Jeg er ikke hjemme bare fordi jeg liker det

Frøken makeløs har skrevet et innlegg om hvorfor hun velger slik hun gjør og oppfordrer andre til å være ærlige med hvorfor man enten jobber fullt eller deltid. Ikke alle jobber i det hele tatt fordi de så gjerne vil gjøre sin samfunnsplikt, men av «egoistiske» grunner som penger og materielle ting. Det er en ærlig sak, det er fint å bare si det som det er.

Så hva med meg?

Jeg er ikke hjemme bare fordi jeg liker det. Jeg synes det er dritslitsomt til tider. Noen ganger kan jeg si til mannen min at han er så heldig han, som bare kan dra fra alt rot og hyl og skrik og bare dra på jobben, der gitte arbeidsoppgaver ligger å venter på ham. Og så kan han gjøre de oppgavene uten at barn drar i ham og maser på ham og bæsjer på ham og sover på ham og spiser av ham. Mannen har til og med spisepause! Det skulle jeg gjerne hatt. En pause til å sitte ned og spise. Ofte kan jeg jo det. Men ikke alltid. Men det å vite at «om en time har jeg pause». Jeg har ikke pauser jeg. Ikke som jeg vet om i alle fall. Det er nettopp det; jeg vet aldri.
Ja, noen ganger lurer jeg på om det faktisk er enklere å bare kunne dra på en jobb, og jobbe og så dra hjem.
Mannen min bekrefter mine mistanker. Han tror jeg har rett. Han hadde ikke klart min hverdag. Han hadde nok klart å holde liv i ungene og seg selv. Men han tror ikke han hadde klart huset i tillegg.
Det føles ofte som om jeg har to fulltidsjobber. Jeg har barna og huset når mannen er på jobb. Når han er ferdig på jobb, så er vi heldigvis to.
Nå skal det sies at nå for tiden jobber mannen hjemmefra altså. Så han hører alt skrik og skrål nå han også. Men han trenger da ikke å gjøre noe med det han da. Det er bare jeg som ikke får vasket det rommet eller vasket de klærne. Det hadde vært deilig om det jobbet noen her som tok barna sånn at jeg fikk gjort alt det andre (eller omvendt).

Jeg er ikke hjemme bare fordi jeg liker det. Jeg føler at det skulle bare mangle. Jeg har fått barn og da har jeg et ansvar. Jeg er moren deres. Jeg må sette til side noe av mine egne interesser til fordel for å ta vare på og oppdra barna jeg har satt til verden.
(Og nei, jeg sier ikke at de som ikke gjør som meg ikke tar ansvaret sitt seriøst. Jeg sier bare at det er slik jeg føler det for min del).
Da jeg fikk mitt første barn var det dessuten nesten ikke mulig å få barnehageplass til barn under tre år. Det er 15 år siden. Så jeg hadde endel dagbarn de første årene. Det var slik jeg spedde på familiens inntekt, ettersom mannen var nyutdannet og ikke tjente så mye som nå.

Jeg er ikke hjemme bare fordi jeg liker det. Jeg er hjemme fordi barna trenger meg her. Jeg tror at spesielt når barna er små, så trenger de meg mest. Og når de blir litt større så tror jeg at de trenger meg (og pappaen) mye. Og når de blir tenåringer så tror jeg de trenger meg (og pappaen) enormt. Barn trenger alltid mammaen sin. Men man trenger jo ikke å være hjemme med skolebarn, for de går jo på skolen. Men jeg er altså hjemme med de minste, men jeg tror at de litt større også nyter godt av å ha meg tilgjengelig så mye. Men jeg er ikke hjemme pga tilknytning og stresshormoner vi har lest så mye om. Det er nemlig nytt for meg. Altså det er ikke nytt egentlig, men forskningen rundt dette er relativt nytt, men har ingenting med hvorfor jeg er hjemme å gjøre. Valget om å være hjemme tok jeg før jeg fikk barn. Men informasjonen om alt det synes jeg er nyttig og det er jo hyggelig med forskning som støtter det jeg gjør. Men jeg har altså bare alltid villet være hjemme med barna uansett.

Men jeg synes helt ærlig at det er et slit også – det å være hjemme. Det krever veldig mye av meg både fysisk og mentalt. Mest mentalt. Så jeg er ikke hjemme bare fordi jeg liker det, eller fordi det er så enkelt eller behagelig. For det er ikke bare det.

Men jeg elsker å være hjemme! Jeg er kjempeheldig som kan oppleve så mye med barna og jeg er kjempeheldig som kan kose så mye med de minste. Jeg klemmer noen ca. hvert 10. minutt! Sånn i snitt…eller kanskje mer. Når jeg drar på butikken så kan jeg kjenne på den siste klemmen helt til jeg kommer hjem. Jeg kan kjenne myke kjaker mot leppene mine helt til jeg kommer hjem.

Jeg trives med å være hjemme. En mamma som trives med det hun gjør tror jeg har mye å gi til familien sin, uansett om hun gjør det fulltid eller deltid.

Linda

Lik Absolutt hjemme på Facebook.

 

9 Comments:

  1. Flott skrevet! 🙂 Er helt enig med deg. 🙂 JEg bestemte meg og for å være hjemme mens jeg gikk gravid med nr 2, da nr 1 var den typiske barnehage ettåringen og jeg ville prioritere anderledes nå. 🙂

  2. Utrolig bra skrevet! Er jo en tid man aldri får tilbake,er absolutt verdt det. Har vært hjemme til nå med min sønn på 18 mnd.

  3. Flott skrevet 😀
    Var hjemme med første jenta til hun var 2,5 år.
    Er hjemme med snuppa på 13 mnd og. Litt mer tilfeldig denne gangen,siden jobben min ble lagt ned og hun ikke fikk bhg plass :/

    Og det er sliiitsomt å være hjemmemamma,men også veldig veldig kos! Ville ikke bytta bort denne tida for noe <3
    Mannen min jobber borte minst 10-12 døgn hver mnd,så MYE faller på meg.
    Men dette er det livet jeg har valgt 🙂

  4. Hurra!!! Er så bra st det fremdeles er kvinner som tenker på denne måten. Jeg har mistet» mye tid med mine pga barnehage å at jeg har følt meg litt presset av storsamfunnet til å ha et «A4» liv med full jobb å barn i full barnehage plass…. Men nå tenker vi å få nr 3 … Å da blir jeg hjemme + at jeg halverer plass til min minste… Tusen Takk for dere deler dette

  5. Kjempe bra skrevet! 🙂 Du er et stort forbilde for barna dine og leserene dine! 🙂

  6. Ja du er kjempeheldig som har et reelt valg. Mange kan dessverre ikke velge å være hjemme. Det er et faktum at hvis du har en mann som f.eks har det jeg stadig kaller en arbeider lønn på rundt 300 000 i året så kan det fort bli rene svelt i hjel i heimen. Jeg gikk selv hjemme i 80 årene med vår lille gutt. Til slutt ble det så ille (det var 16 prosent rente på huslånet og mannen min tjente ikke fett i industrien den gangen) vi måtte omtrent velge mellom å kjøpe dopapir og hårsjampo (oppdaget at man faktisk kan vaske håret i grønnsåpe hehe). Det var så ille på slutten at vi voksne spiste middag i helgene og ellers brødskiver (har aldri vært så slank). Så til slutt måtte jeg ut i jobb (ellers måtte man ta den tunge vei til sosialen). Jobbet i mange år med en fæl kveldsjobb som telefonselger. Så til alle som drømmer om å gå hjemme med småbarna: sørg i hvert fall for at gubben tjener enten fett med penger eller orker å jobbe flere jobber. Jeg koste meg med sønnen vår men det var noe traumatisk med økonomien. Jeg merker nå at jeg stadig er sånn at jeg hele tiden bekymrer meg over økonomi selv om vi nå har en voksen sønn og god råd. Klarer liksom ikke helt å komme ut av 80 tallet.

    • Økonomi er selvsagt en forutsetning. Det handler ikke kun om prioriteringer selv om det handler mye om det også. En ting er å velge om man skal ha et billig eller dyrt hjemmekinoanlegg, noe helt annet er å velge mellom hårshampo og dopapir. Når det blir så trangt om økonomien, så trenger man mer penger til nødvendighetene. Det er ikke noe greit å ha det så sparsomt over veldig lang tid.

  7. Hos meg har alle 3 begynt da de var ca ni mnd! Det ,pga jeg Må jobbe for at det skal gå rundt! Til uka skal også sistemann starte….. Skulle ønske jeg slapp men..

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.