Frøken makeløs har skrevet et innlegg om hvorfor hun velger slik hun gjør og oppfordrer andre til å være ærlige med hvorfor man enten jobber fullt eller deltid. Ikke alle jobber i det hele tatt fordi de så gjerne vil gjøre sin samfunnsplikt, men av «egoistiske» grunner som penger og materielle ting. Det er en ærlig sak, det er fint å bare si det som det er.

Så hva med meg?

Jeg er ikke hjemme bare fordi jeg liker det. Jeg synes det er dritslitsomt til tider. Noen ganger kan jeg si til mannen min at han er så heldig han, som bare kan dra fra alt rot og hyl og skrik og bare dra på jobben, der gitte arbeidsoppgaver ligger å venter på ham. Og så kan han gjøre de oppgavene uten at barn drar i ham og maser på ham og bæsjer på ham og sover på ham og spiser av ham. Mannen har til og med spisepause! Det skulle jeg gjerne hatt. En pause til å sitte ned og spise. Ofte kan jeg jo det. Men ikke alltid. Men det å vite at «om en time har jeg pause». Jeg har ikke pauser jeg. Ikke som jeg vet om i alle fall. Det er nettopp det; jeg vet aldri.
Ja, noen ganger lurer jeg på om det faktisk er enklere å bare kunne dra på en jobb, og jobbe og så dra hjem.
Mannen min bekrefter mine mistanker. Han tror jeg har rett. Han hadde ikke klart min hverdag. Han hadde nok klart å holde liv i ungene og seg selv. Men han tror ikke han hadde klart huset i tillegg.
Det føles ofte som om jeg har to fulltidsjobber. Jeg har barna og huset når mannen er på jobb. Når han er ferdig på jobb, så er vi heldigvis to.
Nå skal det sies at nå for tiden jobber mannen hjemmefra altså. Så han hører alt skrik og skrål nå han også. Men han trenger da ikke å gjøre noe med det han da. Det er bare jeg som ikke får vasket det rommet eller vasket de klærne. Det hadde vært deilig om det jobbet noen her som tok barna sånn at jeg fikk gjort alt det andre (eller omvendt).

Jeg er ikke hjemme bare fordi jeg liker det. Jeg føler at det skulle bare mangle. Jeg har fått barn og da har jeg et ansvar. Jeg er moren deres. Jeg må sette til side noe av mine egne interesser til fordel for å ta vare på og oppdra barna jeg har satt til verden.
(Og nei, jeg sier ikke at de som ikke gjør som meg ikke tar ansvaret sitt seriøst. Jeg sier bare at det er slik jeg føler det for min del).
Da jeg fikk mitt første barn var det dessuten nesten ikke mulig å få barnehageplass til barn under tre år. Det er 15 år siden. Så jeg hadde endel dagbarn de første årene. Det var slik jeg spedde på familiens inntekt, ettersom mannen var nyutdannet og ikke tjente så mye som nå.

Jeg er ikke hjemme bare fordi jeg liker det. Jeg er hjemme fordi barna trenger meg her. Jeg tror at spesielt når barna er små, så trenger de meg mest. Og når de blir litt større så tror jeg at de trenger meg (og pappaen) mye. Og når de blir tenåringer så tror jeg de trenger meg (og pappaen) enormt. Barn trenger alltid mammaen sin. Men man trenger jo ikke å være hjemme med skolebarn, for de går jo på skolen. Men jeg er altså hjemme med de minste, men jeg tror at de litt større også nyter godt av å ha meg tilgjengelig så mye. Men jeg er ikke hjemme pga tilknytning og stresshormoner vi har lest så mye om. Det er nemlig nytt for meg. Altså det er ikke nytt egentlig, men forskningen rundt dette er relativt nytt, men har ingenting med hvorfor jeg er hjemme å gjøre. Valget om å være hjemme tok jeg før jeg fikk barn. Men informasjonen om alt det synes jeg er nyttig og det er jo hyggelig med forskning som støtter det jeg gjør. Men jeg har altså bare alltid villet være hjemme med barna uansett.

Men jeg synes helt ærlig at det er et slit også – det å være hjemme. Det krever veldig mye av meg både fysisk og mentalt. Mest mentalt. Så jeg er ikke hjemme bare fordi jeg liker det, eller fordi det er så enkelt eller behagelig. For det er ikke bare det.

Men jeg elsker å være hjemme! Jeg er kjempeheldig som kan oppleve så mye med barna og jeg er kjempeheldig som kan kose så mye med de minste. Jeg klemmer noen ca. hvert 10. minutt! Sånn i snitt…eller kanskje mer. Når jeg drar på butikken så kan jeg kjenne på den siste klemmen helt til jeg kommer hjem. Jeg kan kjenne myke kjaker mot leppene mine helt til jeg kommer hjem.

Jeg trives med å være hjemme. En mamma som trives med det hun gjør tror jeg har mye å gi til familien sin, uansett om hun gjør det fulltid eller deltid.