Av og til får jeg bare så nok, jeg blir så lei liksom. Lei av å lese om meg selv, skrive om meg selv, livet mitt. Det tar så mye tid noen ganger. Det er så kjedelig å hele tiden tenke på at jeg må blogge. Noen ganger vil jeg ikke engang åpne bloggen. Orker ikke!
Noen ganger tenker jeg at jeg aldri skulle ha startet med det i det hele tatt. Hvorfor skulle noen gidde å lese min blogg liksom? Hva er så interessant eller morsomt med det? Jeg har ikke et sånnt veldig spennende liv at det gjør noe heller.

Jeg tenker noen ganger at jeg like gjerne bare kan droppe å blogge. Ikke bruke tid på det. Jeg har ikke så veldig mange lesere at det gjør noe. Kommer aldri til å tjene fett på bloggen.

Men så, hver gang jeg tenker sånn, og jeg tuller ikke, men hver gang så kommer det enten en kommentar på bloggen, på facebook, eller på mail som sier hvor mye og hvorfor de liker bloggen min. Her er et par slike kommentarer:

Heidu! Takk for at du skriver om livet med storfamilien, er ikke så med i bloggverden og ikke har vi Tv-kanaler heller, men leser et og annet innlegg på babyverden sine sider, men har savnet innlegg som ligner min egen hverdag, hilsen hjemmeværende fembarnsmor på Møre!

Hei! Det er så bra at du skriver det du skriver. Vi trenger virkelig noen som viser at det er mulig å være hjemme med barna og ta seg av familien på den måten. Du er på en måte en foregangsperson, en pioner! Sikker på at mange kommer til å takke deg en dag for at du stor frem med dine verdier. Der ER jo viktig å prioritere barna våre! Takk for at du deler med deg. Du er en inspirasjon!

Hei, jeg liker bloggen din. Jeg pleier ikke å kommentere her, men jeg vil bare si at jeg synes bloggen din er viktig og inspirerende. You go girl!

Dette er bare noen få slike gode kommentarer. Så det finnes faktisk noen der ute som mener at bloggen min er viktig, at jeg er inspirerende, og at det er en god ting at jeg viser frem måten jeg lever på. Det er veldig motiverende for meg.

Jeg blir jo veldig glad av slike kommentarer også! Som blogger blir man noen ganger litt for opphengt i lesertallet, kanskje mer opptatt av det enn de som faktisk leser bloggen. Det er synd, for da mister man fokus.
Det må jeg slutte med, jeg må blåse i å sjekke lesertallt, det burde egentlig være uvesentlig. Og det var heller ikke en ambisjon å bli en berømt og stor blogger da jeg startet. Faktisk startet det som en interiørblogg og hadde ikke noe med familie å gjøre, men så bare ble det slik.

Jeg skriver om livet slik vi lever det og for de som ønsker å lese om det. Jeg er også veldig smigret hver gang jeg får en ny «likes» på Facebokksiden min. Jeg sanker ikke «likes» eller tigger etter det, så jeg ser på hver eneste likes som en «Award». De har faktisk trykket «liker» fordi de liker bloggen min, og ikke bare fordi de skulle være med i en konkurranse.

Noen ganger hender det at jeg skriver et innlegg som får mye oppmerksomhet gjennom delinger også, og det er utrolig smigrende!

Jeg lever av gode kommentarer! Det gir meg mye motivasjon til å fortsette å blogge. Så tusen takk for hyggelige og oppmuntrende kommentarer angående bloggen og det jeg formidler. Det betyr mye for meg!