I dag er vi i VG

I dag kan du lese om seks kvinner som har valgt å være hjemme med barna. Jeg er en av dem.

I vg

 

Jeg ble spurt utifra Solveig Horne`s uttalelse om at hjemmeværende blir diskriminert og snakket ned.

Her er tankene mine rundt dette:

Jeg har vært hjemmeværende i 15 år og har 7 barn i alderen 15 til 1 år.

Jeg har valgt å være hjemme med barna fordi jeg vil. Jeg elsker det, og jeg synes det er best sånn. Barna mine kan følge sin egen rytme uten stress og jeg kan følge dem tett opp da jeg er i nærheten og jeg som mor leser deres signaler bedre enn noen annen. Kvaliteten på omsorgsarbeid blir høyere når det er en nær relasjon, da tenker jeg spesielt på kjærlighet og tålmodighet.

Om jeg føler at hjemmeværende blir diskriminert?

-Jeg lar det meste prelle av. Men etter at jeg begynte å blogge har jeg i større grad merket stor motstand mot det å være hjemme med barna sine. Jeg merker det i kommentarer jeg får på min blogg og jeg ser det i andres blogginnlegg og på kommentarer på andres blogger.

Jeg tror mange har blitt sterkt påvirket av holdninger til personer både i forrige regjerning og Lo-lederen Gerd Kristiansen. Mange mødre tar uttalelser fra personer som dette personlig.

Det er en holdning som sier at vi hjemmeværende ikke har «skjønt det». Vi har ikke skjønt at vi kan få begge deler, vi kan jobbe OG vi kan ha barn, og vi har ikke skjønt at det ikke er smart å være hjemme med tanke på pensjon, og å komme tilbake på jobbmarkedet etter noen år borte fra dette markedet.

Vil løper en stor risk.

Men det mange ikke tenker på, er at jeg og mange andre har tatt et bevisst valg og at vi  faktisk LIKER å leve livene våre på denne måten. Vi synes den risken det er, er verdt å ta. Det handler om barna våre, og det er mer verdifullt enn en hvilken som helst tittel, stilling eller pengesum.

Jeg merker veldig godt at det ikke er politisk korrekt å være hjemme med barna sine.

Jeg har også hørt mange ganger at vi som er hjemmeværende ikke bidrar til samfunnet, vi bidrar ikke til nasjonalregnskapet.

Dette er en veldig kortsiktig tenkning. Jeg er av den oppfatning at jeg nå gjør det viktigste jeg kan gjøre, nemlig å oppdra og ha omsorg for små barn.

Jeg legger mye i å oppfostre sunne, friske og glade og ansvarsfulle borgere som skal være til nytte for andre og bidra i samfunnet på en positiv måte.

Og når de blir voksne, har jeg 7 personer som vil bidra til nasjonalregnskapet. Inkludert meg selv. Det kommer en dag da jeg også kommer til å ha inntekt. Men jeg føler ikke at jeg ikke bidrar nå.

Jeg synes det er veldig synd at unge ferske mødre får disse holdningene servert som sannheter.

Jeg har fått mange  henvendelser fra mødre som egentlig ønsker å være hjemme med barna sine, men som får motstand fra familie og venner. De føler at det forventes av dem at barna skal leveres i barnehagen når barn er ett år, selv om de føler at hverken de eller barnet er klar for det.

Jeg synes familier skal kunne velge å ha en av foreldrene mer hjemme hvis de vil det, uten at andre skal blande seg eller synes noe spesielt om det,  og i alle fall ikke bli snakket ned om.

Derfor er jeg veldig glad for en forandring av disse holdningene gjennom Solveig Horne. Jeg vil gi henne en stor klem hvis jeg treffer henne en dag.

Det er faktisk en lettelse å høre en i regjering snakke så varmt om hjemmeværende og om familier. Jeg tror virkelig det trengs.

Inga Marthe Thorkildsen har helt rett når hun sa at det er mer verdifullt å jobbe enn å være hjemme med barna sine. Dette er helt rett hvis det er snakk om penger. Men man kan jo ikke sette en pris på barnets første skritt? Det er så mye jeg ønsker å få med meg i barnas første år, hendelser som en ikke kan sette en prislapp på.

Jeg kan ikke ta hensyn til at andre ikke liker at jeg organiserer livet mitt slik at jeg får tid med barna mine. Det er den beste investeringen jeg kan gjøre for min familie og for for samfunnet.

Linda

Lik Absolutt hjemme på Facebook.

Lik Familieprat på Fasebook.

 

14 Comments:

  1. Fru Jacobsen (@frujacobsencom)

    Så fantastisk enig med deg 🙂 Jeg må ut å kjøpe vg etterpå så jeg får lest hele saken 🙂

  2. Fantastisk at du «står opp» for dine meninger og holdninger. Er helt enig i at man ikke kan sette en prislapp på barnas første skritt. Det skjer jo så utrolig mye fra 10 mnd til de er 2 år! Barna er en verdifull gave, så den gaven bør man ta godt vare på 🙂

  3. Det blir nok VG på meg i dag også! 🙂

  4. Dette var godt og nøkternt skrevet. Jeg liker spesielt godt aller siste avsnitt! Takk for at du tør stå frem for det du tror på, og at du tåler negativ respons! 🙂

  5. Åh jeg liker så godt å lese disse innleggene dine om å være hjemme med barna! Jeg føler nemlig i ganske stor grad at folk ser ned på meg som velger å være hjemme, jeg føler meg rett og slett mindre verdig, mindre smart. For jeg er jo så ung og har så mange muligheter, jeg må jo ta utdannelse og det vistnok med en gang! Jeg vil jo også ha utdannelse, men akkuratt nå vil jeg jo være hjemme, mens jeg ennå kan for snart er ungene store.

    • Jeg skjønner godt hva du mener med alt du beskriver. Dette har jo ikke noenting med å ikke være smart å gjøre. Vi alle vet jo at vi har enorme muligheter. Men det er liksom ikke greit å bruke muligheten til å være hjemme med barna når man kan og mens de er små!? Jeg synes jo det er kjempesmart å bruke den muligheten. For som du skriver, så er de jo snart store! De er mye viktigere enn penger og ting og tang:) Alt de andre kan man ta siden:) Men tiden med småbarna må man ta mens den er der:D
      Bare stå på videre og kos deg med barna dine så mye du orker:) Jeg er sikkert på at når tiden er inne så vil du ta andre gode og smarte valg:D

  6. Linda, u rock!! 😀 Kjempebra innlegg og formuleringer av deg. Jeg er selv førkskolelærer, men har jobbet redusert (akkurat nå halv stilling) siden mine barn ble født (de er nå 6 og 2, har et lite håp om en til etterhvert ;-). Rett etter jeg var ferdig med utdanningen min, og hadde begynt å jobbe, opplevde jeg en situasjon jeg har tenkt mye på i ettertid. Et av barna jeg jobbet med tok sine første skritt med meg som sto rett ved siden av. Jeg måtte da RINGE foreldrene og fortelle at «Hei du, nå går jenta di, hurra». Mammaen i den andre enden ble så rørt, men aller mest lei seg for at hun satt på et kontor på den andre siden av byen 🙁 Det gjorde noe med meg, og jeg bestemte meg der og da for at ingen skal ringe meg å fortelle meg at barna mine har begynt å gå, det vil jeg SE selv 😀 Det er så synd at samfunnet har skapt et bilde av hjemmeværende mødre som tapere i samfunnet, og at vi ikke bidrar til fellesskapet. Det gjør meg sint. Det er tydeligvis meningen at vi kvinner skal greie alt! Huset skal være perfekt, ryddig og rent, karriere skal være på plass og oppi alt så skal også ungene oppdras til omsorgsfulle og ansvarsbevisste mennesker. Jeg har lest noe forskning rundt dette med barn og tilknytning til nære omsorgspersoner, og endel kan tyde på at om den tette relasjonen ikke er på plass i den tidlige fase av livet så kan dette få store konsevenser senere i livet. Tid og kjærlighet er det viktigste barn kan få, og den saken taler du godt for Linda 🙂

    • Tusen takk for en kjempeoppløftende kommentar. Kommentarer som dette får meg til å ønske å fortsett å vise frem det fine ved å være hjemme med barna og å få med seg ting som de første skrittene:) Trist med hun som ikke fikk det med seg, det er sikkert mange av dem, det må det jo være.
      Tusen takk for alle de gode ordene dine!
      Klem!

  7. Torhild Skarstein

    Veldig bra å lese det du skriver Linda, og det er ikke første gang jeg synes det:-) Flott for andre i samme situasjon som trenger en oppmuntring for å våge å velge annerledes enn det som er «rett», hvis de ønsker det! Også bra kommentar fra Mari her over! Jeg tror faktisk, hvis vi tenker langsiktig, så er det også samfunnsøkonomisk og ta seg av barna selv når de er små! For skadevirkningene på barn som blir fratatt sine nære omsorgspersoner når de er ett år, tror jeg kan være større enn vi aner (eller liker å ane!) Og det vil koste samfunnet dyrt! Derfor vil jeg gi alle dere småbarnsmødre som jobber hjemme, min fulle støtte, og stående applaus, for at dere velger å gjøre den kjempeviktige jobben dere gjør!

  8. Godt innlegg. Enig i at alle som vil bør kunne gå hjemme mens barna er små. Men realitetene er at mange ikke klarer seg økonomisk til slutt. Jeg fikk barn på 80-tallet og gikk hjemme til han skulle begynne på skolen. Min mann var industriarbeider og vi var virkelig fattige… han jobbet og jobbet, renta var på 16 prosent på et gammalt skrothus og mange ting kunne man bare drømme om å gjøre. Til slutt var det omtrent så vi virkelig sultet – når barnet får mat og alt den trenger mens de voksne spiser middag et par dager i uka. Merker stadig at det er skikkelig traumatisk å tenke på. Så til slutt måtte jeg bare ut i jobb… jobbet da kveldstid som uuurrrgghhh telefonselger i flere år for å kunne være hjemme på dagtid. Nå har min sønn og svigerdatter fått en liten jente.. skulle gjerne sett at svigerdatteren blir hjemmeværende men når min sønn har en helt vanlig jobb til ca. 300 000 brutto så vet jeg hvor forferdelig det kan være… så jeg har sagt at jeg vil spleise på barnehagen …

    • Ja, mat må man ha altså. Men selv om mange virkelig trenger å jobbe for å ha den en trenger, så er det også mange som får det til sånn at barnet ikke må være i barnehagen fra 07 til 16-17 hver dag. Det er ikke et «nederlag» å måtte begynne å jobbe, men når man virkelig virkelig ønsker å være hjemme med barna så kan det kanskje føles sånn? Man vet jo at man går glipp av dyrebare øyeblikk. Men noen ganger må man bare:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.