Hva synes vi om forslaget «Mammalønn»?

Du har sikkert fått med deg forslaget om mammalønn.

Da jeg først leste det var jeg umiddelbart skeptisk. Jeg tenkte at hvis jeg skulle få mammalønn, at det kanskje ville ta fra meg min stolthet i å gjøre alle de tiltakene vi har gjort i vår familieøkonomi for å få til at jeg er hjemmeværende. Jeg har vært hjemme med barna mine i 15 år (7barn fra 9 mnd til 15 år), og jeg er ganske stolt over at vi faktisk klarer det. Og veldig takknemlig. Jeg er ikke privilegert. Jeg vil heller si at når VI klarer det, så kan (nesten) hvem som helst klare det. Det er for det meste snakk om et sterkt nok ønske og tilhørende prioriteringer.
Jeg visste fra før jeg satte barn til verden at jeg ville være hjemme med barna mine. Jeg visste at jeg aldri ville få noe større ansvar enn å følge opp, beskytte og oppdra mine barn til å bli selvstendige, empatiske og gode borgere.

Jeg ble skjelt ut av samfunnsfagslæreren min 2. året på videregående, da han tok en runde og spurte oss hva vi skulle bli når vil ble litt eldre. Turen kom til meg og jeg sa at jeg skulle  i allefall være hjemme med barna mine. Dette har alltid vært viktig for meg og jeg visste jeg ønsket meg barn og at jeg når den tiden kom ville være hjemme med dem. For meg var det ikke noe viktigere jeg kunne gjøre når jeg fikk små barn. (Jeg føler det fortsatt slik).
Læreren skjelte meg ut og lurte på hva i alle dager jeg i det hele tatt gjorde på skolen da, når jeg bare skulle kaste bort tiden og alle ressursene mine.  Alle lo av meg.

Jeg sank sammen, jeg begynte å gråte da jeg fortalte det til pappa da jeg kom hjem. Ikke fordi mitt valg ikke ble bistått, men fordi jeg ble ydmyket foran alle. Pappa ringte til rektor sporenstraks. (Resten er historie).
Poenget er at normen i samfunnet er at vi trenger ikke å ta oss av barna våre selv. Det er ikke bare unødvendig siden det jo finnes barnehager. Det er heller ikke bare dumt, men rett og slett galt å være hjemme med barna sine. Alle må jobbe!

Når det er så stor motstand mot å ta vare på sitt avkom, og da tenker jeg på å være hjemme med de minste barna, da er det noe galt med hele systemet.

Jeg har ikke valgt å få så mange barn og være hjemme med dem pga. kontansstøtten. Den er faktisk ikke så høy at den kan kompensere for en inntekt. Jeg hadde vært hjemme med barna mine uansett. Men den har vært kjærkommen!
Egentlig føler jeg ikke noe behov for aksept for mitt valg. Faktisk så visste jeg ikke om denne store motstanden mot å være hjemme med barn før jeg begynte å blogge. Jeg fikk meg en påminner om min tidligere samfunnsfagslærers utskjelling. Jeg forstod at han var ikke bare en som syntes det var dumt å kaste bort tiden på å være hjemme med barna, men at han faktisk var en representant for dette synet og at det ble delt av mange fler enn jeg trodde. Mon tro hvor mange han har «inspirert» til å mene at barna bør og skal gå i barnehagen så fort som mulig og kvinner skal ut å jobbe så fort som mulig ellers er de ikke verdt noe?

Da jeg først leste om mammalønn, tenkte jeg at jeg trenger ingen lønn for det jeg gjør. Det jeg gjør gjør jeg fordi det er ansvaret mitt og fordi jeg mener at det er det viktigste jeg kan gjøre nå.

Men så tenker jeg også på hva som ligger til grunn for forslaget om mammalønn; nemlig de minstes behov, alt vi nå vet om stress og tilknytning. Kanskje det faktisk er verd en runde med diskusjoner?

Hva med all den statlige støtten som hvert barn får til barnehage? Hva med at foreldrene betalte ALT en barnehageplass koster selv? Hvis det er så viktig å realiserer seg selv som mange sier, og hvis jobben betyr så mye for dem så hadde de vel sikkert klart å prioritere sånn at de fikk jobbet? (Akkurat som vi prioriterer at jeg er hjemme). Lurer på hvor mye barnehageplasser koster staten egentlig. Og hvorfor skulle de som ikke har barn i det hele tatt være interessert i å finansiere det? Blir ikke det den samme tankegangen som å ikke vill være med å finansiere kontantsøtten eller engangsstøtte eller permisjon?

Er det 12 eller 15 tusen en bhg.plass koster? En person med en normal lønn betaler ikke på langt nær så mye i skatt på en mnd, så akkurat det går vel i minus sånn sett? (Altså: en kvinne som er i jobb og har f.eks to barn i barnehage må staten finansiere mer enn hva hun betaler i skatt. Samt lønn til bhg. ansatte. Hvis jeg har forstått rett).

Mammalønn, eller hele konseptet med å være hjemme (eller jobbe deltid) handler ikke om hva som er best for mammaene, men om hva som er best for de små og hele familien som sådan. Og videre for hele samfunnet, ettersom samfunnet er grunnlagt på alle disse enhetene – familiene.
Når man styrker disse enhetene, styrker man hele samfunnet.

Hvis vi skal ta forskningen på alvor, hvis det faktisk stemmer det at barn blir stresset av å gå i barnehage (ikke alle, men veldig mange) så kanskje det heller er verdt å bruke penger i startfasen av livet deres for på den måte å redusere skader og lidelser som kan komme senere i livet (og som kan koste enda mer penger) som følge av stress tidlig i livet? Disse er tross alt de som skal bære Norge videre.
Og hvis flere barn var hjemme heltid eller deltid når de var små, så hadde det ikke vært så mange barn i barnehagene. Kanskje barnehageopplevelsen da ikke hadde vært så stressende som den er for mange barn, hvis flere barn kunne få vente litt med å starte i barnehagen?

Jeg synes «mammalønn» er en spennende tanke. For min del vil det ikke bli aktuelt siden jeg er så godt som ferdig med å få barn nå, men det er en spennende tanke hva det ville gjøre med hele holdningen til småbarn og morsrollen, og også hva det ville hatt å si for likestillingen.

Jeg følger med i debatten og leser og lærer:) Argumentene både for og imot er sterke på begge sider.

Linda

Lik Absolutt Hjemme på facebook om du liker denne bloggen så godt at du gjerne vil ha med deg oppdatgeringer.

8 Comments:

  1. Flott skrevet, og jeg er så enig. 🙂

  2. Supert innlegg! 🙂

  3. Det som er merkelig er at hvis du er hjemme med 7 egne barn, så er det ikke verdiskapning. Men hvis du sender dine egne barn i barnehage og passer 7 barn av andre foreldre og kaller det en familiebarnehage – ja nei se da er det plutselig verdiskapning, gitt.

  4. Flott skrevet! 🙂 Jeg er helt enig!

  5. helt enig med deg. da ungen min ble 1 år fortsatte jeg på skolen. men det var så forferdelig å levere ungen i barnehagen hver dag å følle at hun ble oppdratt av andre at jeg valgte å slutte etter at jeg var ferdig med året jeg hadde begynt på. å ha henne hjemme. men det ble ikke godt mottatt av andre. folk er veldig negativ til at man er hjemme med en 2 åring. så måtte bare melde henne inn i barnehagen igjen pga trusler om å kontakte barnevernet. siden da har hun har gått 50% i barnehage å jeg har hatt henne resten. uten noe støtte uten om barnetrygd. jeg godt ikke hjemme med henne for penger, jeg gjør det fordi jeg mener både mor og barn har godt av å tilbringe mest mulig tid sammen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.