behov gjør det mye enklere for henne å legge seg.

Jeg heier på alle mammaer, vi er alle forskjellige og vi vet hvordan vi vil ha det og vi har unike instinkter som vi må ta godt vare på!