Foreldrene er barnas tolk

Du har helt sikkert opplevd å forstå barnet ditt når andre ikke forstod. Det er jo ikke så rart, det er helt naturlig. Du har jo vært med barnet helt fra starten av og kjenner alle rytmer, alle signaler og alle lyder. Du kjenner til hvordan barnet har lært ting og hvilke ord barnet bruker. Du er barnets tolk.
Ikke bare når det ikke kan snakke, men når det er litt større også.

Jeg hadde med min 4 år gamle gutt på helsestasjonen for noen måneder siden. Det gikk ikke noe bra. Ikke fordi han ikke var flink eller ikke samarbeidet.
Utifra min observasjon var det fordi helsesøster ikke kommuniserte med han sånn at han ble interessert.
Han fnyste av det dumme lille heftet som hun skulle snakke med han om for å sjekke at han kunne preposisjonene og at han kunne forutse hva som ville skje dersom vannet ikke ble skrudd av.
Og han syntes det var merkelig at hun ikke visste hva en tv var!!!
«Hva er det»? Spurte hun nesten på babyspråk,
Gutten min ble oppgitt av alle spørsmålene og sa» «Vet du ikke at det er en TV»?

Det var ikke noe galt i måten hun snakket med han på. Men hun er jo ikke vant til å snakke med han. Eller han med henne. Om jeg hadde gått igjennom det samme heftet med han, er jeg sikkert på at både hun og jeg hadde sett at han kunne alt det hun skulle sjekke at han kunne. Han bare var ikke med på hennes måte å snakke på. Det funket ikke. Han var ikke samareidsvillig, sa hun. Men det var ikke det egentlig. Han kunne i såfall tenke det samme, at hun ikke var samarbedisvillig. Men det er jo ikke så lett for henne, en som aldri er sammen med ham, å forstå hans måte å snakke og utforske på.

En annen gang vi var på besøk hos noen, skulle han bære en boks med biler ut fra et rom. Han hadde samlet alle bilene selv og var midt «i det». Så kom en for å hjelpe han. Hun tok boksen og bar den ut for ham. Men han hadde ikke bedt om hjelp og ble rasende. Han var nesten ferdig med sitt prosjekt, og så kommer noen å «ødelegger». Jeg forstod jo hva han følte. Men han ble den som måtte si unnskyld. Det må være frustrerende for en liten gutt. Han holdt jo på med noe.
Jeg har opplevd lignende episoder flere ganger. Barnet blir oppfattet som vanskelig og lite samarbeidsvillig. Men som mor og den som kjenner barnets reaksjon, ønsker, signaler og følelser ser jeg at det likegodt kan være den andre (voksne) som i barnets øyne er vanskelig og lite samarbeidsvillig.

Foreldrene er barnas tolk. De trenger bare å gi foreldrene et blikk og så vet foreldrene hva de mener. Fordi de kjenner barnet. Og de vet hva barnet har opplevd før, og det kan være grunnen til en måte de reagerer på i bestemte situasjoner. Dette vet ikke hvem som helst annen person, ikke engang lærere og barnehagepersonell, ikke alltid besteforeldre heller.

tolk

Jeg tror at mange barn ofte kan oppleve å bli misforstått spesielt av andre enn foreldrene. Det har jeg erfart mange ganger. Andre har misforstått, mens jeg har forstått.
Som forelder har man «inside information».

Men det gjelder ikke bare helt små barn, det gjelder langt opp i skolealder også, selv om barnet kan snakke for seg. Jeg kan veldig lett forstå mine barns reaksjon på bestemte episoder, fordi jeg kjenner deres historie.
Og fordi jeg kjenner deres historie og måten å respondere på f.eks. irettesetting på, kan jeg også metodene som når frem til dem, for alt fungerer ikke på alle. Jeg kjenner til hvordan de tenker og er blitt ekspert i å nå frem til den enkelte.

Jeg har opplevd det når vi gjør lekser også. Når det er noe de ikke forstår, så forklarer jeg på en måte så de skjønner det. En lærer har ikke kapasitet til å alltid møte hver eneste elev akkurat der de er, selv om de gjør en kjempejobb!
For litt siden skulle Mia gjøre et gange-ark, og hun satte igang og mye ble feil. Jeg la bort arket og tok frem kuleramma og viste henne med kuler hvordan 3*2 ser ut ved å sette opp 2 kuler på den øverste raden, og så 2 til fra raden under og så 2 til fra tredje rad. Da stod det 3 ganger 2 kuler. Vi satte opp 2-3 stykker på denne måten, og så forstod hun det, og gjorde det på samme måte med alle stykkene. Nå vil det bli litt lettere å lære gangetabellene når hun vet hvordan de ser ut.

Jeg tenker at vi som foreldre må fungere som tolker for barna våre. Når det oppstår en situasjon der barnet kanskje blir oppfattet som vanskelig eller lite samarbeidvillig, eller til og med slem, så kan vi si ifra og forklare situasjonen.

Som situasjonen der gutten min ble sint på vedkommende som i hennes øyne hjalp han å bære ut kassa med biler. Jeg fikk litt vondt inni meg for jeg så at han hverken var slem eller utakknemlig, men han ble motarbeidet (i sine øyne). Dette er kanskje en klassisk misforståelse. Ingen gjorde noe galt, det ble bare en misforståelse. Her kunne jeg ha vært hans tolk og forklart at: «Du skjønner, han har brukt lang tid på å samle alle de bilene og skulle til å bære ut kassa selv, han klarer det og han liker å greie ting på egen hånd. Derfor følte han seg veldig motarbeidet da du bar kassa for ham».
Det kunne jeg sagt, men det gjorde jeg ikke.
Jeg skulle bare ønske han ikke ble så sur, at han kunne oppføre seg pent. Jeg tror vi voksne kan ha lett for å forvente «pen» oppførsel av barna.
Men noen ganger (kanskje ofte) trenger barna at vi er deres tolk, at vi hjelper den å bli forstått.

Jeg har snakket med lærerne til barna noen ganger (utviklingssamtaler) og da har jeg kunnet fortelle om barnet slik at lærerne mye bedre kan forstå barnets oppførsel. Det er nyttig for en lærer å lytte til ting som foreldrene forteller, for da kan de bedre forstå eleven sin. Dette er en viktig del av skole/hjem-samarbeidet. Vi foreldrene hjelper til med lekser og samarbeider med læreren, og læreren tilegner seg kunnskap om eleven (på utviklingssamtaler med foreldrene) for å bedre kunne se og forstå eleven.

Jeg synes det er veldig koselig å forstå så mange små mennesker, altså barna mine. Jeg lærer så mye gjennom å være mor!

Har dere noen erfaring der dere var barnets tolk, eller burde ha vært det?

Nå er det ikke slik at all «avikende» oppførsel må forklares, noen ganger oppfører deg seg rett og slett litt dårlig, men av og til er det helt nødvenig med en tolk.

Linda

Lik absolutt hjemme på Facebook! 

 

5 Comments:

  1. Barna dine er utrolig heldig som har en mor som forstår dem! Jeg opplevde ofte under oppveksten at jeg ofte ikke følte meg fortsått, og da blir man så frustrer! Det har heldigvis gjort meg også til en forståelsesfull mor.
    Mange førskolelærere er veldig flinke, men de har en pedagogisk plan de skal følge, og de behandler alle barna likt. Er det noen som er litt ulik resten av de andre barna, faller de fort utenfor og skal «granskes» av spesialister.
    Husker da jeg selv gikk på barneskolen og var veldig stille og sjenert. Og år etter år var det styr og pes fordi jeg ikke rakk opp hånda så mye som de andre. Men det betydde ikke at jeg var mindre smart eller kunne mindre enn de andre.
    Vi foreldre kjenner jo barna våre ut og inn, og heldig er de barna som har forelde som står opp for dem!

    • Skjønner hva du mener med at man faller litt utenfor om man ikke er som alle andre, jeg har erfart det med egen barn. Men de er jo forskjellige, alle mennesker er det. Jeg skjønner at det hadde vært enklest om alle var sånn nogen lunde like. Jeg har av og til følt på at jeg må prøve å «forandre» barnet mitt. » Han må bli mer sånn, hun må slutte å være sånn». VI må hele tiden prøve å rettlede og hjelpe og forklare dem, men jeg lander oftest på at jeg ikke kan forandre personligheter, Hvorfor skal jeg det? De er jo perfekte slik de er, og man er bare helt nødt til å omfavne det som er, akkurat slik de er. Jeg liker ikke tanken på at man skal være så pirkete på barna. Alle har de sine styrker og sine begrensninger, akkurat som voksne. Noen er ikke av typen som rekker opp hånda hele tiden, mens andre snakker ustoppelig. Man kan hjelpe til å juster litt, men ikke å forandre dem. Det er en fin balansegang her. Men så vokser de jo også, de modnes hele tiden. Det ser jeg på barna mine, og jeg er ikke så stressa lenger. Jeg har lært å stole mer på meg og på at de er helt fine slik de er og at med tiden så utvikler de seg. Noen trenger lenger tid enn andre for å bli trygg i en gruppe og det er helt ok.
      Jeg har gode lærere til barna mine, som jeg kan samarbeide fint med. Og jeg ser på det slik som at det er de som hjelper meg med å undervise dem, og jeg er blitt mye flinkere til å si ifra hva barnet mitt trenger og hva som virker bortkastet. F.eks. et av dem trenger å trene litt mer på penskriving. Han klarer seg utmerket i fagene ellers og er kjapp med å gjøre leksene sine. Men det går litt fort slik at skriften ikke prioriteres så mye. Da ba jeg henne om å se om hun kunne finne frem en øvebok for han så han kan terpe litt penskrift også. Jeg har også måttet være litt bestemt mot lærere og det er så deilig at jeg nå tør det. Før så jeg vel mer på dem som eksperter som jeg måtte høre på, men det er jo jeg som kjenner barnet mitt best, det er faktisk jeg som er ekspert på barnet mitt:D

  2. Ja, dette kjenner jeg meg igjen i. Men min erfaring er at de fleste er veldig interessert i hva vi foreldre har å fortelle. Men helsesøstre har jeg litt angst for…

    Samtidig har jeg erfart at andre mennesker har sett mitt barn bedre enn meg selv også. Jeg har opplevd å misforstå mitt eget barn og få hjelp fra andre til å forstå. Det er også viktig!

    • Ja det er et viktig poeng. Vi som foreldre kan også overse ting fordi vi er så vant til ting, så absolutt viktig å høre på andres observasjoner av barnet. Da kan man best mulig hjelpe barnet fremover og forstå barnet enda bedre:)

  3. Veldig bra skrevet!
    Min lille fireåring reagerer veldig på alt som for han oppleves som urettferdighet. Men det er ikke alltid andre forstår hvorfor han reagerer. Den episoden du skriver om med esken med biler, kunne veldig godt ha skjedd oss også.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.