Det er en gammel dame som pleier å vandre rundt i nabolaget her. Hun har mange meninger og betraktninger om samfunnet vi lever i. Hun har sett utviklingen gjennom mange år. Når jeg treffer henne begynner hun å prate og prater som om vi har hatt en samtale lenge allerede.
Sist jeg møtte henne sa hun:
«Ja, jeg synes ikke gifte par skulle jobbe fullt, jeg. De har jo ikke tid til hverandre. Familiene er jo nesten aldri sammen nå for tiden og se hvor mange som blir skilt.
Jeg skulle gjerne hatt 11 barn, men fikk bare to pga hjerteoperasjon. Det beste i livet mitt har vært all tiden jeg var hjemme med barna mine».
Akkurat det siste der, sier hun hver gang. Noen ganger når barna mine leker i hagen og lager liv, står hun bare å ser på dem, nesten lengselsfullt.
Jeg kan være enig med henne i at gifte par ikke burde jobbe fullt. Det krever mye å bevare et forhold, og spesielt når det har kommet barn inn i bildet. Det krever tid og mye tid og ennå litt mer tid.
Alle de som reduserer arbeidstiden gir et klart signal om dette, så mange er kanskje enige med henne?
De vil leve, nyte og ha tid til hverandre.
Visst må man ha mat på bordet, men man MÅ ikke ha hjemmekino og boblebad. Mange prioriterer annerledes når for tiden, ikke bare vi. Jeg synes det er en sunn trend.