Nå er jeg hjemme fra sykehuset og har en liten rolig stund, så her kommer fødselshistorien:

På torsdag morgen 0430 (på natta) merket jeg at jeg hadde rier. De var uregelmessige.  Da mannen stod opp kl 07 sa jeg at jeg hadde hatt rier i et par timer. Vi stod opp, jeg satt i godstolen i stua og dirigerte barna rundt omkring siden jeg ikke orket å gjøre noe annet. Manne kjørte de til skolen, og de var veldig spente på at det kanskje ville komme en baby den dagen.

Så la jeg meg igjen, og lå for det meste og samlet krefter. Eskil lå ved siden av meg. Riene var fortsatt uregemlessige. Jeg hadde fått tips av en venninne om Lamaze-teknikk. Jeg hadde ikke rukket å sette med så mye inn i det, men hadde fått med meg at en ting var å slappe av i håndleddene og kjeven. Så det fokuserte jeg på. Da skulle kreftene lettere brukes til det de var ment til, enn å stramme hender og spenne seg. Jeg merket at om jeg ikke hadde visst dette, så ville jeg spent meg både her og der. Jeg ville jo at riene skulle være effektive, så jeg slappet av i håndleddene så godt jeg kunne.

Ved 13-tiden hadde styrken på riene tatt seg opp litt. Og jeg begynte å tenke at det kanskje snart var like greit at Eskil skulle slippe å se mamma ha vondt. Mannen satt på kontoret og prøvde å gjøre unna så mye jobb han kunne før vi måtte dra. Innimellom sjekket han hvordan det gikk med meg.

Bestemor(svigermor) hentet de tre minste skolebarna og kom hjem her. Da reiste jeg meg opp, og da tiltok riene enda mer. Så hun tok med seg de og Eskil hjem til seg med en gang. Da var kl 1400.

De hadde store øyne da de kom hjem og  de var så spente, for jeg hadde sagt at hvis bestemor kom og hentet dem på skolen, betydde det at babyen var på vei.

Mannen ringte til føden og sa vi kom. Jeg ba han henge opp håndklær før vi dro, noe som stresset han, siden han hørte meg ha rier mens hann hang de opp.  Kl 1430 reiste vi. Da var det 5 min mellom riene og de var vonde og varte over ett minutt.

Kl 1510, kom vi til sykehuset, jeg ble undersøkt med en gang, og hadde da 5 cm åpning. Vi hadde fått en kjempefin og kul jordmor, alderpensjonert, men som jobbet alikevel. Hun ordnet sånn at jeg skulle få epidural.

1540: Vi kom inn på fødeskuten, fikk mat som jeg spiste så fort jeg kunne mellom riene. Det var skikkelig vondt og presset på.

Så var det opp i senga, feste på meg masse rart, anestesilegen var blitt ringt og skulle komme så fort han kunne. PHU! Dette gikk unna, og jeg var lettet over at jeg skulle få epidural.

1617: Jeg fikk lystgass sålenge. Men så kom anestesilegen og satte epidural på meg. Det gjorde veldig veldig vondt denne gangen, det skjøt nedover låret så jeg trodde det var noe som gikk galt. Det er veldig viktig å sitte stille, men det var ikke så lett.

Men alt gikk som det skulle og den var på plass. Det ene beinet mitt mistet jeg litt kreftene i og ble helt nummen i rompa, men var veldig lettet. Så lå jeg der en times tid, kanskje litt mindre, og hadde tiltagende gode rier og pustet inn i maska i tillegg til at jeg hadde epidural.

1753: Så kom en lege og tok vannet. Og vi vet jo alle hva det betyr! Jo, da tiltar smertene og hyppigheten enda mer. Dette var den mest slitsomme tiden. Fra vannet ble tatt, og til jeg kunne presse. Det tok nok litt over en halvtime, kanskje litt lenger. Hodet til babyen lå langt oppe.

Men etterhvert var den berømmelige kanten borte, og jeg kunne begynne å presse. Endelig. Fortsatt hadde jeg fokusert på å slappe helt av i håndleddene.

1839: Selve utpressingen var ikke så ille, det var mest befriende, for da var jeg snart ferdig. Det tok noen får pressrier og han kom ut med bakhodet først. Flink gutt!

Tirsdag, to dager før, var jeg på ultralyd og fikk vekten til barnet estimert til 3900.
Det var jo ganske stor bom, for gutten veide nemlig 4815! Han var 55 cm lang og 38 cm rundt hodet.
Bortsett fra at Eskil veide 200 gram mer, var dette det største barnet jeg har fått. Eskil var 54 cm lang og 35, 5, rundt hodet.

Babyen kom ut kl 1839, altså 3, 5 timer etter at vi ankom sykehuset. Det var en meget grei fødsel, må jeg jo si. Og mannen som ikke visste om han kunne takle flere fødsler er ikke avskrekket mot flere lenger. Hahaha!

Etter å ha hatt barnet på magen  og etter at de hadde stelt han og jeg hadde ammet, ble jeg trillet i rullestol inn på et annet rom. Det ene beinet kunne svikte pga epiduralen, så jeg kunne ikke gå så langt ennå.

Så beundret vi verdens skjønneste lille baby. Mannen dro hjem til de andre kl 21.

Navnet? Jo, denne gutten vil bli kjent under navnet Mika!

Velkommen til oss, lille Mika!